– Vi har reist mye til USA, men det var først når vi sluttet med det at vi begynte å få ting til, sier Espen Berg i norske Seeb.

Seeb Foto: Stephen Butkus

Hvit strand, blått hav, himmel uten en eneste sky. Bildet på Facebook-siden til Seeb forteller at EDM-trioen er i Rio, men linjen er mistenkelig klar når Espen Berg tar telefonen like før jul.

– Niklas har faktisk vært i Rio alene. Det er litt unntakstilstand nå, vi skal levere fire singler på fredag. Vi slipper en EP snart og jobber på spreng for å bli ferdig, sier produsenten på telefon fra studioet sitt i Oslo.

Niklas Strandbråten er Seebs yngste tilskudd, og ble med i gruppen kort tid etter at Berg og Simen Eriksrud bestemte seg for at tiden var inne for å fronte egen musikk. De to har i flere år jobbet sammen i Livingroom Studios, etablert av Berg i 1999, og har i en årrekke fungert som produsenter og låtskrivere for andre artister, blant annet Bertine Zetlitz, D’Sound og Donkeyboy. De skulle bikke 40 før de fant ut at de selv ville innta rampelyset.

– Vi ville være mer involvert i musikken vi jobber med. Vi hadde en tur innom indie-rock og produserte plater for andre folk, før vi har endt opp der vi kanskje håpet å være, med elektronisk musikk, sier Berg.

Seeb ble etablert i 2015, og karrieren skjøt rekordfart året etter med remiksen av Mike Posners «I took a Pill in Ibiza». Seebs tropiske houseversjon av den amerikanske artistens gitarbaserte original kastet låten inn på hitlister i Europa og USA, ble utnevnt av Billboard som en av 2016s beste poplåter og er i skrivende stund tett på svimlende én milliard avspillinger på Spotify. Siden har det blitt flere remikser, av Tove Lo, Coldplay og Ed Sheeran for å nevne noen, samt egenskrevet materiale. Og kanskje skal EPen som slippes i første halvdel av 2018 følges opp med et album.

Seeb Foto: Stephen Butkus

– Vi har lyst til å få ut et album før sommeren. Men, album … det er kanskje bare en måte å slippe låter man ikke har helt troen på, ler Berg gjennom telefonrøret.

– Vi lager jo låter hele tiden, det perfekte er å slippe fire singler i året og gi ut noen mindre profilerte låter i mellomtiden.

Bratt læringskurve
Å trå inn i EDM-verdenen har bydd på utfordringer, særlig live, ifølge Berg. Han mimrer tilbake til Seebs aller første spillejobb, hvor 20 000 forventningsfulle festivalpublikummere møtte opp for å høre på Berg og Eriksrud, som på det tidspunktet knapt visste hvordan man laget et DJ-sett. Med bakgrunn som instrumentalister har det krevd en viss tilvenning for de to makkerne å skulle navigere i en laptopdominert verden. Det var også litt av årsaken til at Strandbråten ble hentet inn. Som DJ med erfaring fra miksing og mashups av andres låter har han en tilnærming til musikk de to har lært mye av.

– Det er mange interessante utfordringer når man er over 40! Å starte med rene DJ-sett live var litt unaturlig for meg og Simen, men nå har vi begynt å ta med instrumenter når vi spiller konserter. Vi har det mer moro når vi kan spille sammen med musikken, og så slipper vi å stå der som spørsmålstegn. Det er ikke naturlig for oss å hoppe rundt og underholde folk.

– Den tradisjonell forankringen i instrumenter, gir det andre kvaliteter til musikken deres enn til låter laget av en yngre generasjon oppvokst med laptop?

– Når vi skal finne harmoniske løsninger og akkordprogresjoner, så spiller vi. Simen er utdannet innen musikk, noe som både er positivt og negativt. Han spiller alltid riktige melodiske ting, så hvis han skal lage en droplinje eller noe, foretrekker han å spille med venstrehånda, da velger man gjerne andre tangenter. Vi tar slike grep hele tiden for å ikke ende opp på samme sted. Vi spiller ofte instrumenter vi ikke kan spille for å prøve og gjøre ting på en annen måte, det er moro. Om det høres vet jeg ikke, men jeg tror at man kan høre at den harmoniske verdenen vi opererer i er litt tristere, mer innadvendt og mørkere enn mange andres.

Med Norge som nøkkelen til suksess
Selv om Strandbråten dro til Rio alene, er hovedregelen at Seeb alltid skal stille med minst to bandmedlemmer på konsert. Både Berg og Eriksen har familie i Norge, og med mange reisedøgn i året er det ikke alltid like lett å komme unna skoleavslutninger og foreldremøter, selv om Berg håper at de i 2018 skal kunne gjøre flere konserter sammen alle tre. Kalenderen er allerede i ferd med å fylles opp, blant annet med flere datoer som support på Kygos verdensturné på starten av året. Og selv om bandet innimellom drar til USA for å ferdigstille låter i samarbeid med forskjellige artister, er fristelsen til å bosette seg tettere på det amerikanske markedet – slik Stargate og andre norske produsenter har gjort – liten. Berg forteller hvordan de i Seebs spede start dro på låtskrivercamper rundt omkring i USA og skrev massevis av låter hvor «alt ble et kjedelig gjennomsnitt av alt andre gjorde».

– Vi har reist mye til USA, men det var først når vi sluttet med det at vi begynte å få ting til. Vi var helt på kanten når det gjaldt økonomi og tenkte, la oss se om vi kan få til et par måneder hvor vi ikke respekterer andres meninger for mye. Og så funket det. I Norge får vi ro til å jobbe, og vi har lagt opp til at vi ikke trenger å følge den rene kommersielle tankegangen hele tiden. Det er særegenheter som dukker opp på grunn av at vi lager musikken her og ikke der alle andre er.

Særegenheter er også et nøkkelord når det kommer til hvilke vokalister Seeb velger å jobbe med. De er glade i «litt spesielle, unike stemmer», forklarer Berg, og på fjorårets «Cruel World» fikk de med seg Skip Marley, barnebarnet til Bob, som drysser en subtil jamaicansk heshet over den tropiske, lett melankolske housen. Låtene blir som regel til ved at de sender filer frem og tilbake til vokalister, og Berg har tro på at denne måten å jobbe på kan fremkalle en komfortsone, som igjen kan være avgjørende for at alle involverte yter maksimalt.

– Hvis en vokalist skal gjøre en spesiell greie passer det kanskje best for vedkommende å gjøre det i fred og ro alene. Da vet du at du kan få 20 prosent ekstra, energien blir kanskje sterkere.

– Dere opererer i en hitbasert sjanger, i hvilken grad preger det måten dere jobber frem låter på?

– Vi prøver å ikke være så bevisst på de tingene og starter med blanke ark selv om vi kanskje ender opp i nærheten av et sted vi har vært før. Men merkevarelyd har blitt viktig.
Grunnen til at folk hører på en låt er som regel fordi du hører noe du kjenner igjen fra før, en signatur. Vi jobber med melodier og er opphengt i spesielle akkordprogresjoner, vi liker ting som er både litt melankolske, litt uplifting og dramatiske. Så er resten egentlig ubevisst, sier Berg, og forteller at de mastrer egne låter for å ha full kontroll på det endelige resultatet.

– Vi har jobbet med andre på den biten også, men vi har funnet ut at det faller bedre på plass når vi gjør alt selv. Vi er litt kontrollfreaker alle tre.

Seeb Foto: Stephen Butkus

Optimistisk på bransjens vegne
Etter flere år i musikkbransjen har Berg opplevde både oppturer og nedturer, og ser lyst på at man igjen kan livnære seg av musikken. Han er optimistisk til Norge som musikkeksportnasjon, og trekker frem Sigrid som et godt eksempel. Seeb ble selv nominert til Spellemann og Music Norways musikkeksportpris i 2016.

– Rundt 2008 var det en depressiv tilstand i platebransjen, man merket at alle mistet troen på at det skulle gå an å leve av musikk på samme måte som før. Nå går det an å se litt optimistisk på det.

– Det er kanskje også enklere å være optimistisk med snart to milliarder strømminger totalt på Spotify?

– Fordelen vår er at vi har holdt på lenge, jeg har jo slitt for dette i mange år. Det er tøff konkurranse, men er ideen god nok og du bruker de riktige kanalene er sjansen stor for at du klarer deg. Gir du ut selv gjennom Phonofile på Spotify går det an å leve av det. Du er ikke bundet til lokale forhold lenger, hele verden er markedet ditt.

Men, innrømmer han, medaljen om stort nedslagsfelt har også en bakside i at musikalske særegenheter vannes ut raskere enn før. Konkurransen om å fange lytternes oppmerksomhet er hardere enn noen gang, og enkel tilgang på både musikk og programvarer gjør at det blir lettere å kopiere de musikalske uttrykkene som markedet forteller at fungerer. Berg trekker frem hiten «Sexual» med Neiked fra 2016 som eksempel, hvor en dabbende, funky basslinje spilt på elbass gjorde at låten stakk seg ut i mengden.

– Nå hører du det samme på annenhver låt. Det slippes over 30 000 låter hver dag bare på Spotify. Når folk blir presentert for låten din skal de helst ikke skippe seg videre til en annen. Skiprate er et eget begrep, å fange oppmerksomheten i løpet av de første fem sekundene er den eneste sjansen du får. Da vil gjerne folk høre noe som ikke er veldig annerledes.

– Har dere dette i bakhodet når dere skriver låter?

– Vi designer ikke musikk for Spotify, det er det mange som gjør. Men i dag er det ikke vits å ha en intro med mindre den høres ut som en komprimert Hollywood-filmtrailer hvor du skjønner i løpet av to sekunder hva som skjer. Det er like greit å gå rett på med en gang. Det er som med alt annet i samfunnet, det skal hele tiden mer til for å fange oppmerksomheten til folk.

– Dere sier i et intervju med MusicRadar at en sterk følelsesmessig reaksjon er en måte å vite om en låt slår an på eller ikke. Hva i musikken trigger denne følelsen?

– Jeg tror det er en enkel, universell reaksjon som skjer hos alle mennesker. I starten av musikkarrieren tenker man kanskje at man skal være smart og gjøre utradisjonelle valg og «connecte» med folk på den måten. Men det er en grunn til at hvis du spiller et klassisk stykke for noen så vil de aller fleste sitte igjen med lignende følelser. Det kan være gripende eller oppmuntrende, du vil få den samme reaksjonen hos 90 prosent av alle mennesker. Hvis du klarer å lytte til dine egne ting på en ærlig måte og får en emosjonell reaksjon på det, er sjansen stor for at andre som hører musikken får det samme. En må lære seg å stole på det. Da går ting så mye enklere.

Publisert:

Del: