Vi oppsummerer pandemi: Nyutdannede Annie og Vibeke brukte tida godt

Vibeke Bugge gikk bachelor i musikkteknologi ved NTNU i Trondheim og gjør om bacheloroppgaven til å gi ut egen musikk. Fredag var EPen It might be about time med bachelorproduksjonen klar. Oppgaven leverte hun i fjor, men har brukt tida etter det til å gjøre musikken helt klar. Hun produserer, spiller gitarer og synger, og har hatt med to musikkstudenter fra jazzlinja samt en venn fra studentkollektivet som musikere.

Hva nå, musiker? Hvordan har pandemien påvirket den enkelte i musikklivet? I denne serien rapporterer Ballade.no fra musikklivet i øyehøyde – om det er dystre utsikter eller et blomstrende kreativt liv med en aktiv fremtid i sikte. Samtidig noterer vi noen tendenser og trender som peker på veien videre for musikklivet.

I Vibekes prosjekt Juell aspirerer lag på lag med vokal til stemninger lik det Emilie Nicolas lager – men hun parrer det med drøye rockeriff:
– Jeg mener selv at dette er musikk som ikke finnes i musikk-Norge akkurat nå, beskriver hun. Motorpsycho er én inspirasjonskilde.

I pandemien var mange musikere – særlig jazzmusikerne, fikk Ballade rapport om da vi forhørte oss på utdanningsinstitusjonene – uten oppdrag.

For Bugge har ikke pandemien og all dens fritid vært noe problem – snarere var det en fordel i den måten hun gikk fram på, fram mot studieslutt i fjor og jobbing med plate:
– Det er jo en klisjé dette med at vi musikkprodusenter liker å sitte i et mørkt rom for oss sjøl og fikle … Og ellers ga det meg tid og mulighet til å jobbe og jobbe med opptak: jeg har brukt mye tid på å få til vokalopptak slik jeg vil, forteller hun om å perfeksjonere Juell.

Og så var hun jo først og fremst student – ikke en musiker som allerede skulle regne med å tjene fullt til livets opphold på musikken. Ennå.
– Ja, det var mye tid til å bare sitte og lage musikk.

BRUKTE PANDEMI TIL Å OPPFYLLE MUSIKKDRØM: Vibeke Bugge lanserer Juell. (Foto: Cecilie Bugge)

Juells musikk er ute på strømmeplattformer nå, med August Glännestrand på trommesett, Eskild Okkenhaug på synthbass på «All of these days» («tatt opp på kjøkkenet i kollektivet»), og Ole Henrik Bjerksetmyr på bass på «The brightest day».
– Resten har jeg gjort selv, og det har vært mye ensomt arbeid med meg, Mac, lydkort, mikrofon og gitar i studio, på stua, i et hjemmelaget «studio» i boden eller på soverommet.

Vibeke har jobba på en rockepub som huser mange konserter med både uetablerte og kjentere band i byen. Fra denne jobben ble hun permittert, så pandemien var ikke bare rosenrød. Men for musikkskapinga – og dette med å finne sin egen sound, finne ut av prosjektet sitt og støpe det, det hadde det bra i den stille våren 2021, fram til oppgavelevering.

Usikker, musiker
Sammen med to medstudenter skreiv artist Daniela Reyes et opprop der de ropte varsko om framtida for sin generasjon musikere. I juni oppsummerte hun i Ballade – etter å ha fullført den linja det er vanskeligst å komme inn på på Musikkhøgskolen – at hun ville vise hvor lite samfunnet stilte opp med for de nyutdanna. Dem som ikke hadde noen inntekt å beregne koronastøtte på. Men vel så viktig var alt det andre som ble borte i det vakuumet hun som musikkskaper opplevde:
– Spesielt etter jul stoppa det litt opp. Jeg kan ikke lage musikk uten å snakke med noen, møte noen. Jeg trenger en form for kommunikasjon med publikum eller med andre musikere for at det skal oppstå noe, sa Reyes til Ballade.

Studentkollegialitet
Vakuumet, om man skal fortsette å kalle det det, var snarere bra for Juell-musikken. Det var mer praktiske problemer som dukket opp for henne i Trondheim:
– Det kunne være vanskelig med studio: Det på skolen kunne plutselig stenge, jobbinga med musikken ble oppstykket, jeg reiste hjem, prøvde å lage til et studio i kottet hos pappa … Og så ble tilgangen på utstyr vanskelig, jeg måtte kjøpe en dritdyr mikrofon.
Studentene dannet egne lytteforum for å utvikle musikken sin, der tre til fire faste venner møttes for å lytte og diskutere fag.
– De har vært gull verdt.
– Så alt i alt nøt prosjektet ditt godt av all tida og det rommet som pandemien ga deg og dere til å jobbe med musikken? Det var jo ikke sånn at du mista oppdrag som musiker.
– Jo, det stemmer godt det. Dessuten, prosjektet mitt er jo helt nytt.

Ved inngangen til skoleåret 2020 skreiv Ballade.no om musikkstudenter i Oslo som stilte seg spørsmål ved valg av karrierevei:

Saksofonist og tidligere leder av studentutvalget på Musikkhøgskolen, Annie Lundgreen. (Foto: Privat)

– Vil jeg virkelig satse på noe så sårbart?
Det å satse på musikkutdanning ble ikke mindre skummelt av å høre om alle som mister inntekter og spillejobber. Øvemotivasjon og struktur er borte i hverdagen. Musikkstudenter påvirkes også av korona – spørsmålet er hvor stor skade rekrutteringa tar av krisa på lang sikt. Lederen for Studentutvalget ved Norges musikkhøgskole (NMH), Annie Lundgreen, oppsummerte usikkerheten medstudenter kom til utvalget med:
– Betyr musikken min egentlig noe for noen? Burde jeg ikke heller studert medisin? Vil jeg virkelig satse på noe så sårbart?

Tid til å puste
Når Ballade ber Lundgreen, nå ferdigutdannet saksofonist men i gang med en tilleggsutdanning, oppsummere, er det ikke bare mørkeblått, sjøl om usikkerheten fortsatt er hovedfølelsen hun knytter til korona:
– Skal jeg oppsummere koronaperioden må jeg nok omtale den som stillestående, utfordrende, usikker, lang, og demotiverende. Det har vært skikkelig vanskelig, og jeg tror de fleste musikkstudenter skulle vært foruten. Likevel finnes det absolutt positive konsekvenser av tiden, mener Lundgreen.
– Jeg vet om flere som virkelig vurderte å satse på noe annet, og også enkelte som har gjort det. Jeg tror mange som velger musikkstudier har godt av å reflektere litt over hvorfor man har gjort det. Likevel tror jeg mange grublet mer enn tidligere over bekymringer, urettferdigheter og fremtiden.

LES OGSÅ:FLTY BRGR GRL: Rosa drømmer

– Jeg har hørt flere medstudenter si at korona gav dem den høyst nødvendige pustepausen de tidligere ikke hadde prioritert å ta. Som musikkstudent kjenner mange at de må takke ja til spillejobber og andre muligheter for å skape et godt nettverk og å gjøre seg gjeldende i bransjen. Vi ble på et vis tvunget til å ta litt pause. Jeg har hørt flere si at dette var en ekstremt deilig. Følelsen av å endelig kunne gjøre noe helt annet, slippe dårlig samvittighet for å si nei, ta et par fridager, eller å kunne øve uten å ha et press og stress over seg.

Skal jeg oppsummere koronaperioden må jeg nok omtale den som stillestående, utfordrende, usikker, lang, og demotiverende.
– musikkstudent Annie Lundgreen

– Noen fant glede i å endelig kunne dypdykke i spilleteknikk, vanskelige stykker eller prosesser en før ikke hadde tatt seg tid til. Noen opplevde at tiden på øverommet var den eneste plassen der tiden faktisk gikk fremover og at en øvde mer enn tidligere. Andre opplevde øvingen som totalt meningsløs når konserter, arrangementer og spilletimer ble avlyst eller utsatt.

Lundgreen mener, som mange studentrepresentanter har holdt fram, at tapet av sosiale fellesskap – ensomhet, for mange – var vanskelig.
– Vi musikkstudenter var heldige som ganske tidlig fikk klarsignal fra regjeringens side at vi fikk tilgang til campus og noe fysisk undervisning for å sikre studieprogresjon for flest mulig. Det er vi svært glade for. Hun husker tida da de ble oppfordra til å holde seg borte fra campus, og 2-meteren som vanskelig.

Nå som arrangementer er i gang igjen, kjenner Lundgreen på at det går an å ha musikken som hovedfokus igjen.

– Det er helt fantastisk. Det er akkurat som at alt som arrangeres har en ekstra liten «glød» over seg, og at folk både tenker, føler og våger litt ekstra i sitt virke på NMH. Det jeg likevel har hørt flere bekymre seg for er hvorvidt det at undervisning og arbeidserfaring har gått tapt vil påvirke hvor godt en er rustet for arbeidslivet. Mange føler de har mistet så mye undervisning at de er redde for å ikke være like godt egnet for arbeidslivet som vitnemålet tilsier når de går ut av NMH. Andre legger vekt på tapte nettverk og mindre samspill – og at studietida ble så annerledes.

MELLOM BEIS OG BASS: Vibeke Bugge rigga seg til i farens bod da hun dro hjem i stille perioder i studiebyen. (Foto: provat)

Så andre kvaliteter i pandemien
– Selv har jeg absolutt tatt med meg erfaringen fra annerledesøvingen og eksperimenteringen jeg dykket inn i da korona først kom, forteller saksofonisten.
– Nå kreves mer strukturert øving fordi en gjerne har ulike prosjekter som pågår, men jeg passer på å stadig bare «leke» meg på øverommet også. Dessuten er også jeg en av de som har valgt å spille kortene litt bredere, og tar nå en tilleggsutdannelse som jeg brenner for ved siden av musikken. Hvorvidt det er en direkte følge av korona vet jeg ikke, men jeg er helt sikker på at det har påvirket mitt valg. Nå trives jeg mye bedre i hverdagen, kan kose meg og utforske videre i musikken og på et vis videreføre noe av det korona lærte meg; at musikertilværelsen kan være skikkelig fin bare jeg våger å leke meg litt i det. Da blir jeg motivert og kjenner at musikken er noe jeg vil leve av og med.
Bugge likeså:
– Jeg har lenge følt at jeg har ventet på å lage noe som er meg, og det er derfor EP’en heter It might be about time. For henne er hver eneste vreng, autotune, produserte trommer, trommesett, slidegitar og poppete arpeggio viktig.

– Jeg har alltid hatt et ønske om å kunne lage musikk fra start til slutt på egenhånd, slik at jeg kan følge egne impulser fritt og ha rom til å utforske. Derfor ser hun for seg et liv med å skape musikken – og å skru lyd og stemning på dem, som produsent.