Ikke personlig, men ærlig

Det klakker mot det flisebelagte gulvet når Lucy Swann bærer kaffekoppen sin over til et av vindusbordene i kafeen på nedre Grünerløkka. Hun er lei av å sjangle rundt på isbelagte fortauer i Oslo og har nettopp begynt med brodder, godt festet rundt høye, burgunderrøde Dr. Martens. Hun gliser under den svarte capsen.

Det er litt over en måned siden 36-åringen slapp soloalbumet «Blue, Indigo, Violet and Death». Det våker noe Kate Bush-aktig over singelen «Tabula Rasa», hvor Swanns klare, tidvis teatralske, stemme snor seg mellom bryst- og hodeklang over en pumpende rytmeseksjon ispedd piano, elgitar og strykere. Platen bølger seg fremover i en veksling mellom knitring og knaking, rolige, nedstrippede partier og svulstige oppbygginger.

«Eksentrisk pop-perle»skrev Aftenpostens anmelder, mens Gaffa kalte oppfølgeren til 2010s «La Petite Mort» et «comeback av kolossale dimensjoner». Åtte års pause siden forrige soloplate har tilsynelatende gitt større rom for eksperimentering. Formen på de fortsatt synthbaserte låtene er friere, lettere, samtidig som helheten låter dypere, som om noe står på spill. Det er pop man må forholde seg til.

Swann selv hører godt pausen hun har hatt fra soloprosjektet i den nye platen.

– Jeg har blitt eldre og mer moden. Gjennom forskjellige mennesker har jeg også blitt introdusert til andre typer musikk og jeg har hatt en bratt læringskurve i estetikk – jeg har lært å lytte på en annen måte, lært å kjenne igjen nyansene i hva som gjør en lyd interessant. Jeg har nok fordypet meg mer i det siden førstealbumet, det var mer spontant.

– Hvilke andre typer musikk?

– Jeg har for eksempel blitt introdusert for støymusikk og har lært meg å skille mellom god og dårlig støy. Jeg har lært om det meditative i det langstrakte, om timing, ja, hva som gjør at noe musikk kjennes sterkt mens noe ikke gjør det. Er jeg vag nå?

– Handler det om å lytte til lyd mer enn form?

– Jeg vil ikke si at støymusikk er formløs, men det er en struktur jeg ikke var veldig vant til, det er en annen måte å tenke musikk på. Det handler ikke alltid om tekst og melodi, men om hva lyd gjør med en fysisk.

«Sucker for grandiose avslutninger»
Swann er oppvokst i Newcastle, og flyttet til Norge som niåring. Hun var vokalist i bandet Fountainheads i en periode, men opplevde at det ble trangt estetisk etter hvert. Hun gikk solo, og ble løftet frem som Norges store pophåp. Det ble også trangt.

– Jeg kjente på presset om å holde meg selv aktuell, å stadig skulle ha noe å promotere. De første årene tok det nok litt knekken på skapergleden, det kjentes som om jeg gjorde musikk for noen andre enn meg selv. Jeg hadde et andrealbum klart etter et par år, men det kom ikke fra et ærlig sted.

Les også: Borte bra, hjemme best

Swann trakk seg tilbake fra poplyset og inn i teatermørket, hvor hun blant annet komponerte musikken til «Hamlet» på Det norske teatret. Hun fordypet seg i instrumentalmusikk, lyttet, analyserte, fant nye strukturer og kjente gleden over å lage musikk komme tilbake – nok til å bli nysgjerrig på sitt eget soloprosjekt igjen. Swann jobber fortsatt med scenekunst, har blant annet et løpende samarbeid med regissør Pernille Lindstad og Kompani F , og merker godt hvordan det sceniske arbeidet smitter over på soloprosjektet.

– Jeg har tillatt meg selv å bli mer grandios, mer teatralsk. Jeg er glad i episke strukturer og storartede lydbilder, ting som gir en stemning. Jeg er et ganske følelsesladet menneske, og det gir meg mye å sette på hodetelefoner og leve meg inn i en stemning som løfter frem livet litt, løfter emosjoner. Jeg kan fort bli distrahert av mennesker og ting rundt meg. I musikken kan man dyrke der man er i livet følelsesmessig på en annen måte. Det kjennes som et hellig og trygt sted å være, man hedrer det man føler i øyeblikket. Jeg er en sucker for grandiose avslutninger. Kanskje er det optimisten i meg som bare, føkkit, livet går videre, kjør på.

Søker ideer utenfor seg selv
Musikalsk og tekstlig jobber Swann kontinuerlig med å komme nærmere noe som fjerner støyen og tvilen som hun opplever fyller livet ellers. Det handler om en slags klarhet, en ærlighet, forklarer hun, men som ikke må forveksles med noe personlig. Tvert imot.

– Å skrive ut ifra et personlig og privat sted hvor man ruger på tanker og følelser kjennes veldig kjedelig, man lærer ingenting av det. Alle ideer jeg kicker på, både tekstlig og musikalsk, kjennes ut som noe utenfor meg selv. Det gir meg en pekepinn på at jeg har funnet noe bra. Jeg er ateist, så jeg snakker ikke om gud eller sånne ting, men det er ofte et godt tegn når ideene kommer fra et annet sted enn det man bevisst tenker og føler på et gitt tidspunkt. Det er som å skrive tekst på frihånd, eller å bare synge lyder. Plutselig catcher man noe som høres ut som et ord og tenker, shit, kom det fra meg? Det er det som kjennetegner de beste ideene mine, de transenderer meg selv på et vis.

– Vil det si at du bruker mye improvisasjon i skriveprosessen?

– Ja, det starter stort sett med en rytme som skaper en fysikalitet, som går over i harmonier. Deretter kommer intensjonen, drivkraften og følelsen.

Tekstlig samarbeid
Tekstene på «Blue, Indigo, Violet and Death» er skrevet i samarbeid med Sarah Thaysen og Simon Anthony Walker. Det er første gang Swann jobber med andre på akkurat tekstbiten, et grep hun har tatt for å kunne konsentrere seg mer om musikken.

– Det jeg synes er mest gøy er å arrangere musikken. Av og til kan det være vanskelig å ordlegge stemninger fordi jeg er så dypt inni noe og ønsker ikke nødvendigvis å konkretisere det. Å få hjelp til å ordlegge stemningene har vært veldig nyttig.

– Er samarbeid også en måte å dytte prosjekter fremover på?

– Absolutt. Jeg har litt einstøingtendenser, av og til kan jeg nok stoppe opp litt. Da trenger jeg drahjelp for å fullføre eller komme meg videre til neste ledd. Når man åpner opp kan andre komme med akkurat den inputen man trenger. Det skal man ikke undervurdere.

– «Blue, Indigo, Violet and Death» er utgitt på eget plateselskap, Egoletgo – en frase som også gjentas i slutten av låten «Tabula Rasa». Er det en påminnelse til deg selv om det, verdien av å innlemme andre i egne prosesser?

– Det handler om å ikke stå i veien for seg selv. Det er så mye egeninteresse som står i veien for både relasjoner og det kreative. Egoet fører med seg ensomhet, frustrasjon og tvil. Frasen dukket opp som et mantra for meg da jeg dro til en landsby utenfor London for å skrive siste plata og kjente på en voldsom frustrasjon av å bare være i mitt eget selskap. Da stod jeg ofte i veien for meg selv.

Musikalsk uavhengighet
Når Swann først bestemte seg for å gi ut en ny soloplate, visste hun at det skulle skje uansett. Hun «jobbet ræva» av seg for å ha råd til å spille inn i studio, og ville bevise for seg selv at hun kunne fullfinansiere prosjektet – støtten hun har fått fra Fond for utøvende kunstnere betrakter hun som en bonus. Så lenge økonomien er på plass, ser hun heller ikke verdien av å knytte seg opp mot et større plateselskap. Det er enkelt å starte eget, enkelt å leie inn folk til å håndtere promo og booking eller andre ting hun selv ikke ser syn på å gjøre, og man beholder rettigheter og kontroll på sitt eget kunstneriske prosjekt.

– Jeg var fast bestemt på at dette skulle gjennomføres. Da ville jeg ikke gjøre meg selv avhengig av noen andre.

– Du nevnte tidligere at presset du følte rundt musikken gjorde at du mistet litt skapergleden i kjølvann av solodebuten. Forholder du deg annerledes til den biten nå?

– Uten å virke utakknemlig så synes jeg at det å lage og skape en plate er mye morsommere enn å slippe en plate. Det er fantastisk når man merker at man når ut med intensjonen sin, og tilbakemeldingene jeg har fått har vært overveldende. Å få lyttere er en kjempepositiv ting, men ja, det er litt stress. Sosiale medier er litt stress.

Hun forteller om en samtale hun nylig hadde med en musikerkollega, om hvordan sensitiviteten og lydhørheten som kunstnere er avhengige av for å kunne skape står i stor kontrast til promoteringsbiten, som man trenger tykkere hud for å kunne mestre, ifølge Swann.

– Hvis jeg har en dårlig dag og kjenner på at verden er vanskelig, er det som jeg er uærlig med både andre og meg selv hvis jeg skriver masse utropstegn, tar selfies og hele den pakken. Den veldig høylydte sosiale medier-verdenen kan være litt avskremmende, synes jeg. Folk vil at en artist skal være mest mulig personlig, det er en superfin ting. Men jeg må innrømme at jeg bruker ganske mye tid og energi på å formulere noe jeg kan stå for og som jeg mener kanskje kan gi noe til noen. Det er så mye støy i verden fra før, jeg liker ikke tanken på å bidra til input av den unødvendige sorten.

– Ambivalent forhold til promotering kombinert med fullt økonomisk ansvar er kanskje ikke den enkleste oppskriften for å kunne leve av musikken?

– Det er mange måter å drive med det skapende på uten å ha presset om at det skal være et levebrød. I Norge er det dyrt å leve, de fleste har en ekstrajobb. Men hvis man skal leve av det må man også pushe det på en måte man er okay med.

Og sannsynligvis går det ikke åtte år før Swann byr på nytt solomateriale igjen.

– Momentet i det skapende stopper opp hvis man tviholder på et produkt eller et verk. Det er ikke så produktivt å stå for lenge og klappe seg selv på skulderen. Det gjelder å begynne og skape igjen, det er jeg veldig klar for å gjøre nå.