Om NRKs sensur, og litt om annen barnekultur

Alt lå til rette for en interessant dag da representanter fra blant annet MiniØya, Rikskonsertene, Universal Music og NRK Super møttes til seminar på Popsenteret i Oslo. Utgangspunktet var senterets nyeste utstilling ”På sporet av Knutsen & Ludvigsen” og dagens overskrift var ”Dumt og deilig? Musikkultur for barn i underholdningssamfunnet”.

Dessverre ble debatten raskt ledet inn på et spor som i stor grad omhandlet NRK, og mange av seminarets øvrige temaer ble det derfor ikke tid til å diskutere grundig.

Seminaret var delt i tre. I første del skulle barn fra Berger skole få komme med sine egne spørsmål. I andre del skulle paneldeltakerne samtale om ulike tema innenfor barnekultur. Det hele skulle rundes av med en samtale mellom Øystein Dolmen og kunstnerisk leder for Popsenteret, Paal Ritter Schjerven. Knudsen & Ludvigsens elleville absurditet lå som et bakteppe for det hele. Hvem viderefører en slik absurditet i dag? Er det rom for noe annet enn det strømlinjeformede i musikktilbudet for barn?

Les også: [link id=68222 title=”Ein begeistringskultur? Om evalueringa av DKS“]

Hva vil barna ha?
Spørsmålsrunden med barna startet med at ordstyrer Johannes Joner sang ”what does the fox say?” hvorpå det unisont og spontant ble sunget ”dingdingdingedingdingding” tilbake. Herved konstatert at Ylvis er en suksess også for dem som har lagt seg når talkshowet sendes på tv.

Seminarets første konklusjon kom dermed før et eneste spørsmål hadde blitt stilt: barn vil fortsatt ha voksne menn i kostymer, som synger fengende melodier om tulletemaer. Videre viste barnas spørsmål i del 1 med all tydelighet at NRK Super når ut til og engasjerer mange, så tydelig at ordstyrer Johannes Joner forgjeves spurte etter ”flere musikkspørsmål”. Spørsmålene spente fra ”hvorfor er det så mange tegnefilmer på Super, vi vil ha mer levende film”, via ”hva er det som kommer på tv til jul?” til ”hva er det som er god og dårlig humor for Super?”

Ingrid Hafstad svarte på sistnevnte spørsmål at humoren ikke skal være slem, og at man var mye modigere på 80-tallet. Eksempelvis ville man aldri ha saget i en gitar i Barne-tv i dag som man gjør i ”Dum og deilig”-videoen – det vil bli sett på som sløsing med ressurser (!) På spørsmålet ”hvordan vet dere hva barn liker?” svarte alle paneldeltakerne at de inkluderer barn på forskjellig nivå når de skal bestemme program – men samtidig prøver å finne opplevelser som er nye og ukjente for dem.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

Hafstad fikk også spørsmålet ”hvorfor er det så mange serier som har svensk tale, de har vel egne kanaler i Sverige?” Hafstad svarte med å stille et motspørsmål (til barna) – ”hva er det dere vil ha som dere ikke vet at dere vil ha?”

— Dere vet ikke at dere vil ha det, men dere vil ha språk, insisterte Hafstad.

…og skal barn bare få det de vil ha?
Louise Prestgard (Miniøya) og Matias Hilmar Iversen (Rikskonsertene) understreket overfor barna at de ønsker å gi dem opplevelser de ikke ville oppsøkt selv, og gjerne noe de kan oppleve sammen med familien.

Panelet konkluderte i første del med at barn ikke nødvendigvis vet hva de vil ha. Selv om noen var interesserte i Miniøya og i Rikskonsertene var det praktiske spørsmål rundt tv-titting som var dominerende. Og etter å ha hørt på representantene fra disse to institusjonene er det liten tvil hos undertegnede om at skoleelevene antagelig hadde funnet noe de likte også på Miniøya eller på en skolekonsert.

Musikk uten aldersgrense
Del to skulle blant annet dreie seg om hvilken oppdragende effekt kulturen kan ha. Er barnekultur bare ”dum og deilig” var spørsmålet til panelet. Men nokså snart kom panelet over i en debatt om frykten for det strømlinjeformede og om NRKs ansvar.

Louise Prestgard fortalte at Miniøya skal presentere noe innenfor alle sjangere og at de ulike konsertene ofte slår an annerledes enn hun på forhånd hadde tenkt. Etter hennes erfaring er sjangeren ”barnemusikk” utdatert: Martin Hagfors’ band Meg og kammeraten min og Bare Egil band er like populært hos denne målgruppen som den mer kommersielle og strømlinjeformede Justin Bieber. Prestgard fremhevet kvalitet som en ledetråd på Miniøya, og ingenting ved artisten skal forandres selv om det spilles for barn. Men det kan gjøres tilpasninger, som ved Timbuktu-konserten i år, der barn var med på scenen, ble snakket til som voksne, og fikk akkurat utfordrende nok oppgaver. Miniøya har også arrangert hvitevareaudition med Hurra Torpedo, noe Prestgard mener er å ta barna på alvor i ytterste konsekvens.

Inspirasjon eller kunstig ideal?
Aslag Guttormsgaard i Bare Egil band fortalte at han aldri har laget musikk spesifikt for barn, men at musikken likevel har truffet noe i dem.

Det var også han som startet diskusjonen om hvorvidt NRK driver sensur. Guttormsgård mener at altfor mye av barns tilbud i dag er glattpolert uten mer tydelige tanker og viljer bak musikken. Kritikken gikk blant annet til Melodi Grand Prix jr. som han mener dyrker voksnes grådighet og det perfekte.

— Hvorfor kan ikke barna spille instrumentene selv, hvorfor må idealet være at man skal være like god som voksne å spille. spurte han.

Guttormsgaard fortalte at han som komponist i NRK Super har blitt sensurert for ord som for eksempel ”masseødeleggelsesvåpen”, noe han ser på som overbeskyttende.

Erling Johannessen fra Warner Music, som samarbeider med NRK om Melodi Grandprix jr. presiserte at barna synger selv og live, og at de i utgangspunktet har levert inn egne demoer som voksne ikke har lov til å spille på. Han fortalte at både årets vinnere og 80-90 % av resten av deltakerne og innsenderne kommer fra kulturskolene, og at konkurransen dermed stimulerer barna fremfor å gjøre dem motløse.

Hva er barne-tv?
I hovedsak stod debatten mellom Guttormsgaard og frilansmusikere i salen på den ene siden, og NRK og Johannessen på den andre. Der førstnevnte mener at NRK bedriver sensur av kunstnere og undervurderer barna, svarte motparten at kunstnerne må forstå helheten deres verk skal inn i, og at de mener at program som Melodi Grandprix jr. snarere inspirerer enn ekskluderer.

Musiker Martin Hagfors, som var tilstede i salen, fortalte at han har opplevd at en av hans sangtitler var blitt sensurert i Super av for ham uforståelige grunner. Han påpekte at NRK i møte med kunstneren henviser til ”kontrakten” Super har med foreldrene, uten at reglene fremstår som tydelige. Hafstad bekreftet at dette er retningslinjer i NRKs arbeid som ikke nødvendigvis er skrevet ned. ”Kontrakten” ble problematisert av Guttormsgaard og Hagfors fordi de mener den kan være vanskelig for innleide komponister å forstå, og at den fører til at alt Super lager blir harmløst.

Les også: For lite om barn og unge —[link id=68216 title=” Rikskonsertenes vurdering av Kulturutredningen“]

Hagfors trakk frem Knutsen & Ludvigsens arbeid i 1972. Hagfors mener at de ikke ville oppnådd samme suksess gjennom NRK i dag, på grunn av de nåværende uskrevne reglene i institusjonen. Han fikk støtte av Terje Mærli, mannen som oppdaget Knutsen & Ludvigsen i studentmiljøet i Trondheim og tok dem til teaterscenen.

Ylvis ble igjen trukket fram som et eksempel på vår tids Knutsen & Ludvigsen sammen med Erlend Loe og hans Kurt-bøker. Ingrid Hafstad svarte Hagfors med at Ylvis’ form for humor er noe man kunne vist på Super, og oppklarte med det samme en misforståelse som hadde gått noen omveier allerede: når hun snakker om Barne-tv mener hun det som vises mellom 1800-1830. Da andre hadde snakket om Barne-tv, inkludert skoleelevene, mente de alt som sendes på Super, noe oppfølgingsspørsmålene deres viste. Dette førte til en lang runde om at Knutsen & Ludvigsen aldri ville blitt sendt på Barne-tv i dag, noe de fleste i salen tolket som at Knutsen & Ludvigsen aldri ville blitt sendt på Super. Etter noen timer ble dette altså oppklart og Hafstad trakk frem blant annet Erik Solbakkens program ”Krem Nasjonal” som et dristig humorprogram i Knutsen & Ludvigsens ånd. Dessverre kom dette frem for sent, og seminaret var allerede i altfor stor grad preget av snakk om NRKs ansvar for barnekultur.

For lite musikkultur
I samtalen mellom Øystein Dolmen og Paal Ritter Schjerven ble det påpekt hvor stor innflytelse NRK hadde da Knutsen & Ludvigsen slo gjennom på 1970-tallet. Utfra torsdagens seminar kan man slå fast at innflytelsen, og ansvaret som følger denne, i høyeste grad fortsatt gjelder. Nettopp derfor er debatten om NRKs arbeidsmetoder interessant – men ikke som det dominerende tema på et seminar som skulle handle om musikkultur for barn.

For oss som er interesserte i barnekultur er det betryggende å se at premissleverandørene tar oppgaven på alvor, og både inkluderer barna og tar avgjørelser som kan utfordre dem. At NRK har stort ansvar og stor innflytelse er ikke noe nytt og en samtale om musikkultur for barn bør i større grad strekke seg utover dette.

Min oppfordring til Popsenteret blir derfor å arrangere et seminar som ikke har NRK i panelet, slik at diskusjonen kan dreie seg mer om barnekultur og mindre om sensur.

Seminaret «Dum og deilig?» fant sted på Popsenteret torsdag 12. september. I panelet satt Ingrid Hafstad (prosjektsjef NRK Super), Louise W. Prestgard (Daglig leder/booking, MiniØya), Matias Hilmar Iversen (Seksjonssjef for produsentene i Rikskonsertene), Kjell Petter Askersrud (Head of special marketing, Universal Music) og Aslag Guttormsgaard (Bl. a. utøver i Bare Egil og Aslags superpopulære barneshow). Ordstyrer var Johannes Joner (skuespiller og regissør)