Av Leif Gjerstad
Foto: Steffen Rikenberg
— Tittelen må ikke tas så bokstavelig, ler bandets gitarist Bo Madsen. Onsdag var København-bandet headlinere på Øya-festivalen, og mandag slippes deres nye album ”No More Stories”. Eller hvis man skal være helt nøyaktig (noe jeg i dette tilfellet tror de færreste vil være) ”No More Stories/Are Told Today/I’m Sorry They Washed Away/No More Stories/The World Is Grey/I’m Tired/Let’s Wash Away” som tittelen i sin helhet er oppgitt som på plata.
”No More Stories” er hovedsakelig innspilt i New York, med Rich Costey som produsent, og er deres første siden ”And The Glass Handed Kites” i 2006. I tillegg representerer den på mange måter starten på et nytt kapitel for Danmarks største band. Siden sist er den gamle vennegjengen fra Hellerup utenfor København redusert fra fire til tre mann, etter at bassist Johan Wohlert hoppet av like etter at det forrige albumet ble gitt ut.
— Vi hadde holdt sammen siden starten mer enn et tiår tidligere, så det var en skremmende situasjon å plutselig være uten bassist. Vi måtte utvikle musikken på en helt ny måte, og kanskje ikke så overraskende så opplevde vi det som vanskelig. Men etter hvert også lærerikt og givende. Og nå syns jeg overgangen til trioformatet har fungert så bra at det føles uaktuelt med en ny, fast bassist. Det blir heller å trekke inn noen til plater og turneer, uttaler Madsen.
Selv om Wohlerts avskjed satte sine tydelige spor, hevder Madsen likevel at det ikke er derfor det er blitt så pass lang avstand mellom bandets to siste plater. Grunnen staves i stedet USA.
— Vi har kontrakt med Sony Music i USA, og har derfor turnert en hel del der borte de siste årene. Hvor viktig USA er for oss vet jeg ikke helt, men det er jo et fascinerende land å turnere i. Samtidig er det så innflytelsesrikt, at dersom du klarer å gjøre det i USA, så klarer du det stort sett overalt.
Føler seg hjemme
I Norge har de uansett ”klart det” for lengst, med bandets tredje album, ”Frengers” (også det Costey-produsert), som det store gjennombruddet i 2003. Og med mange konserter her i landet siden den gangen.
— Det norske publikumet minner mye om det danske, med stort sett den samme responsen på de samme stedene. Vi føler oss som hjemme når vi spiller her, sier Madsen som med sitt Mew på Øya spilte fire låter fra ”No More Stories” onsdag. Selvsagt ledsaget av visuelle effekter, som alltid har preget Mew sceneopptredener.
— Det var jo der vi startet, som skoleelever med film. Men så fant vi raskt ut at filmene våre trengte musikk. Og deretter har vi sett tekst, musikk og bilder som en naturlig helhet. Den kombinasjonen skaper en helt egen dynamikk, sier Madsen som kan skjønne de som beskriver Mews musikk som drømmeaktig og eskapistisk.
— Vi ser jo på musikken som en reise gjennom et visuelt landskap.
«Introducing Palace Players»
Vil ikke være forbilde
Danmark har ikke vært altfor bortskjemt med funklende stjerner på den internasjonale rockhimmelen. Da Kashmir og Mew ved inngangen til dette årtusenet begynte å skape internasjonal oppsikt, ble de to bandene derfor fort trukket fram som dansk rocks store trumfess. Og inspirasjonskilder.
— Hvis man kan inspirere noen med det man gjør, så er jo det alltid hyggelig. Men jeg er ikke like komfortabel når ordet ”forbilde” dukker opp. Riktignok vet vi etter hvert hva det vil si å lage plater og turnere i andre land, men som band må vi holde fokus på det vi mener er best for oss, ikke for andre, kommenterer Madsen. Han tror likevel at tiden er på ”de små lands side”.
— Synkende platesalg har gitt større fokus på konsertmarkedet, og bedre og rimeligere teknologi har gjort det lettere å spille inn og distribuere musikk. De stores makt og mulighet til å kontrollere musikktbransjen er ikke like dominerende, og vi har fått en demokratisering som er positiv ikke minst for artister fra mindre markeder.
MEW på web
Torgny Amdam: Total sjangerforakt
Torgny Amdam er aktuell med plate inspirert av brevene han sendte hjem som 17 år gammel utvekslingsstudent i USA. – I dag har jeg total sjangerforakt, og bryr meg ikke om å tilhøre et spesielt musikalsk miljø, sier 51-åringen til Ballade.
Det endelige tapet av kunstens selvstendighet. Om Suno, Adorno og friksjon
INNLEGG: Spørsmålet om hva musikk skal være har blitt mer viktig og mer politisk enn noen gang. Hans Ole Rian i Creo kommenterer musiker Anders Oddens innlegg "Er musikk gøy å lage?".
Ny digital verktøykasse skal gjøre kulturlivet grønnere
Kulturdirektoratet samler alt kulturaktører trenger for å bidra til et mer bærekraftig samfunn.
Kjære konsertarrangører, ikke svikt oss nå!
INNLEGG: Kjære arrangører – vern om menneskelaget musikk, håndverket, det levende musikklivet. Ta et standpunkt, ber artist og låtskriver Ylva Sofie Lærum.
– Det har vært en ære å jobbe med legendariske Jo Nesbø
Nick Cave og Warren Ellis står bak musikken til Netflix’ norske storsatsing Jo Nesbøs Harry Hole.
