Sarah Christin Calvert (t.v.) og Namra Beatrix Saleem har brukt NOPAs leilighet i Berlin som skrivestue. Målet er å skrive ferdig minst tolv låter de kan gå i studio med når de kommer hjem, og som skal ut på platemarkedet om et års tid. Fra før har duoen gitt ut debutplata "Love You Forever" (2021). (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

FLTY BRGR GRL: Rosa drømmer

Bandlansering når verden er pandemi-stengt har bydd på utfordringer for FLTY BRGR GRL. Men duoen har likevel klart å bygge sin egen rosa drømmeverden.

Kalender

Ary Morais & Band @ Drammens Teater 4. feb

04/02/2023 Kl. 15:00

Viken

Lørdagsopera 4. februar

04/02/2023 Kl. 15:30

Oslo

Fransk musikksalong à la 1720

05/02/2023 Kl. 18:00

Oslo

Hva nå, musikkarbeider? Hvordan har pandemien påvirket den enkelte i musikklivet? I denne serien rapporterer Ballade.no fra musikklivet i øyehøyde – om det er dystre utsikter eller et blomstrende kreativt liv med en aktiv fremtid i sikte. Samtidig noterer vi noen tendenser og trender som peker på veien videre for musikklivet. Serien er støttet av Fritt Ord.

 

Beatrix og Sarah sitter i sofaen og klimprer på bass og gitar, og leker seg med tyske floskler som skal bli en sang. De har booket seg inn i NOPAs Berlin-leilighet for å komme seg unna «dayjobs» og andre distraksjoner hjemme i Oslo for å konsentrere seg om låtskriving til duoens andrealbum.

– Beatrix snakker tysk, men det gjør ikke jeg. Så da ble det naturlig at jeg måtte skrive teksten basert på de tyske referansene jeg har, smiler Sarah.

– Det hadde rett og slett blitt for bra om jeg skulle skrive teksten, legger Beatrix til, før begge bryter ut i latter.

Hele poenget er at det skal være litt naivt, understreker burgerjentene, som startet band for å skrive sanger om sine forelskelser, eller «crusher», i sin knallrosa verden.

Målet med berlinoppholdet er å skrive ferdig minst tolv låter de kan gå i studio med når de kommer hjem, og gi ut om et års tid som oppfølgeren til debutplata Love You Forever, som kom i fjor høst.

På dagen jobber Sarah Christin Calvert som musikklærer på en ungdomsskole, og Namra Beatrix Saleem jobber som informasjonsrådgiver for en kunstinstitusjon, i tillegg er hun produsent og konseptutvikler av podcaster. Om kvelden er de indierockere i rosa.

– Spilt overraskende mye
Høsten 2019 ga duoen ut sin første singel, «Be My Boy», og fikk raskt oppmerksomhet i bloggsfæren. De mottok også tidlig tilbud om spillejobber, men måtte takke nei fordi de ikke følte seg klare. Men da livebandet var satt sammen og øvingen i boks ville koronaen det annerledes. 20. mars skulle de spille sin første konsert på Novafest, men åtte dager tidligere stengte verden ned.

I denne 10 minutter lange minidokumentaren, filmet rundt og på 20. mars 2020, får vi et enestående og gripende innblikk i pandemihverdagen vi så vidt hadde begynt å ta innover oss:

– Vi hadde også flere konserter booket utover våren og sommeren. Planen var å spille masse før vi ga ut albumet. Men så ble det helt motsatt, forteller Sarah.

– Det var kjipt. Vi hadde fått noen skikkelig fine gigs som det ikke ble noe av, som Klubb Øya, for eksempel, legger Beatrix til.

LES OGSÅ: Vi oppsummerer pandemien: Nyutdannede Annie og Vibeke brukte tida godt

I tillegg fikk de beskjed om at Berlin-konserten de skulle gjøre på Madame Claude ble kansellert bare noen dager før avreise til Tyskland. Men en håndfull konserter i hovedstaden og på Vestlandet har det blitt de siste to årene. Blant annet release-konsert på Revolver og Tigers 25-årsjubileum på Blitz i Oslo.

– Vi har spilt overraskende mye til at verden har vært stengt. Men det har blitt en god del sitte-ned-konserter. Men nå skal vi ta igjen det tapte, sier Beatrix.

– Hva så dere for dere før pandemien var et faktum, og hva gjorde den med planene deres?
– Jeg var bare generelt gira over prosjektet, og var så fornøyd med at vi passet så bra sammen. Jeg gledet meg til å jobbe med Sarah, og var spent på hva dette kunne bli. Jeg så jo for meg at vi skulle ha mange fete konserter, og det begynte å ramle inn jobber. Vi hadde også sett for oss å reise til utlandet å spille. Men vi fikk ikke så mye tid til å drømme før pandemien slo til, forteller Beatrix.

Her blir de nye låtene til FLTY BRGR GRLs neste album til. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

– Men jeg føler at vi likevel har fått til mange av de tingene vi ville få til. Albumet. Musikkvideoene. Vi har vært produktive, mener Sarah, og Beatrix er enig:

– Jeg sitter absolutt ikke igjen med følelsen av at «ånei, vi mista alt».

– Charming as fuck!
Da Novafest gikk i vasken bestemte duoen seg for å strømme live fra burgersjappa Munchies istedenfor. De publiserte nylig en minidokumentar om de litt rare dagene i mars 2020 (minidokumentaren ligger lenger oppe i saken, red. mrk.).

– Det har også vært fint å få litt ekstra tid til å utvikle prosjektet. Gjennom hele pandemien har vi hatt ukentlige øvinger, blitt mer sammensveiset spillemessig og blitt tryggere i rollene våre, forteller Sarah.

Opptredenen på bransjefestivalen Vill Vill Vest i Bergen ble deres første med fullt band. Men uten full sal. På grunn av pandemirestriksjonene ble det gjort om til et strømmeevent, produsert av Bergens Tidende.

– Om det ikke var pandemi hadde vi hatt masse publikum istedenfor 25 folk på stoler. Men så fikk vi en trekameraproduksjon. Det var kjempenyttig for oss å kunne se igjennom konserten i etterkant og se hva som funket, og ikke, sier Beatrix.

– Hva gjør man feil på sin første konsert?
– Overtenning! At man blir for gira og spiller alt for fort, sier Beatrix.

– Og koringa var kanskje satt litt høyt i miksen så det kunne høres gaulete ut noen steder. Jeg klarer ikke å høre på det nå. Jeg innså at jeg må kore mer luftig, forteller Sarah.

– Det var ikke perfekt, men jeg tror vi var «charming as fuck», ler Beatrix.

– Skapt vårt eget univers
Nå skal de ta igjen all spillinga de ikke fikk gjort før debutalbumet ble sluppet. Så de venter med å gi ut det neste albumet til det er unnagjort. Men det er tydelig at de har langsiktige planer, for de er ikke redd for å snakke om tanker rundt oppfølgerplata, eller et tredje album, for den saks skyld. Men det vil alltid handle om kjærlighet og forelskelser.

– Etter å ha skrevet flere sanger om de samme personene så blir man jo ferdig med dem etter hvert. Jeg tror det første albumet har en litt annen type sårbarhet, og er litt mer inspirert av «break ups» enn det den neste blir. Vi må finne nye crusher, som er litt ferskere, og da blir det litt mer popete, tror Beatrix, som understreker at det enda er litt for tidlig å si hvordan det kommer til å bli.

– Hvor mange plater kan man lage om crusher da?
– Uendelig mange! Jeg crusher på folk hele tiden. Det handler jo om å dyrke den følelsen. Det kan jo være så enkelt som at man synes noen på butikken er søt, eller man kan bli inspirert av andre sine crusher, mener Beatrix.

Det visuelle har gått hånd i hånd med musikken helt fra begynnelsen.

– Vi hadde en stor photoshoot med klær fra en veldig kul designer vi kjenner før vi hadde laget musikk. Eller, vi hadde kanskje laget én sang, forteller Sarah.

– Det handler mest om at vi syns det er gøy å leke og skape vårt eget univers. Det har blitt en helhetlig pakke, fortsetter hun.

Eget powerhouse
Beatrix har hovedansvar for å kontakte blogger og presse, og er ikke i tvil om at bildene og den visuelle identiteten de har skapt med sin rosa og drømmeaktige verden hjelper dem å bli lagt merke til.

– Bildene kommuniserer bra, og jeg føler at de beskriver musikken vår. Om mottakeren har dårlig tid kan de fort se om dette er noe de vil sjekke ut nærmere. Og så tror jeg at «Filthy Burger Girl» er et bra navn, for å få oppmerksomhet.

– Hvordan er responsen når du sender ut mailer?
– Vi får kanskje svar på en tredjedel. Jeg prøver å være personlig, og litt uhøytidelig. Jeg putter gjerne hjerte-emojis i emnefeltet og det virker som folk liker det, forteller Beatrix.

De kontakter blogger og nettsteder som har skrevet om andre band i samme sjanger. Beatrix logger alle hun kontakter i fargekodede excel-lister; hvem som har vist interesse, de som kanskje kommer til å skrive noe og de som ikke er interessert, i henholdsvis grønt, gult og rødt. Samtidig har de noen navn på lista de drømmer om, men som de venter litt med å kontakte. Pitchfork, for eksempel.

– Vi skjønner at det er litt for tidlig for dem å skrive om oss, sier Beatrix.

De følger også med på hvor andre band i samme sjanger legger sine turnéer. Det er jo ikke nødvendig å finne opp hjulet på nytt hver gang, når man kan se og lære av sine kolleger.

– Vi er ferske, har ingen label i ryggen, og må gjøre alt selv. Under pandemien ble man liksom nødt til å bli sin egen livestream-tekniker også. Vi har nesten blitt vårt eget powerhouse, sier Beatrix.

– Og så skulle vi trykke vinyl. Det var en heftig jobb. Vi måtte finne ut hvor tykk den skulle være. Og hvordan den skulle skjæres…

– Skjæres?

– Jeg har ikke peiling, Thomas. Jeg har ikke peiling, sier Beatrix oppgitt, som om hun ikke vet om hun skal le eller gråte.

– Vi måtte fylle ut et skjema med masse detaljer. Vi måtte sjekke hva vinyl-nerdene på Reddit skrev, og basert på det tok vi våre valg. Og det gikk bra. Vi endte faktisk med å trykke platene her i Tyskland.

Gir ikke opp rosa
Albumet er selvfølgelig trykket på rosa vinyl, og distribueres av Tiger i Oslo.

– Blir neste plate like rosa?
– Vi har tenkt at vi kanskje skulle gå fra rosa til blå, og så noe enda tristere på tredjeplata. Men jeg merker at vi ikke er helt ferdig med rosa enda, sier Beatrix.

– Og så har vi brukt så mye penger på rosa ting, sier Sarah, som blant annet har montert en rosa pick guard på gitaren sin, og spiller med rosa plekter.

– Rosa har definitivt mer å gi oss!

Sarah og Beatrix gir ikke opp rosa med første. Her poserer de i musiker- og komponistleiligheten musikkorganisasjonen NOPA disponerer i Berlin. – Jeg tror aldri jeg har møtt noen pakistanske jenter som spiller denne typen musikk som vi gjør, sier Beatrix. – Og jeg føler at musikkscenen i Oslo trenger oss. Musikkmiljøet er kult, men de kan godt få litt mer av oss. Jævlig cocky ting å si, eller? (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)

Hvitt og guttete
– Hvordan opplever dere å være en del av indie-miljøet i Oslo?
– Indie-scenen i Oslo er fortsatt veldig hvit, mener Namra.

– Og guttete, mener Sarah.

– Med min pakistanske bakgrunn føler jeg veldig stolthet knyttet til prosjektet vårt. Jeg tror aldri jeg har møtt noen pakistanske jenter som spiller denne typen musikk som vi gjør. Og jeg føler at musikkscenen i Oslo trenger oss. Musikkmiljøet er kult, men de kan godt få litt mer av oss. Jævlig cocky ting å si, eller? flirer Beatrix.

– Jeg føler det samme, at man mangler representasjon. Jeg vet ikke om så mange andre band som gjør det samme som oss, eller ser ut som oss, sier Sarah.

I «mangel» på andre band i samme sjanger blir de for eksempel ofte koblet med Veps.

– Det er unge, kule, kjempeflinke damer, som vi alltid ender opp å spille med, sier Beatrix.

Nå er det på tide at flere rocka band med jenter får plass i rampelyset, og initiativer som AKKS i Oslo og Uflakks i Stavanger kan være med på å få det til, mener de.

– AKKS er en musikkorganisasjon som skal få flere jenter og ikke-binære inn i musikkbransjen. De holder til like ved Blå og tilbyr øvingslokaler, musikkundervisning, bandskole og bandleiren LOUD. Både Beatrix og jeg har vært aktive der, forteller Sarah.

– Hva skal festivalene gjøre hvis de vil booke indie, og passe på at det ikke blir for hvitt, eller guttete?

– Dette gjelder nok flere sjangere, og jeg opplever det ofte som dårlige unnskyldninger; at bandene ikke finnes. Men det gjør de. Man må kanskje lete litt andre steder enn der man pleier, mener Sarah.

– Hvis festivaler og konsertsteder mener det er for få jenter, eller band med mangfoldsbakgrunn, å velge mellom – har det vært en fordel for dere?

– Noen ganger tenker jeg at mangfoldig bakgrunn burde gi en noen goder, men nei, jeg føler ikke at vi har sneket i noen som helst kø på grunn av det, sier Beatrix.

– Vi har det gøy, og jeg håper at folk syns det er interessant det vi gjør. Men det kan jo hende noen setter pris på at vi er de vi er også. Vi har fått noen tilbakemeldinger fra feministiske blogger som digger oss, for eksempel.

Sarah, som møter mange unge jenter i sin jobb som musikklærer, tror FLTY BRGR GRL kan være et forbilde for dem.

– Jeg har vært med på å pushe jentene på skolen til å starte band. «Bare gjør det!», sier jeg. Og når indiejentene ser hva vi gjør, så ser de at det er mulig!

FLTY BRGR GRL spiller på Internasjonalen i Oslo 26. mars.

 

Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. NOPA, Norsk Komponistforening og Musikkforleggerne er medlemmer i Foreningen Ballade.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev