Tone List sin label-koffert. (Foto: Christian Meaas Svendsen)

Alt for kunsten

Vi sier alt for kunsten, men mener vi det egentlig? Hva skal den improviserte musikken representere i dag, spør Christian Meaas Svendsen.

Kalender

Jeg kom nylig hjem fra en lengre turné i Australia, Singapore og Malaysia. Etter å ha fordøyd inntrykkene fra turen, sitter jeg igjen med noen spørsmål om hvilken retning det kreative norske musikkmiljøet er på vei og om denne retningen er et bærekraftig bidrag til – eller en hensynsløs flukt fra – fellesskapet vi lever i.

Bruker vi kunsten vår til noe nyttig, eller lurer vi oss selv til å tro at det er hva vi gjør? Vi sier alt for kunsten, men kan det være at vi bruker formuleringen som en unnskyldning til å fortsette en uendelig selvrealiseringsprosess — både som skapere og konsumenter?

Ny, norsk, fri musikk
Jeg er 29 år og allerede i 1989 (året etter jeg ble født) uttalte den amerikanske saksofonisten Anthony Braxton i boken Forces in Motion: Where the concept of freedom at one point held the possibilities for new political order, new dreams, suddenly we get a generation who used their freedom as an excuse not to take care of basic responsibilities (…) Music involves living, it’s not just the execution of sounds in space. Er det min generasjon, den revolusjonsløse generasjonen, han snakker om?

Jazz-, rocke- og punkemusikken ble ofte brukt som våpen i opprøret mot datidens politiske strømninger og sosiale undertrykkelse. Jeg er selv bassist av yrke, og opererer i en rekke ulike konstellasjoner innenfor ulike grener av improvisert musikk. Ikke i noen av disse konstellasjonene setter vi dagsaktuelle temaer på agendaen, i hvert fall ikke politiske. Det «frie» uttrykket til meg og mine kollegaer er ikke et opprop mot noe som helst, snarere et ropekor hvor det er om å gjøre å sette søkelyset på seg selv. Vi har vokst opp med alt vi trenger, alle muligheter åpne, og har ingenting å frigjøre oss fra. Det vil si – det vi kan frigjøre oss fra er fellesskapet som ga grobunn for friheten vår i utgangspunktet. Med økonomisk støtte trenger vi ikke fellesskapet uansett.

Er vi en generasjon som egentlig ikke trenger musikk som et våpen for å bli frigjort, men kanskje omvendt – hvor musikken trenger å frigjøres fra oss?

Er det slik at den frittenkende, opprørske kunstneren skal trekke seg tilbake i en kvalm konformitet og bli medlem av den raskt voksende, tør jeg si perverse middelklassen? Er vi kunstnere som fra start av har alt å tape, og som derfor ikke tør å risikere? Er vi en generasjon som egentlig ikke trenger musikk som et våpen for å bli frigjort, men kanskje omvendt – hvor musikken trenger å frigjøres fra oss?

Hyperindividualisme
Norge har sådd og høstet et rikt arsenal av særegne og etter hvert renommerte musikere. Det faktum har overbevist min og yngre generasjoner om at fellesskapet er et hinder for å oppnå suksess. Jazz- og klassisk-miljøene og deres forgreninger trekker frem enkeltpersoner.

Men en av de aller viktigste erfaringene jeg tok med meg hjem fra reisen min, og som jeg til stadighet erfarer utenfor Norge, er at styrking av lokalsamfunn og personlig suksess ikke er motstridende størrelser. Jeg møtte miljøer som hadde gått aktivt inn for å bryte ned gamle modeller og hadde skapt samhold i stedet for å underbygge ovennevnte utgåtte og elitistiske strukturer. De gikk aktivt inn for å inkludere musikkinteresserte fra alle sosiale grupper i fellesskapet sitt, både som utøvere og som publikum. I stedet for å dra til kulturmetropoler, var de mer interessert i å bygge et miljø i sitt eget lokalsamfunn.

Det er et par hederlige sjeler som prøver på dette her hjemme også, men vi kan bli mye bedre på det. Jeg vet i hvert fall at jeg kan bli mye bedre på det. Det er nettopp på grunn av den evige selv-realiseringen at miljøer som de jeg er del av aldri vokser utover sine egne grenser. Vi sliter med å få nok publikum her hjemme, men det er kanskje fordi vi er for dårlig til å mobilisere?

I stedet er vi mer interesserte i å reise et par dager til Tokyo for å spille 2 jobber på en sliten bar for henholdsvis 5 og 0 mennesker og etterlate oss et digert CO2-avtrykk og en diger regning til norske skattebetalere. Dette er ikke alt for kunsten. Det er alt for meg. Vi skaper ikke prosjekter som er nødvendige. Vi skaper prosjekter for å få utløp for vår egen musikalske diaré.

En ny revolusjon?
Jeg mener ikke at kunst på død og liv skal ha en politisk agenda. Kunst må være fri, eierløs. Den skal stille spørsmål. Den skal være en katalysator for dialog og debatt, et møtepunkt. Slik sett er jeg ikke i mot å reise til Tokyo. Vi er ambassadører for vår egen kultur og våre egne meninger. Gjennom dialog og utveksling av tanker og ideer er endring mulig. Men da må kunsten bygges nedenfra og opp, selv på store konsertarenaer.

For – kunst har evne til å hviske ut forskjeller på tvers av alder, kjønn, legning, nasjonalitet og rase. Kunst kan skape fellesskap, og dette trengs. Vi trenger ikke ofre kunstens autonomi for at den skal ha en nytteverdi utover seg selv. Men vi må jobbe for å skape et bærekraftig miljø som kan videreføre musikkens kanskje viktigste oppgave, nemlig å konfrontere.

I dag preges musikkfeltet av en profesjonalisert konsertkultur som ikke oppfordrer til møte mellom utøver og publikum. Til og med den improviserte musikken preges av stjerner og elite.

De unge er på sin side altfor høflige til å stille spørsmål ved disse strukturene og ender opp med å tro at man har lykkes dersom man har fått innpass i det etablerte. Du er ingenting før du har vært i Tokyo! Er det noe kunsten skal frigjøres fra er det nettopp dette – det aksepterte og det vedtatte.

Vår generasjon må også smertefullt innse at generasjonene før oss er mest opptatt av sine egne. Så å si samtlige arrangører på kontinentet er i all hovedsak interessert i den musikken de selv var en del av når de var unge eller nye minikopier av disse – kopier som år etter år velter ut av skoler hvor det som før var fritt er blitt institusjonalisert.

Sammen med fire andre driver jeg et eget plateselskap. Selskapet representerer en håndfull musikere fra min generasjon improviserende musikere. Det er så å si umulig å få noen av de etablerte distribusjons- eller PR-aktørene til å jobbe for oss, og det hjelper ikke at forholdet mellom antall nye musikere og antall nye distributører er skremmende lik uendelig mot 0. Kanskje er det nettopp mangelen på det sosiale engasjementet i vår musikk som gjør at ingen vil ta opp stafettpinnen å skape nye kanaler for musikken? Bare det i seg selv fortjener sin egen revolusjon.

Jeg gjorde en workshop for elever ved Lasalle College of the arts i Singapore. (Foto: Christian Meaas Svendsen)

Tilbake til fellesskapet
I Melbourne var det en eldre musiker som sa til meg «Dette er livet vårt. Dette er familien min. Vi må ta vare på hverandre». Det tar tid og krefter å ta vare på familien sin. I Norge betyr familie noe helt annet, og skal vi leve opp til den klassiske norske familiemodellen, er det ikke rart at vi ikke har overskudd til å skape eller involvere oss i vårt eget fellesskap. Vi er tross alt utdannet. Musikk er jobben vår, og vi skiller mellom jobb og privat. Er det rett og slett blitt sånn at vi er blitt for gode for musikalske fellesskap?

På engelsk heter fellesskap community. Innbakt i community finner vi «unity». Enhet. Det er dette den frie musikken trenger. Den største utfordringen i vår tid, det store uhyret som vi må drepe for å bli de heltene verden trenger, er kanskje vårt eget ego? For hvis vi ikke kan skape et fellesskap som inkluderer andre enn vår egen lille gruppe, ender vi opp med å redusere kunsten vår — uavhengig av uttrykk — til underholdning for de spesielt interesserte, og formuleringen «alt for kunsten» blir et hån mot den friheten vi har blitt gitt av våre tidligere generasjoner.

Christian Meaas Svendsen er freelance bassist, musiker og driver plateselskapet/kollektivet Nakama Records sammen med fire andre.

Lars Petter Hagens 10 ambisjoner

Anne-Britt Grans utredning om publikumsutvikling (autonomi og nytte)

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.