I sitt tiende år som artist har Ingrid Olava funnet tilbake til en frihet i musikken. – Jeg nådde et punkt hvor det ikke var gøy lenger, jeg måtte begynne på nytt. Platebransjen har gitt meg masse, nå får jeg klare meg selv litt.

Ingrid Olava Foto: Andreas Ulvo

– Jeg er var på at jeg ikke vil snakke ned platebransjen, det handler mer om en personlig reise, et frigjøringsprosjekt. Jeg ville få tilbake musikken, huske hvorfor jeg satte meg ned ved pianoet i utgangspunktet.

Ingrid Olava Brænd Eriksen prater fra kjøkkenet sitt i leiligheten på Grünerløkka mens hun heller kaffe fra en ståltermos over i en blåmønstret tekopp. Arbeidsrommet hun bruker når hun ikke er på hytta på Hurum og skriver ligger vegg-i-vegg. Artisten og låtskriveren er midt i å forklare hvorfor hun nå, ti år etter at hun ble plukket opp av EMI, har valgt å gi ut musikken sin selv, på selskapet Daring Viola – hvorfor hun vil ha frihet til å veksle mellom norsk og engelsk, og hvordan hun sømløst blander fortolkninger av andres musikk med sine egne, nedstrippede poplåter.

– Jeg har forsøkt å legge landskapet mitt så åpent som mulig. Jeg ble mye friere da jeg tenkte at alt jeg lager trenger ikke henge sammen, jeg kan gi det ut litt som jeg vil.
På egne bein

I løpet av få måneder har Ingrid Olava sluppet fire mini-EPer, som i disse dager gis ut på en samle-LP, hennes fjerde albumutgivelse. Her tvinnes samarbeider med Kork og Cellolyd inn mellom fortolkninger av Jokke & Valentinerne og Alf Prøysen, samt nye poplåter i ulik språklig drakt. Hun smiler litt av det som noen kanskje vil kalle en salig blanding, mest fordi hun liker det akkurat slik. Når hun i år feirer 10-årsjubileum som artist er hun på et sted hvor hun har tatt kontroll over sin egen prosess og funnet frihet i sitt eget uttrykk.

– Fra jeg fikk den første platekontrakten og frem til jeg ga ut tredje albumet mitt var det store forventninger knyttet til det jeg skulle lage. Jeg klager virkelig ikke på at mange satset på meg, men jeg klarer heller ikke å ta ut av regnestykket at når man har hatt et naturforhold til musikken så er det en stor omveltning å plutselig skulle finne en måte å gjøre det til et levebrød på. Kanskje, når man er 26 og får en kjempesjanse, så slutter man å spørre hvorfor, det blir mer hvordan. Jeg nådde et punkt hvor det ikke var gøy lenger, jeg måtte begynne på nytt. Platebransjen har gitt meg masse, nå får jeg klare meg selv litt.

Ingrid Olava Foto: Håkon Haugsbø

Løsere prosess
Som artist opplever hun at det å stille seg selv ansvarlig for alle leddene i sin egen karriere, også de økonomiske, har gjort henne modigere. Ikke minst gjorde hun seg noen a-ha-opplevelser da hun i fjor dro til Is This Art-studioet langt inni de svenske skoger for å jobbe sammen med Erland Dahlen, Andreas Ulvo, Sjur Miljeteig og Peder Kjellsby med kun skisser i kofferten.

– «Younger Now» for eksempel, der hadde jeg to vers kladdet på et papir og en liten melodi, men ikke noe refreng. Studioet ligger uti skauen og dagen vi spilte inn den låten skulle jeg lage and til middag.

Klokken ble ni, ingen kom, den ble halv ti og jeg tenkte, herregud, for noen bortskjemte musikere som ikke gidder å komme, her står jeg og lager grønnkål og quinoa og holder på!

Hun ler høyt, tilsynelatende av tanken på seg selv der på kjøkkenet, litt irritert, alene med en and og uten mobildekning, omringet av trær, snø og tussmørke. Musikerne kom omsider, gira, insisterte på at hun ble med tilbake i studio for å høre på låten, som mens hun hadde stått og kokkelert hadde fått en tre minutters trompetoutro.

– Jeg er oppvokst med den helt tørre trompeten på Stina Nordenstram, så det å bevege meg inn i det landskapet … Det låt fantastisk. Jeg har tidligere hatt en idé om at når jeg går i studio skal alt være ferdigtenkt og klart, men nå vet jeg at jeg kan komme med noe som er mer uferdig og at det kan bli veldig bra. Det vil prege neste skriveprosess. Mye ligger i å stole på at jeg har noe som slår inn når jeg er i studio, gi meg selv plass til å puste i min egen musikk. Tørre å være litt mer kunstner rett og slett.

Rom i språk
«Younger Now» ble mikset flere ganger av ulike produsenter, som på forskjellige måter forsøkte å forme den til en låt ved å legge på ting, litt kor her, litt bass der – ting Ingrid Olava endte opp med å luke bort. Resultatet er en sår låt som drives fremover av Ingrid Olavas stemme og pianospill, forsiktig drapert i trommer og perkusjon, og hvor de melankolske trompetene på slutten nærmest portretterer det svenske skogslandskapet slik man kan forestille seg det utenfor studioet hvor låten ble spilt inn. På samme måte som hun er opptatt av frihet i skriveprosessen, ønsker hun det samme for strukturen og lydbildet. Å forholde seg til oppkrittede konsepter for hvordan en poplåt bør låte er hun mindre interessert i.

– Det har vært en lang prosess for meg å finne ut hvordan jeg skal temperere stemmen min i studio versus live. «HEKT» var en enorm opptur i forhold til å skjønne at jeg kunne synge helt, helt svakt og på den måten få tydelig frem det indre rommet som jeg føler teksten representerer. Og det var en forløsende tekst for meg, jeg kjente at her nærmer jeg meg et språk som er mitt på norsk.

Norsk i utlandet
Å skrive tekster på norsk begynte hun med for noen år tilbake da hun skrev sangen «Mens jeg sover» som en del av filmmusikken til regissør Ingrid Boon Ulfsbys «Glade jul» fra 2014. Låten er i dag hennes mest strømmede på Spotify, og har høstet fans i både Spania, Portugal, Brasil og Mexico.

– Det er jo veldig morsomt når argumentet er at man skal synge på engelsk for å nå ut.

– I dag veksler du tilsynelatende fritt mellom engelsk og norsk. Hva avgjør hvilket språk du velger å skrive på?

– Jeg vet ikke egentlig, låtene vokser bare frem, det ene tar det andre. «Jupiter» vet jeg ikke om jeg kunne fått til på annet enn norsk, ideen er såpass rar – å lage en sang om et astronomisk fenomen som skal beskrive noe som skjer mellom mennesker. «Younger Now» kan jeg ikke se for meg hvordan skulle hørtes ut på norsk, det handler om vokaler og fonetikk. Det føles som jeg har fått et større malerskrin. Jeg klarer ikke å se på det som negativt at jeg har et bein begge steder.

Hun merker likevel forskjell på å fremføre engelske og norske låter foran et norsk publikum. Det er lettere å prate mellom låter på norsk, og hun tror publikum blir mer tekstlig bevisst når låtene er på eget morsmål.

– Jeg har lyst til at det jeg lager skal kommunisere. Der kommer norsken inn som en interessant faktor.

– Jeg har lyst til at det jeg lager skal kommunisere. Der kommer norsken inn som en interessant faktor. «HEKT» er ganske innadvendte greier, det er bilder oppå hverandre og ikke et narrativ på den tradisjonelle måten. Da blir norsken en ekstra bro. Det virker som om norsken kan være med på å gjøre det litt mer lyriske og innadvendte greiene som jeg naturlig dras mot litt mer tilgjengelig her hjemme.

– Hvordan påvirker språket skriveprosessen?

– Man blir mer avslørt på norsk. Men jeg vil heller ta sats på norsk og dumme meg ut enn å leve halvt i skjul. Jeg er ikke mindre ærlig på engelsk, men kanskje får ikke folk det like godt med seg, jeg vet ikke. Men jeg har utviklet et poetisk språk på engelsk over tid og har mer oversikt over hvor jeg vil, hva som er min stil, på engelsk. På norsk finner jeg ut av det mens jeg holder på.

Ingrid Olava Foto: Lars Ø. Ramberg

Forsker på eget gjennom andres
Ingrid Olava har covret låter siden hun var liten, og i vår spiller hun inn coverplate sammen med Andreas Ulvo. Som duoen Ulvo/Olava skal de ta for seg alt fra folkemusikk til jazz og pop, og tolker blant annet Amy Winehouses «Back to Black», en artist Ingrid Olava «digger absurd mye».

– Øvelsen for meg blir å unngå papegøyefenomenet. Det er så deilig å late som man er noen andre, det blir nesten som å stå med hårbørsten. Men det er noe med å tørre å gå ned i materien. Hvis dette var min historie, hvordan ville jeg fortalt den? Det er skummelt fordi hun står på en pidestall, men så er jeg pragmatisk og tenker at det er fint at sangene hennes blir sunget – å ikke behandle musikk som en hellig relikvie, men noe som er i evig bevegelse.

– Å ta for seg andres låter, er det en måte å bli kjente med musikalske strukturer og fraseringer på som kanskje ikke ligger latent hos deg selv? En måte å utvide verktøykassen på?

– Vel, jeg føler at jeg kan hvile litt, bruke andres strukturer til å forske på egen innfallsvinkel. Det begynner gjerne med en nysgjerrighet – hvordan er dette skrudd sammen? Hvorfor er det så bra? Men det er ingen vits for meg å covre låter som er med piano og vokal, det er mer interessant å velge noe som ligger lengre unna.

«Noe må få være hemmelig»
Etter 10 år i bransjen har hun merket endringer på kroppen, ikke minst på hvordan mediene i økende grad styres av klikk. På starten av året kom hun med et hjertesukk på Facebook i forbindelse med et videoslipp, hvor et større nettsted gjerne ville publisere videoen hennes, men kun hvis de fikk en trist historie med på kjøpet.

– Jeg hadde ikke noe sammenbrudd å by på, jeg har det fint!

– Jeg hadde ikke noe sammenbrudd å by på, jeg har det fint! Hva skulle jeg byttehandle med, liksom? Nei, jeg gidder ikke å måtte lage meg selv om til et offer. Jeg tror alle blir litt slitne av de mekanismene, både de som bruker mediene, de som lager mediene og de som dukker opp i mediene. Det føles som alt henger sammen med fake news, en massivitet og støy som gjør at folk går mot politiske ekstremer, og som gjør at folk som roper høyt og har tilsynelatende enkle løsninger kan bli president i Amerika. Hvis jeg skal ha noe å gi i de situasjonene hvor folk sitter for å høre meg spille og synge, så må en flamme eller et eller annet få lov til å være litt hemmelig.

Musikk og menneske
«I’m weary of the ways of the world» synger Solange i bakgrunnen. Ingrid Olava har satt siste platen til lillesøsteren til Beyoncé lavt på repeat mens vi prater for å få den litt under huden. De to spiller samme dag på Piknik i Parken i juni, noe Ingrid Olava ser frem til. Men selv om hun lever av å stå på scenen og utvilsomt har formidlingsvilje, er hun ikke sikker på om alt ved personligheten hennes stemmer like godt overens med det å være i rampelyset.

– Hvis jeg skal gjøre dette, et yrke som er ganske usikkert, krevende, eksponerende og rart, er det essensielt for meg å finne noen punkter, noen ting i livet mitt, som ikke er mulig å ta fra meg. Å finne et bra sted hvor jeg lager musikken og fortsatt er relativt i vater som menneske. Det er egentlig det store prosjektet. Så får resten bli som det blir.

Publisert:

Del: