Cezinando kommuniserte fest, og et ungt publikum svarte med å gjenskape troen på at pop gir mening.

Cezinando på Parkteateret Foto: Aslaug Olette Klausen

Cez 4 prez sto det med svart skrift på hvite t-skjorter, båret av omtrent alle på et veldig utsolgt Parkteateret lørdag kveld. I samarbeid med Øyafestivalen presenterte scenens serie for konsertgjengere under 18; Yngling, Oslo-rapperen Cezinando.

Uniformeringen ble et slags frampeik. Konserten skulle nemlig bli en musikalsk maktdemonstrasjon der tyveåringen, som først ble kjent for et større publikum da han vant Urørt-finalen i fjor, fikk alle stemmer til å synge med.

Men Cezinando selv ble satt ut av møtet med dette hvitkledde publikum. ”Her har det skjedd noe jeg ikke har fått med meg” sa han sjarmerende fortumlet, mens han så utover den unge tilhengerskaren.

Forvirringen varte imidlertid ikke lenge. Han gjenfant fatningen allerede i neste låt; Blinkesko/Video/ gjennom om å ta refrengets gjentakende oppfordring ”kommuniser!” på ordet. Dette var kommunikasjon, dialog, en samtale mellom lyd, lys, tekst og en artist som visste å ta i mot og sende tilbake energien fra et mer enn takknemlig publikum.

Cezinando på Parkteateret Foto: Aslaug Olette Klausen

På ekte
I påfølgende Fritidsaktivitet kommer linjen ”jeg vil gjøre det på ekte”. Igjen var det som Cezinandos tekster også reflekterte hva som skjedde i lokalet. Det var noe ektefølt i selve fremførelsen, og på samme måte i de unge publikummernes engasjement, der de både tok del i første, andre, og tredjestemme. Også i €PA ble det gjort som teksten postulerte; ”jeg slipper følelser løs”.

Å hevde at det var deres liv han reflekterte er sannsynligvis en overdrivelse. Men låt etter låt ga gjenklang i publikums kropper. Det er vanskelig å si om det var tekstene, de dansbare samplingene, vokalprestasjonen, lydtrykket, samholdet i uniformeringen eller summen av det hele som fikk dem til å hoppe, danse, klappe og hyle høyt, på det viset som hinter om forestående dåning. Men bevegelsen var tydelig.

Ekte låt det også – ironisk nok – da alle ropte ut med en innlevelse de fleste artister bare drømmer om å høre fra scenen: ”Det er ingenting som fenger, lenger / eller føles ut som en ekte følelse” i sistesingelen Håper du har plass.

Singelen kom mot slutten, etter at Cezinando uttalte at det var på tide å si noe meningsfullt. Han konkluderte med at verden aldri har vært bedre. Det har aldri vært så lite krig, så lite uro. Og dette skyldes, hevdet han, at de, hans og publikums generasjon, var fete. De var fremtiden, de kunne forandre verden. Og han snakket til sine egne.

På mange måter ble talen også illustrerende for selve konserten. I formuleringene hans lå det en fortelling som rommet spørsmålet om hvordan en kan lete – og skape – mening når en har alt. Svaret hans, oppfordringen om å finne mening i musikken, var uuttalt. Det hørtes i speilingen som hele tiden foregikk mellom ham og det ørlite yngre publikummet, og den felles opplevelsen av å synge med. Og det som utspilte seg liknet forløst lengsel etter ekte følelser.

Innspilt liv
Det kan argumenteres for at dette publikumet ikke er bortskjemt med konserter, all den tid de fleste klubbkonserter holdes på klubber med aldersgrense, og at de dermed er særlig hungrige på denne type opplevelser.

Jeg har imidlertid vært på Yngling-konserter før, senest under årets By:Larm. Der var også band-konstellasjonen gjort av en vokalist foran en mann med maskin, og sjangeren var urban. I konsertene som bygget så mye på ferdiginnspilt materiale savnet jeg den gangen tidvis den levende, live-spilte musikkens uforutsigbare sjarme. Så var ikke tilfellet her.

Cezinando på Parkteateret Foto: Aslaug Olette Klausen

Men på samme vis som dette nevnte formatet ikke alltid gir musikalsk hold til virkelig å bli optimistisk på den kommende musikkens vegne, kan ikke Cezinandos fremførelse reduseres til det å være båret av sitt publikums ungdommelige forventing og energi. Selv om denne også var medvirkende. Publikum ville ha en klubbkonsertopplevelse av den overskridende typen man ønsker seg når det er noe sjeldent og uvanlig å få oppleve, og de fikk det.

I løpet av de korte 50 minuttene Cezinando var hovedpersonen i denne forestilling fløt, hoftevrikket, danset og hoppet han over scenen, like avslappet eller utagerende dannet, som han vekslet mellom snappy rapping og balladepustende sang. I nær hver eneste fremførte linje ligger en følsom frekkhet, akkurat like utfordrende som snittet på den hullete genseren – med åpen rygg.

Karismatisk symbiose
Det var noe genuint lekent over hele fremføringen. Det var fest tatt på alvor, og det lød til og med oppriktig når han litt over midtveis, i inngangen til Gud fra 2015 utalte: ”Helt sant. Dere er det feteste publikum vi har spilt for. Og vi har vært på fest før, for å si det sånn.” Og om denne eldre, langt mer sjangertro rapplåta traff en rå nerve, som endte i andpustenhet og genserkasting, traff den mer popa mykheten i påfølgende Botanisk Hage hardere.

Kanskje var det den språklige gjenkjenneligheten av ungt liv i byen der Cezinando og publikum hører hjemme som rørte. Like gjerne var det hvordan han mestret de melodiøse vekslingene, mellom nettopp den slående, nesten brutale hip-hop-backingen, og den pureste popens fornøyelige tilgjengelighet.

Da han i Håper du har plass så kunne stå å bare dirigere publikum mens de for andre gang tok over et helt vers – uoppfordret – viste han hvordan urban allsang har funnet sin form.

Da han i Håper du har plass så kunne stå å bare dirigere publikum mens de for andre gang tok over et helt vers – uoppfordret – viste han hvordan urban allsang har funnet sin form. Og formen, nå, er nettopp symbiosen mellom det ferdiginnspilte og en karismatisk frontfigur. Backingen her ble i like stor grad fremført av de 500 på nedsiden av scenen, som fra rapper Benjamin Myhre eller DJ Helge Boge som Cezinando delte scenen med.

Back-up-rapperne ble ikke intendert satt i skyggen. Cezinando inkluderte dem stadig, i både mellom-låtene, tale og i utførelsen. Men de ble likevel bare bakgrunn, verktøy, slik stavelsene som traff beatsa veide mer enn det musikalske underlaget. Vokalen var det som bar, og den bar bud om at alle som skulle være engstelige for at den moderne popens påståtte kannibalistiske forhold til fortiden fører musikken ut i meningsløshet, i dette tilfellet har lite å frykte.

Selv samplene med referanser til mange tidligere tiår, det avsluttende nikket til aerobic-treningens glansdager, da han sa: ”dette er øyeblikket hvor en Cezinando-konsert blir en aerobic-time”, fortalte aller mest om artistens forståelse av egen samtids flytende forhold til fortiden. Cezinando forstår å formidle flyt.

Overdrivelse
Det eneste som i grunn var å innvende var at konserten ble for kort. Og at hans harselering over hvordan mange artister å gjøre ekstranumre ved å påtatt late som konserten er over, og så selv gå av etter hovedsettet, for ikke å komme tilbake igjen, kjentes overdrevent selvsikkert. Men så hadde da konserten frem til da også vært overdrevent fengende.

Publisert:

Del: