– Skillingsvisene forteller historien nedenfra

– Sosiale medier har alltid eksistert! Anne Sigrid Refsum forsker på skillingsviser. Hva var topphits i første halvdel av 1800-tallet, hva kan de belyse av datidas snakkiser/debatter – og hvilke kulturelle impulser fikk folk generelt gjennom sang?

Doktorgradsstipendiaten ved NTNU synger sjøl – et verdifullt perspektiv inn i faget litteraturhistorie, mener hun. Bakgrunnen i folkemusikk gjør at hun hørte mange skillingsviser i oppveksten, lenge før hun visste at de kaltes skillingsviser. Når Ballade.no ringer, er hun særlig fordypa i undersjangeren forbryterviser – enten for å tilfredsstille lytternes hang til å høre om det morbide, eller for å høre om skurken som helt, siden hans kløkt avslører kritikkverdige forhold på toppen:
– Forbryterviser inneholder flere undersjangre, alt fra skafottviser til mer lettbeinte satiriske, ofte om hvordan øvrigheta dummer seg ut, beskriver Refsum. I avhandlinga hennes følger flere artikler, og den hun skriver på nå sirkler rundt visene om nasjonalmytiske underdogs som Ole Høiland og Gjest Baardsen.

Gjest Baardsen skreiv sjølbiografien Sogndalsfjærns Levnetsløb – illustratør ukjent (Foto: Ukjent / falt i det fri)

Kunstnerisk form og forming av samfunnet
I tillegg til å skrive artikler som følger forskjellige viser og tema, undersøker hun tusen (!) tekster bevart fra 1780 til ca 1860. Her ser Anne Sigrid Refsum på spor av muntlighet, tema, formler som er brukt – og trender, i denne perioden som var så viktig for nasjonalfølelsen i Skandinavia, og som også la grunn for mye av det folk snakka om og utveksla av tanker og ideer i den moderne tida som kom etter.

– I vår moderne medievirkelighet er det vanskelig å forestille seg hvor mye folk må ha sunget før i tiden.
Refsum i «Visa om ridder Brynning: En skandinavisk superhit»

På formidlingsbloggen skillingsviser.no får vi et innblikk i hva hun og tre andre forskere ser de folkelige visene som katalysatorer for: De var datidas sosiale medier, kanal for grusomme grøss, true crime, nyheter, for konspirasjonsteorier og rasistiske myter, heltedyrkelse, drømmerier og håp … Satire, kritikk og klasseidentitet. Men så leiter Refsum også etter sjangeren skillingsvise, musikalsk og litterært:
– Den første del av 1800-tallet utgjorde visene for eksempel mye av nyhetsformidlinga, samtdig som den var viktig for formidling av tekst og sang. Og er det en egen sjanger? Mange pleier å si at den er et medium, men allikvel kommer det en slags følelse av at vi kan kjenne igjen når en tekst stammer fra en skillingsvise.

Så hun vil identifisere hva som utgjør disse kjennetegnene, eller hunchen, som hun kaller det.
– Jeg vil skrive litteraturhistorie nedenfra, vise fram og bli kjent med det som var av kultur og litteratur i andre samfunnsklasser enn de vi først hører om.

Norske folkeviser ble samlet inn av Ludvig Lindeman, Catharinus Elling og O. M. Sandvik i tidsrommet 1850–1954. De danske fra 1810 til 1911 er katalogisert av Niels Schiørring, og samlingene er kilder for skillingsforskerne ved NTNU og Svenskt visarkiv. Gunnerusbiblioteket, Nasjonalbiblioteket, Norsk Folkeminnesamling, Glomsdalsmuseet og Universitetsbiblioteket i Bergen er nasjonale samarbeidspartnere, og Norsk folkemuseum Oxford Ballads Online, English Broadside Ballads Archive samt European Dimensions of Popular Literature er tilknytta prosjektet. Forskerne finner at mange av de samme motivene og temaene går igjen i hele 1800-tallets Europa. Den «reint norske» folkemusikken ble bevart bedre enn de vi kan kalle hybridene – skillingsvisene – men nedtegnelsene er nettopp bevis på den massive utbredelsen de fikk:
– I folkemusikksamlingene ser vi at de var i bruk i hele Norge. Og de viser båndene gjennom ideer, uttrykksmåter og trender, som sirkulerte helt inn i innerste dalkrok – og på tvers av geografiske og samfunnsklasseskiller. Folk har hatt de samme hitlåtene! Også i ei tid man er vant til å tenke at det var store skiller, for eksempel mellom by og land, og mellom samfunnsklasser, beskriver hun. Én vise hun har brukt mye tid på, og lest mange av trykkene til, stammer fra veldig mange års trykk: visa om Ridder Brynning (se hovedbilde, som viser hvordan den ble presentert for å få publikummere til å bla opp en skilling).
– Hvordan finner du indikatorer på spredning blant alle lag, fra drengen til prestedatra, fra byboeren og inn til fjordboeren?
– Kildene er forskjellige: Trykkene vi har, kan være veldig veldig mange trykk, som vi finner i ulike biblioteker i Europa. Og samlingene – jeg bruker Lindemans materiale veldig mye. Melodinedtegnelsene gir et bilde av hvor disse sangene ble sunget.
– Vi ser at de har vært kjempepopulære kort tid etter at de er gitt ut som skillingsviser. Bare på 20 år er de etablert i muntlig tradisjon – også med forskjellige melodier.

Der var en gang en Ridder, dertil en Riddersøn,
som gjorde til sin Fader saa ydmyg en Bøn
om Orlov og Forlov
at ride hen til Øe, og fæste sig en Møe.
– Ridder Brynnings vise (ukjent)

Én annen favorittkilde, er alle som lot seg opprøre:
– Alle dem som kommer med formaninger mot, som oppplysningsorienterte menn som skriver om hvor ille det er med kvaliteten på sangene blant bøndene, sier Refsum.

I 1792 skrev en dansk borger, Jørgen Hansen, at «Nu bestaaer Bøndernes hele Læsning i Almindelighed i noget fornuftløs og hierteforervende Tøi.»
– Eller de kunne bekymres av at «særlig kvinnene bruker bare pengene på triste kjærlighetssanger, som dårlig tidsfordriv» … Du finner de i aviser eller i forord i bøker med mer oppbyggelige versjoner, forteller Refsum. Se for deg at du om 200 år gravde i kilder fra i dag, og fant alle som reagerer på Tix. Alle de kildene ville vært indikatorer på hvor utbredt musikken hans er – det er så populært at noen mener det er et problem. Visen om Ridder Brynning var så kjent at en samtidig fotnote om den ikke forklarte noe rundt eller om innholdet i «Ridder Brynning». For alle veit jo hva og hvem dét er!

– En skillingsvise er en hybrid som faller mellom musikalske, folkloristiske, og litteratur- og medievitenskapelige stoler.
«Visa om ridder Brynning: En skandinavisk superhit»

Evige vandrere
Og ikke bare vandrer visene over hele Europa – men også inn og ut av det skriftlige. Ei vise som var skillingsvise såvel som folketone, og som dukker opp både i en komponert versjon hos Edvard Grieg, og i Alf Prøysens innsamlede, er «Jeg går i tusen tanker».
– Da de ble dikta var de gjerne inspirert av motiver og formler fra muntlig tradisjon. Det er nesten utømmelig å utforske forholdet mellom den skriftlige og den muntlige tradisjonen – og hvordan noen temaer er like aktuelle bestandig.

I skillingsvisene går mange tekstlige og musikalske temaer igjen i hele Europa. Å tenke på hvilken musikalsk arv dette dermed utgjør (eller ikke utgjør lenger, etter at behovene ble fylt av radio, plater, ukeblader, og så videre, på 1900-tallet) for jevnt over halve verden i dag, er nesten svimlende. For hvilke rester finnes av skillingsvisene i dagens hits på Spotify? Finnes de fortsatt der i superhitene – omenn oppkuttet, partert som de stakkars mordofrene som noen av de gamle visene vitner om … Er restene der i korte strofer og lydlige memer? For eksempel. Dét lover Ballade.no og stipendiaten hverandre å komme tilbake til. Først skal det begås en doktoravhandling.