Klagesang fra en underarbeidet kulturarbeider

For en tid tilbake leste jeg med interesse om den nye rapporten Vekst 2020 fra Music Norway her på Ballade. Som musiker, musikkinteressert og nyutdannet kulturarbeider fanget naturligvis en overskrift som «Stor optimisme i musikkbransjen» min oppmerksomhet.
«2 av 3 selskaper planlegger å øke antall ansatte i løpet av en fireårsperiode».
Wow! tenkte jeg, kanskje er det noe håp likevel!
Nettverk, men hvilke?
Jeg var ferdig utdannet i Kultur og ledelse på BI i vår. Sommermånedene har stort sett gått med til å finne kreative måter å spare penger på (selv om om det ikke er så lett etter å ha vært student i åtte år), og sende ut søknader på alle de stillingene jeg har kunnet finne(!) som har hatt en viss nærhet til min utdanningsbakgrunn.
Nettopp derfor var lesningen videre nedslående.
«Jobbannonser står imidlertid for kun 16 prosent av nyansettelser i bransjen. 68 prosent av selskapene rekrutterer primært gjennom nettverk«.
Jeg er åpenbart ikke en del av noen av disse nettverkene, for med denne optimismen i bransjen og BA i både musikk og kulturledelse skulle jeg vel ikke hatt noe problem med å få jobb?
Men hvem er så med i disse nettverkene da? På dette punktet er rapporten relativt vag, bortsett fra at den påpeker at 81% av respondentene i undersøkelsen befinner seg innen kategoriene management, plateselskap eller bookingbyrå. Den sier heller ikke noe om medlemmenes grad av integrasjon i disse nettverkene, altså styrken på de sosiale relasjonene. Det kan man anta er relevant i denne sammenhengen i den forstand at man nok ser først etter kandidater i sitt lokale- heller enn perifere nettverk.
Hvor er utlysningene?
Denne nettverksbaserte rekrutteringsformen hadde kanskje ikke vært et problem om jeg var et isolert tilfelle, en einstøing som aldri har klart å bore seg inn i musikkbransjens ulike nettverk.
Det tror jeg imidlertid ikke er tilfelle, da jeg vet at flere av mine tidligere klassekamerater også har slitt med å finne stillinger å søke på.
Da vi studerte var mantraet at vi, og den kunnskapen vi gikk ut med fra studiet, trengs i kulturnæringene. Et mantra formidlet av våre forelesere og gjentatt av gjesteforelesere, blant annet fra musikkbransjen.

Tilbud og etterspørsel
Så hva slags kunnskap er det nyutdannede besitter og hva slags kompetanse er det som etterspørres?
Jeg har ikke detaljkunnskap om de andre kulturbransjerettede utdanningene som kulturprosjektledelse på Lillehammer, men på BI har man blant annet et fag som heter musikkbransjen i tillegg til en allsidig cocktail av økonomi, organisasjon, markedsføring og ledelsesfag.
Man skulle tro dette korresponderer med etterspurte kompetanseområder som økonomi, kommunikasjon og redaksjonelle ferdigheter, salgsferdigheter, og man kan jo anta at de fleste som har gått tre år på høyere utdanning med siktemål om å jobbe i musikkbransjen har en viss andel av den mest etterspurte kunnskapen musikkkunnskap.
Likevel tråler mange nettet etter jobbannonser, sender titalls åpne søknader og endeløse forespørsler om å kunne levere en CV «i tilfelle noe skulle dukke opp».
Catch 22
På tross av dette, noen intervjuer har jeg klart å bli innkalt til (vel og merke stillinger som har vært utlyst, bl.a i ballade, de fleste åpne søknader blir sjelden besvart). Min klare oppfatning fra disse intervjuene er og at man som nyutdannet ofte ikke får jobben på grunn av manglende praktisk erfaring. Dermed oppstår jo også et catch 22 problem, altså; om man ikke gis mulighet til å skaffe seg reell jobberfaring så får man det heller ikke, men om man ikke har det får man ikke jobb. Dette sammenfaller også til en viss grad tall presentert i rapporten hvor bransjeerfaring står for 22% av etterspurt kompetanse blant undersøkelsens respondenter.
Jeg mener det er på tide å stille spørsmålene:

Er kulturaktører egentlig interessert i den kunnskap og erfaring som nyutdannede fra kulturøkonomiske- og administrative utdannelser representerer?

Er kulturaktører egentlig interessert i den kunnskap og erfaring som nyutdannede fra kulturøkonomiske- og administrative utdannelser representerer?
Er de interessert i den innovasjon og nytenkning disse kan representere for bransjen, eller skal bransjeerfaring og medlemskap i bransjenettverk få fungere som et slags ultimat trumfkort?
Faren for et strukturelt misforhold
En annen grunn til å også stille disse spørsmålene er at jeg nesten hver eneste dag på BI gikk forbi en stand fra en eller annen næringslivsaktør som ønsket å rekruttere til sin bedrift. Jeg kan ikke huske en eneste gang dette har vært tilfelle med en eneste kulturaktør. Dette gjelder riktignok ikke kun musikkbransjen, men etter min mening tydeliggjør rapporten et problem, for hvordan skal norsk kultur, musikk og samfunnet som helhet være tjent med å hvert år pumpe ut en haug med studiegjeldstyngede kulturarbeidere som ikke får jobb?
BI bøter på dette ved å tilby praktisk bransjeerfaring for eksempel gjennom «internship-programmet» de har i tredje år (selv om ansettelse av praktikanter kun står for 5 % av rekruttering i bransjen).
Det er også etter mitt syn en positiv utvikling at 60 % av de spurte i undersøkelsen planlegger å engasjere praktikanter frem mot 2020, og at 11 % oppgir tips fra høyskole og universiteter som basis for rekruttering.
Over nye horisonter
Allikevel, om man ikke skal ende opp med stadig flere arbeidsløse nyutdannede kulturarbeidere hvert år tror jeg det er på tide at flere aktører i kulturbransjene, inkludert musikkbransjen, kommer de nyutdannede enda mer i møte enn i dag, og ser verdien av å speide ytterligere utenfor sin egen horisont (les: nettverk).
En måte kunne for eksempel vært å inngå samarbeid med utdanningsaktørene om en kulturjobbportal (langt mer omfattende enn f.eks stillingsannonsene på ballade, eller eventuelt en utvikling av disse til en egen portal som også omfatter private aktører i langt større grad enn i dag). Slik kunne man både sikre at nyutdannede kjapt og enkelt kan finne bransjestillinger som trengs å besettes, samtidig som bransjen både kan få en kjapp ansettelsesprosess, gjennom at utlysningene kommer rett frem til mulige søkere, og samtidig sikre innovasjon, tilførsel av ny kompetanse og «nytt blod» i bransjen.
Håpet lever
Så hva slags stilling er det jeg ser etter? Jeg har ingen illusjoner om å hoppe rett fra studier og inn i noen lederstilling. Derimot ønsker jeg som mange andre en jobb hvor jeg føler mestring og som jeg trives i. Det kan for meg være alt fra å jobbe med prosjektplanlegging av turneer til å jobbe med strømming.
Jeg valgte å studere på BI fordi jeg en gang overhørte en samtale på Studendersamfundet hvor det ble hevdet at rundt 80 % av alumni studenter fra BI er i jobb innen et år etter studier. Med B i karaktergjennomsnitt har jeg fortsatt et håp om å havne på riktig side av den prosentsatsen.
Er da det å gå ut i Ballade å kritisere bransjen jeg en dag håper å jobbe i det smarteste for å oppnå dette? Neppe.
Men… Man kan jo alltids håpe?
Erlend Bilsbak, foreløpig arbeidsledig kulturarbeider.