Dad rock med Gundelach

Kai Gundelach har laget to av de mest helstøpte synthpopplatene i ny, norsk populærmusikk. Sunget duett med Aurora og Ary. Og så går han hen og plukker opp en akustisk gitar, og plukker og plukker på dén?
– Jeg har brukt to år på å lære meg sånn travispicking. Nerdet med kassegitaren. Men det er fortsatt mye synth igjen, da! beroliger Kai Gundelach over telefon. Han har en trofast Juno 60 som har fulgt ham igjennom alle platene. Også på den nye, som til sammen heter SHAPESHIFTER.

2020–2022
Gundelach hadde akkurat sluppet My Frail Body og spilt to konserter med påkosta kostymer og planer. Så kom 12. mars tjuetjue.
– Den plata ble på en måte svelget opp av covid. Den fikk fine anmeldelser og sånn, men så forsvant den uten noe særlig nedslag. Jeg følte at jeg gjorde det hele på liksom.
– Så du måtte sørge litt over en mista mulighet i det albumet?
– Ja, litt, vi spilte på Sentrum scene, satte sammen settet, laget set design, kostymer … og så ble turneen stoppa. Har ikke fått brukt de dyre kostymene, og jeg føler ikke jeg kan gjøre det nå. Men jah, det er jo litt trist, da.
– Gundelach har jo vært et melankolsk prosjekt, kanskje du kan bruke den lille sorgen over forspilte muligheter i pandemien til å skape noe seinere.
– Kanskje. Kanskje én gang. Men det er kanskje ikke like mørkt det jeg gjør lenger? Jeg er ikke like ofte deprimert nå, og har et ganske stabilt liv, forklarer Kai.

Nå, to år etter, føler han altså ikke han kan plukke opp den samme musikalske tråden. Han har jo gått videre, into the great wide open. Da produsenten Baya i en nerdete studioprat plukka fra hverandre Kais riff på singelen «Vi er nære nå», mente han det lå i gata til Øystein Grenis riff for BigBang.

Gundelach og gitaren. (Foto: Fredrik Harper)

Kai Gundelach har blitt pappa. Så det lyder kanskje av mer struktur i livet, sier han. Det gir jo mening. Retning?
– Veldig. Det er kanskje noe litt mer håpefullt, filosofisk, nå.

SHAPE er spilt inn med bandet – Bendik HK, Knut Sævik, Ole Rokseth og Pål Ulv – i studio. Kai sier han jobber sine egne sinnstemninger inn i akkordene. Mer inn i selve lyden enn i tekstene. Og så er han så inspirert av nøkken denne gang. Særlig nøkken i Theodor Kittelsens strek, og alle som har vokst opp med dobbeltheten i norsk nasjonalromantikk veit at den gulfargen mot den feite blyanten hos Kittelsen, dén er ikke bare frisk. Men musikken preges nok av at hverdagene har færre av de triste dagene, og også færre av dem der du kan sove til klokka tolv.

– Det er intuitivt, det instrumentale da. Sjøl lytter jeg mest til instrumental musikk, mye ambient. Jeg håper jo at det bevisst eller underbevisst følelsene kan plukkes opp av lytterne.
Dette handler mer om lyden av det hele, framfor tekstene, beskriver han.
– Det er forskjellig hvilken evne man har til å tune inn på sånne ting. Og a propos det melankolske … for fem, nei, åtte år siden, hørte jeg nesten bare på Joy Division, Bon Iver, mer depressiv musikk. Jeg klarer ikke det nå, jeg!

Alle de rare menneskene og pizzarotta
En av singlene som er ute fra SHAPE favner både det digitale og det menneskelige virvaret i samtida, i sin kornete musikkvideo.
– Jah, jeg måtte drikke et par øl før jeg turde gjøre noen av de opptakene der: sitte og synge egne vers a capella i falsett på t-banen i New York …
– Men du har jo maske på, i flere av situasjonene i det minste.

Den er egentlig best å se på Instagram: Regissøren Lasse Gretland plasserte Kai i forskjellig påkledde hyllester til fenomenet subway creatures der snålinger på metroen fanges på film, det heter. Musikkvideoen er ganske rørende, snål og veldig menneskelig – en rar, ektere variant av den flyplasscenen i Love Actually. Autensiteten oser, og den er faktisk pusla sammen fra det ekte metrolivet.
– Og så er det noe med de to årene her, i alle lockdown-podkaster og digitale snutter fra byliv over hele kloden har jeg kommet nærmere andre, jeg kan rare kunst- og samkvemfenomen på rams, som for eksempel pizza rat … synes jeg.
– Ja. Jeg også. Synes Kai.
Pizza rat er et newyorksk fenomen – som Gundelach og Gretland klarer å klemme inn et lite memesitat av i videoen over.

A- og B-sida
Den første delen – kall det side A, gjerne – av hans nye album kommer fredag, og det er her varmen i gitarplukkinga høres best, i førstedelen. Seinere skal han lede lytterne ut på dypere vann.

Det er fortsatt med lassevis av tydelig gundelachsk klang og produksjonsfiffigheter – og så kommer del to og skifter – altså, B-sida heter SHIFTER  – den kommer først 29. april.
– Der føler jeg at du tar oss med under vann. Det blir litt mer mystisk.
– Det er gøy at du sier det, for det er meningen at det skal portrettere at man starter ved en innsjø, så åpner slettene seg, og når A-sida slutter, ser man utover havet. B-sida tar deg med ut på vannet.
– Hva skal lytteren gjøre i mellomtida der da?
– Hva skal jeg si, jeg er nå signet på Sony, jeg veit ikke om ting tar lengre tid da, jeg har ikke kontroll på alt det. Men ideen er at det skal være to forskjellige sider. Og det kan kanskje bidra til å holde meg synlig i dette digitale virvaret …

Overgangen fra indie til storselskapet, en såkalt major, Sony, fulgte av den nye avtalen han har fått med tyske RCA.
– Forskjellen er at du har det litt bedre økonomisk i det du går i gang, med forskudd og slikt – og så håper jeg jo at jeg kan treffe flere med det. Hva som kommer ut av det i Tyskland, det er vanskelig for meg å si.

Men han vil gjerne nå et større publikum.
– Det er vel ikke skikkelig i gang ennå, sier Kai Gundelach.