Et bredt norsk publikum fikk oppleve Kygo på Fredspriskonserten forrige uke. 23-åringen fra Fana har allerede blitt en slik artist som de fleste har hørt om selv om de ikke hører på hans type musikk. En nordmann på verdensscenen som «kommer hjem» av og til, og som vi skjønner er mye større i utlandet enn hjemme.
Kygo tok en smart vri mot det trygge og folkekjære og inviterte den joviale Kurt’en til duett i «Firestone». Han spilte flygel, uten hodeplagg. Sangene hans fikk ny drakt og viste nytt potensial med selveste Kringkastingsorkesteret i ryggen. Og finalen; Kygos remix av «Take on me» ble anerkjent på scenen av a-ha selv, i en minneverdig felles versjon som for en gangs skyld dro 30-årsjubilantene a-ha et forfriskende stykke ut av komfortsonen. Kygo stjal, i det minste, showet.
Fra null til en milliard
Kygo er et ektefødt barn av det digitaliserte kulturlivet. Han startet karrieren med å lage egne versjoner av eksisterende musikk som er tilgjengelig for alle på nettet. Han laget egne remikser av sanger han liker, basert på en svært utbredt musikkproduksjons-software (Logic) installert på en harddisk. Takket være bredbånd kunne han effektivt kommunisere fra gutterommet og ut til omverdenen, og legge musikken ut på den populære musikktjenesten Soundcloud.
Gjennom dynamikken i sosiale medier fikk han stadig flere «likes» og positive kommentarer, og dermed skilte han seg ut og ble lagt merke til. Dermed spredte ordet seg i blogg-undergrunnen og blant det kjernepublikummet han som ung håpefull DJ og produsent trengte anerkjennelse fra. Slik fikk han også kontakt med en internasjonal manager, med etablerte artister som Chris Martin som likte stilen og smaken hans, og derfra spredte ordet seg til både media og den etablerte musikkindustrien.
Da han kom dit, gikk han fra null til en milliard avspillinger på Spotify i løpet av ett år. På Soundcloud og Youtube er han spilt over 200 millioner ganger. Og nettbaserte verktøy gjør det mulig å bygge opp den internasjonale, kommersielle merkevaren Kygo som vi nå er i ferd med å se konturene av.
Den mest vanlige metoden for å skape noe eget og ekte, har alltid startet med å etterligne og innlemme forbildene.
Kunstnere har alltid etterlignet
For mainstream-publikummet som nå er i ferd med å oppdage Kygo, kan utrykk som «remiks», «EDM» og «tropical house» høres like eksotiske og rare ut som foxtrot og boogie. Og hvorfor har han slått igjennom ved å remikse andre, i stedet for å lage noe selv? Kanskje litt overraskende var Kygos metode vanlig også i den analoge æraen, bare med andre verktøy enn bredbånd og sosiale medier.
Kunstnere har alltid lært sitt fag ved å studere og etterligne andre. Noen kommer aldri videre, og forblir coverband, mens andre står på kjempenes skuldre og spiller en egen sang for verden. Det er nok å nevne det unge Rolling Stones, som etter et par år som blues-historiske fundamentalister begynte å skrive egne sanger og gikk inn i sin egen samtid med tradisjonen som ballast. Eller utallige jazzmusikere før deres tid, som improviserte over akkordskjemaer og melodier, kveld etter kveld.
Noen av dem kan vi navnet på fordi de deretter tok et steg videre, og fant sin egen stemme. Den mest vanlige metoden for å skape noe eget og ekte, har alltid startet med å etterligne og innlemme forbildene. I musikkens verden tar som regel innovasjon sitt utgangspunkt i tradisjon. Det nyskapende starter sjelden med ingenting som blir til noe inne i et spesielt genialt hode. Nyskaping kommer langt oftere av hardt og langsiktig arbeid med utgangspunkt i utforskning av andres uttrykk.
Kygos metode er digital, men drivkraften og tradisjonen bak er velkjent også fra den analoge æraen. Da Kygo på Dagsrevyen ble spurt om sitt beste råd til andre unge som sitter hjemme og lager musikk på laptop’en, var svaret enkelt: Lær å spille et «vanlig instrument» også, slik at du skjønner teknikken bak å skape melodilinjer og akkorder. For det er musikken og idéene bak den som teller; selv om verktøyene skifter.
En talentfull og kunnskapsrik artist med Kygos grunnleggende motivasjon vil alltid ha gode muligheter for å lykkes i det han vil gjøre: Med hans egne ord, er motivasjonen at det er «kjekt å lage musikk». Kygos suksess – så langt – kan neppe forklares hverken med bredbånd, nysgjerrighet eller pianotimer. Det er fristende å spørre om den kan ha noe med med lufta og grunnvannet på søndre halvdel av Bergenshalvøya å gjøre – her finnes det jo lange tradisjoner for kunstnere med internasjonal suksess; fra Ole Bull til Aurora.
Audun Molde er musikkviter samt førstelektor på Westerdals Oslo ACT og Handelshøyskolen BI
Kronikken sto først på trykk i BT, 16. desember
Vossa Jazz-sjefen slutter
Daglig leder i Vossa Jazz, Roger Urhaug, har sagt opp etter knapt et år.
Hvor brenner det, Egon Holstad og Sigurd Elgenes?
Hvor er musikkjournalistikken på vei? Hvordan imøtekommer vi en stadig mer uforutsigbar fremtid? Hva kjennetegner god anmelderkunst? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Fest i klangfargerike med forstyrrande ubehag og lågfrekvent stille
Ballade jazz: Superspreder har naila det på si andre plate, Geir Sundstøl feirer ti år som soloartist, vi får klangleg skulptur frå Sofa, og orkestrert stille frå Bristol.
Norsk premiere på "Elja" med Kronos Quartet og Benedicte Maurseth
Verdenskjente Kronos Quartet inntar Oslo for norsk premiere på verket "Elja" under årets Ultima.
Jazzfest Trondheim: Festivalens høydepunkt og alltid overraskende
– Det som særpreger Trondheim Jazzorkester, er at du aldri vet hva du får. Og det er jo det jazz handler om, å bli overrasket, skriver Trygve Lundemo etter siste ukes Jazzfest i Trondheim.
Færre søkere til estetiske linjer på videregående: – Det oppleves for usikkert å velge den retningen
Flere fylker og kommuner legger ned estetiske linjer på videregående, og i takt med dette går søkertallene til disse linjene ned. Periskop og Ballade har forsøkt å finne ut av årsaken til hvorfor færre ungdommer søker seg til estetiske fag.
