Stillbilde fra Margretes musikkvideo "Fish Hooks". Danserne vi ser er Rebekka Andresen, Kristine Vestby Holstad, Frida Fiona Fuglseth, Martine Hattestad Kveli og Sanyu Christine Nsubuga. Musikkvideoen er laget av Frøydis Fossli Moe, med Øyvind Svanes Lunde på (foto), mens Christian Stangeby har stått for klipping. (Foto: Frøydis Fossli Moe) (Foto: Frøydis Fossli Moe)

Forakt og tretthet i kulturlivet: Ikke bare pandemien som truer

Kollektiv groundhog day på dag 666. Kulturlivets fatigue er et alvorlig faretegn som politikken må ta på alvor nå.

Kalender

Jubileumskonsert – Schola 60 år!

15/06/2024 Kl. 17.00

Oslo

Irsk søndagskonsert med Caraid

16/06/2024 Kl. 15:00

Oslo

– Nå er det alvor. Den nye varianten (omikron, red. mrk) endrer spillereglene, og derfor er vi nødt til å handle raskt, sa statsminister Jonas Gahr Støre i regjeringens pressekonferanse mandag kveld.

Regjeringens nasjonale tiltak 13. desember handler i hovedsak om å «redusere møtepunktene mellom oss». For kulturlivet innebærer det blant annet forbud mot å samle mer enn «20 personer på offentlige innendørs arrangementer uten faste tilviste sitteplasser og 50 personer ved bruk av slike sitteplasser», påbud om munnbind også innendørs på arrangementer og nasjonal skjenkestopp. Tiltakene varer i første omgang i fire uker fra natt til onsdag 15. desember.

Ja, nå er det alvor.

Guro Kleveland, redaktør av Ballade (Foto: Brand Barstein)

De siste tjue års oppbygging av kulturlivet som en anerkjent næring og et viktig samfunnsområde for dannelse og livsmestring, ytringsfrihet og demokrati er et godt påbegynt arbeid som står i fare for å smuldre opp.

Når kulturlivet nok en gang tar støyten i dugnaden for å stanse en galopperende smitte gjør det at trettheten synker stadig dypere inn i sektoren. Forakt for det som oppleves som urimelige tiltak og skjevheter får solid grobunn, og fungerer splittende på et sårbart kulturliv framfor å være samlende og styrkende.

Ved inngangen til denne uken så vi bilder fra et fotballfeirende Bodø sentrum natt til mandag som liknet festivalbilder fra helt andre årstider og fra pandemifrie tider. En klar provokasjon i det vi igjen stålsatte oss: Vi må «forberede oss på tiltak som dessverre griper inn i hverdagen til folk» var beskjeden fra toppen. Mandag kveld ble det klart at det er slik vi skal avslutte dette pandemiåret og gå inn i et nytt.

Gjennom høsten har Europa pustet oss i nakken med gradvis nedstenging av konsert- og arrangementsarenaer, med trusler om full nedstenging av samfunnet, med for lengst innførte og avklarte koronapass-, avstands- og munnbindsregler.

Det er en tung periode å gå inn i for et utslitt musikk- og kulturliv som i frustrasjon og engstelse har måttet mobilisere nye krefter og motivasjon til å holde seg gående. Det er enorme skjevheter blant ulike interesse- og næringsområder, og kulturlivet ser alltid ut til å bli nedprioritert. Og det er utvilsomt slik det – igjen – oppleves av de som er del av (det ikke-utvidete) kulturlivet; arrangører, lyd-, lys- og sceneteknikere, opphavere, utøvere, utøverapparat.

Ved innsettelsen som minister for kultur og likestilling i oktober sa den nyslåtte statsråden Anette Trettebergstuen til Ballade at «kunst og kultur er livsviktig»:
– Det er den vi lever for. Og alle har vel fått opp øynene for det i åra med koronakrise – hvor tungt det har vært når kulturlivet har vært stengt ned.

Det må være en krevende akrobatisk øvelse å være minister for både kulturen og idretten når sprikende eksempler fra kultur- og idrettsliv må forsvares. Men ministeren for det hele bekreftet søndag 12. desember via sosiale medier at regjeringen gjeninnfører de varslede stimuleringsordningene for kultursektoren «som ble avviklet av forrige regjering i oktober», med virketidspunkt fra 8. desember:

«Tilskuddet kan blant annet gis til gjennomføring av billetterte kulturarrangement som må redusere antall fysiske deltagere eller besøkende på grunn av krav eller begrensninger knyttet til Covid-19-utbruddet.» Stimuleringsordningen vil blant annet «hjelpe arrangører å overholde økonomiske forpliktelser til for eksempel underleverandører i samsvar med inngåtte avtaler,» skriver Trettebergstuen, og peker på hvordan tilskuddet dermed vil være et bidrag til hele verdikjeden i kulturlivet.

Det er en lang og grusete vei fra tro og håp til at en regjering i et lite land langt nord kan styre en global pandemi.

For bare én måned siden sa Trettebergstuen på Norske Konsertarrangørers medlemskonferanse på Hamar at hun var glad for «at vi nå innfører mulighet for bruk av koronapass, slik at meteren, tomme seter og avlysninger nå kan være et tilbakelagt stadium. Restauranter og kulturarrangementer kan fortsette som normalt!»

Det er stor usikkerhet i kulturfeltet, blant skapere, utøvere, arrangører og alle underleverandører, både som reaksjon på skader som allerede har skjedd – kompetanseflukt, manglende rekruttering, publikumssvikt – og på hvordan fremtiden skal se ut med stadige tilbakeslag. I Kulturrådets dagsferske rapport kommer det frem at musikkbransjen alene har hatt en nedgang på hele 33 prosent i samlede inntekter, fra 5,3 milliarder i 2019 til om lag 3,5 milliarder kroner i 2020.

I musikklivets grunnmur etterlyser man igjen tydelighet for det frie feltet, med tusenvis av kor, korps, orkestre og andre musikklag. – Nå skal hvert enkelt musikklag vurdere om de skal avlyse julekonsertene eller ikke. Det nærmer seg et forbud, uten at det er det, uttaler styreleder i Norsk musikkråd, Bjørgulv Vinje Borgundvaag, i en melding til Ballade mandag kveld.

Sammen med usikkerheten går også sinne og motløshet, og trettheten. Det knaker i sammenføyningene, og trettheten truer både de skapende og de gjennomførende sidene av kulturlivet og -bransjen.

Klarer man å mobilisere og motivere seg til nye runder med planlegging, øving, investeringer, skaping, formidling – for ikke å snakke om turnering? «Går det i dass igjen?!», spurte en i sosiale medier nylig. «Veit ikke. Det føles føkka», svarte en annen. «Sitter med samme tunge følelse. Har virkelig ikke mye å gå på nå altså,» kommenterte en tredje.

En ting er å få på plass støtteordninger som virker, som treffer og inspirerer, og ikke minst som skaper forutsigbarhet over lang tid – det vil si den tiden det tar.

En annen ting er å få anerkjennelsen som trengs, å kjenne på at arbeidet en gjør betyr noe, at det er livsviktig, at det er det «vi» lever for. Når det stadig ikke oppleves slik trigger det forakt for de som har beslutningsmyndighet og -makt, de som kan – og sier de skal – gjøre en forskjell. Det trigger forakt for systemet rundt kunsten og kulturen, «jeg mister rett og slett troen på menneskeheten», sa artist Åge Sten Nilsen til VG mandag, og presiserte: – Har ikke denne bransjen blitt hånet før, så har den i hvert fall blitt det nå.

Ja, nå er det alvor. Vi risikerer at både grunnmuren og veggene i det norske kulturhus raser sammen om ikke støtteordningene svarer til behovene fremover, og om ikke regjeringen støtter opp om det kulturpolitiske «styrkingsoppdraget,» som Trettebergstuen selv kalte det under Kulturtankens årskonferanse i november:
– Vi skal ikke bare gjenoppbygge – vi skal ha en sterkere og bedre kultursektor enn den vi hadde før pandemien. La oss heller kalle det styrkingsoppdraget.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.