En ny masteroppgave har sett på tradisjon og praksis i folkemusikken og -miljøet. Oppgaven konkluderer med at miljøet er preget av hierarkier, men også at diskusjonene om ekthet likner dem vi ser i andre sjangre.

Utsnitt fra ta:lik-utgivelsen "Norsk folkemusikk", © talik.no

Skal norsk folkemusikk konserveres som en immateriell og museal kulturarv, eller skal musikken reforhandles for også å reflektere det senmoderne norske samfunnet og dermed skape en levende forbindelse mellom fortid og nåtid?

Det er et av spørsmålene Nicoline Strandskogen Hofgaard har søkt svar på i masteroppgaven Tradisjon og forandring i nyere norsk folkemusikkpraksis.

Landskapleik og Landsfestival
I oppgaven lar hun ulike kilder diskutere dette, gjennom spørsmålet om autentisitet i musikken: Har miljøet bestemte oppfatninger av hva som er ekte folkemusikk?

Hofgaard nevner blant annet skillet mellom Landskappleiken og Landsfestivalen som et friksjonsfelt i spørsmålet om hva som er ekte. I førstnevnte og eldste arrangement, har man tradisjonelt konkurrert i fremføringer av den eldre norske bygdedansmusikken, mens Landsfestivalen er en omfattende mønstring for gammeldansmusikk.

Nicoline Hafgaard Foto: Privat

Nicoline Hafgaard Foto: Privat

Folkemusikkens interesseorganisasjon FolkOrg arrangerer begge, og det har ved flere anledninger blitt diskutert hvorvidt en sammenslåing av arrangementene kunne være gunstig. Et felles arrangement ble også prøvd ut for noen år tilbake, men deretter gikk de tilbake i sin ordinære form — for å beholde særpregene ved begge. Men det er også andre grunner, hevder Hofgaard.

– Motforestillinger rundt sammenslåing kan handle om så mangt. Det kan handle om status, det kan handle om frykt for at tradisjonsegne kvaliteter skal viskes ut, det kan handle om at man vil ha ”sin” musikk for seg. I alle fall er dette politisk ladet og har utgangspunkt i en idé om at bygdedans og gammaldans er to forskjellige ting.

Historisk skille
Skillelinjene mellom arrangementene er ifølge Hofgaard både musikalsk og historisk betinget.

– Gammaldansen kom til landet utenfra på midten av 1800-tallet. Sjangeren har vært tett forbundet med trekkspillet som også kom til Norge utenfra. Den er preget av en vers-refreng-oppbygning, hvor mye av musikken går i 4/4-takt, i dur og moll.

– Den eldre folkemusikken har vært forbundet med hardingfele, men også vanlig fele og andre, instrumenter, som langeleik, ulike fløyter og mer. Begrepet omfatter musikk fra mange geografiske områder, hvor musikken ikke nødvendigvis har én og samme oppbygning. Taktartsstrukturen blir også løst på andre måter. Innen både gammeldans og for eksempel populærmusikken eller mye klassisk musikk opererer man gjerne med jevne takter. Det er den ikke nødvendigvis her. Folkemusikken, eller bygdedansmusikken, som er en av de tidligere betegnelsene på musikken, er sånn sett mye mer kompleks enn gammeldansen. At historien til denne musikken strekker seg lenger tilbake i tid her i Norge, gjør at den blir oppfattet som det autentiske.

Den rådende definisjonen har utgangspunkt i musikalsk opphav, form, tonalitet og instrumentbruk. Men man kan også tenke seg en definisjon av musikalske tradisjoner ut fra funksjon eller bruk, og i så fall mener Hofgaard at ”folkemusikk” (bygdedans) og gammaldans (runddans) vil sammenfalle, fordi det er musikk som historisk sett har tilhørt ”folket” eller arbeiderklassen.

– Musikken har uttalte funksjoner. Først og fremst skal den danses til, men den har også for eksempel vært brukt til dyrelokk eller som nattasanger. Med populærmusikkens inntog har dette denne musikken blitt marginaliserte og lever i dag mest på bygdene. Dette er helt klart noe annet enn klassisk musikk, lyttemusikk som ”hører til” eliten — eller rock, som handler om opposisjon mot det etablerte. En tradisjonsdeling i bygdedans og gammeldans beror uansett på hvordan man velger å se det.

Norsk tradisjon?
Felles for begge formene er at musikken ikke har levd isolert, men er påvirket av strømninger i tiden, utveksling på tvers av landegrenser osv. Hvorvidt det egentlig finnes en egen norsk folkemusikk anser Hofgaard derfor som et åpent spørsmål.

– Det finnes et norsk folkemusikkmiljø, og de produserer musikk. Praksisen blir definerende. At man kaller det norsk folkemusikk er på en måte mer definerende enn å spore spesielle særtrekk, som det jo også er mange av. Men det er alltid unntak, og man ender kanskje opp med å definere musikken ut fra hva den ikke er.

– Det finnes et norsk folkemusikkmiljø, og de produserer musikk. Praksisen blir definerende.

– Hvem definerer autentisiteten i musikken?

–Informantene mine pekte på arrangører og de som driver med rekruttering. Men min erfaring er at respekterte utøvende musikere har stor definisjonsmakt. De blir også lett satt i maktposisjoner. I tillegg kommer organisasjonene.

Folkekulturell kapital
Hofgaard jobber selv som arrangør i Trondheim. Hun ser derfor hvilken rolle arbeidet hennes spiller for hvem som får en spillejobb. Samtidig er hun ikke vokst opp i folkemusikkmiljøet. Hun er fra Bærum, uten samme bygdebakgrunn som mange andre i feltet har.

– I oppgaven skriver du en del om det å være insider og outsider. Er det et vanskelig miljø å komme inn i?

I vurderingen av om noe er folkemusikk eller ikke, tar man i stor grad utgangspunkt i utøveren.

– Ja. Det vil jeg si. I vurderingen av om noe er folkemusikk eller ikke, tar man i stor grad utgangspunkt i utøveren. Har vedkommende nok folkekulturell kapital? Er vedkommende fra bygda? Hvilket navn har vedkommende? Har musikeren drevet med folkemusikk lenge? Mange slike spørsmål er til stede.

Hun henviser her både til litteraturen på feltet, egne opplevelser og funn i møte med informantene, som viser at utøverens bakgrunn kan være et slikt hierarki i folkemusikken. Også blant instrumentene finnes hierarkier, hvor hardingfela. etter at den fikk status som det nasjonale folkemusikkinstrumentet på slutten av 1800-tallet har stått på topp, mens et instrument som trekkspillet har hatt mindre verdi som «nasjonalt». Vanlig fele ligger et sted midt i mellom, og den felebaserte folkemusikken ligger da også musikalsk nærmere gammaldansen i uttrykk.

– I autentisitetsbegrepet ligger det ofte en spørsmål om renhet. Finnes det «ren folkemusikk» i dag?

– Det jeg oppfatter som den rene folkemusikken er en idé om den tradisjonslinjen som har gått hele veien tilbake til tidlig 1000-tall. Jeg fant at det var flere som klamrer seg til et bilde av denne tradisjonen, hvor selve tradisjonsbegrepet er viktigere enn selve den tradisjonelle praksisen. Men folkemusikken har hele tiden vært påvirket av impulser utenfra.

– Man har opptak av spellemenn som man bruker som kilder. Det gir mulighet for å spille nokså likt som kildene. Men tradisjon er jo endring, for i en hver overlevering vil det være et rekonstruktivt element for den som tar imot. Man får ikke flere ledd med forandring når alle går til den samme kilden og kopierer denne. Det blir dermed heller ikke en autentisk praksis. Det blir fortsatt ikke det samme som det var, fordi det gjøres på en annen måte, med andre idealer.

Autentisitet og politikk fungerer på samme måte som det gjør innenfor for eksempel rock, hvor tradisjon også er veldig viktig. Men fordi musikken forbindes med dans og interne normer som folk utenfra ikke kjenner til, tror jeg at mange føler det blir noe annet.

– Gitt at ideen om autentisitet er viktig: gir det rom for utvikling innen sjangeren?

– Sjangeren utvikler seg jo. Det er ikke noen konsensus om at folkemusikken skal holdes «ren», det oppstår hele tiden en motvekt gjennom utøvere som er mer progressive. Men det er flere som er mest opptatt av å bevare et eldre uttrykk.

I oppgaven fant hun at musikken utvikler seg primært gjennom tre typer prosesser:

1. Gjennom overlevering fra spellemann til spellemann.

2. Gjennom overlevering fra kilder i arkiv på lydopptak, hvor tradisjonene i større grad blir ”frosset” ved at folkemusikernes tradisjonelle praksis med muntlige, hukommelsesbaserte overlevering paradoksalt nok utfordres.

3. Gjennom utøvere som bruker elementer fra folkemusikken til å skape nye musikalske uttrykk. Ofte er musikken også påvirket av populærmusikken. I stedet for at uttrykk utenfra gradvis blir tatt opp som en del av praksisen, foregår dette nå i en selvbevisst, tilsiktet prosess.

Ingen egen kultur
Selv om dette kanskje skaper rom for en middelvei hvor påvirkning fra uttrykk utenfra mer gradvis kunne innlemmes i musikken, mener Hofgaard at sjangeren i akademia og til dels samfunnet for øvrig blir misforstått. Den er ikke en egen kultur på siden av storsamfunnet.

– Det jeg har funnet er at folkemusikk er som all annen musikk. Autentisitet og politikk fungerer på samme måte som det gjør innenfor for eksempel rock, hvor tradisjon også er veldig viktig. Men fordi musikken forbindes med dans og interne normer som folk utenfra ikke kjenner til, tror jeg at mange føler det blir noe annet. Det er et kunstig skille, som det er på tide å legge fra seg.

Mette Vårdal Foto: privat
Mette Vårdal Foto: privat

Hierarki i endring
Historiker og leder Mette Vårdal i Noregs Ungdomslag kjenner igjen beskrivelsen av et hierarki. Men hun er ikke like sikker på at det er en virksom rangordning.

– Hierarkiene er ikke statiske, og de finnes ikke i alle sammenhenger. De er kontekstavhengige, og de er i endring. Men det er klart at det i noen miljøer vil være noe som er mer populært enn andre ting. Det interessante er, slik jeg ser det, i hvilken grad hierarkiene påvirker hvordan folkemusikken utvikler seg. Og der tror jeg de får mindre og mindre å si, mener Vårdal.

Hun trekker særlig frem utøvere som for eksempel Odd Nordstoga, som ved å spille trekkspill ikke opererer innenfor hierarkiet, men likevel gjør mye for folkemusikken.

– Min påstand er at ja, disse strukturene finnes, men de har ikke lenger så mye å si.

Endringene har skjedd gradvis fra sent 1990-tall eller tidlig på 2000-tallet og frem til i dag. Og det er en pågående prosess, mener Vårdal.

– Min påstand er at ja, disse strukturene finnes, men de har ikke lenger så mye å si.

– I oppgaven reflekteres det rundt det å komme utenfra miljøet og finne seg en plass. Er miljøet vanskelig å komme inn i?

– Jeg kom selv som innflytter til folkemusikkbastionen Vågå, og opplevde ikke det som et problem i det hele tatt. Bygda er ikke bøygen, men kommer du for første gang på kappleik så kjenner alle alle. Det oppleves som et veldig etablert miljø, og da er det lett å kjenne seg utenfor. Men det er jo ikke noe annerledes i folkemusikkmiljøet enn i andre etablerte miljøer.

– Du trenger ikke å ha besteforeldre som er født og oppvokst på bygda for å kunne få en posisjon i folkemusikkmiljøet.

– Oppgaven konkluderer med at folkemusikken har mye til felles med andre sjangre når det kommer til autentisitetspolitikk. Deler du også denne oppfatningen?

– Ja, i veldig stor grad. Det er klart at folkemusikken har en veldig lang historie, men ved tolkinger i dag er det ikke 1700-tallsestetikken som blir hentet frem igjen. Vi har en hukommelse som går en eller to generasjoner tilbake i tid. Det er derfor i vel så stor grad en sjangernostalgi, som det er snakk om autentisitet.

– Blant de som holder på med folkemusikk finner du, som du gjør innen klassisk musikk, de som jobber systematisk med gammel musikk. Men i det store miljøet handler det altså mer om nostalgi. Og det har du i alle sjangre.

Per Øyvind Tveiten Foto: FolkOrg
Per Øyvind Tveiten Foto: FolkOrg

Gammeldansen også gammel
Heller ikke styreleder i FolkOrg, Per Øyvind Tveiten, mener at hierarkiene er like fremtredende i dag som før. Samtidig som han fortsatt mener å se rester av gammel konkurranse mellom bygdedansmusikk og gammeldans, hevder han at hovedoppfatningen i miljøet i dag er at det gjelder å få presentert begge deler så bredt og godt som mulig.

– Bygdedansen har en mye lenger historikk. Men i dag tar miljøet også godt vare på gammeldansen, Landsfestivalen er et tydelig uttrykk for det. Gammeldansen har jo historikk tilbake til 1800-tallet, og det begynner å bli ganske gammelt. Men det er klart at bygdedansen har et mer særpreget opphav, sier Tveiten.

– Er det store krav til forkunnskaper og tradisjon om man kommer utenfra til miljøet?

– Nei. Det som er viktig er at folk kommer som de er, og ikke utgir seg for å være noe annet. Den kunnskapen som trengs kan man lære seg etter hvert. Det viktige er at man ikke later som man kan noe man ikke kan.

– Folkemusikken har mange likhetstrekk med andre sjangre. Men den har også sine særtrekk. Det som er spesielt er at den i så stor grad er overlevert fra person til person, og i mindre grad gjennom nedtegninger. Det er litt spesielt.

Publisert:

Del: