Konserter, dødsing og musikkpolitikk

Onsdag ettermiddag ble musikkfeltet diskutert under Arendalsuka, i programposten «Musikk sett i system» i regi av Arrangørforum, Creo og Vossa Jazz.

Fredag 27. august følger Ballade og Røverstaden opp den musikkpolitiske debatten live og i podkasten Ballade radio, og her på Ballade.no vil du i tiden frem mot valget kunne lese hva en rekke aktører i musikklivet tenker om musikk- og kulturpolitiske veivalg for framtida.

Fiskehesje og plysj
Etter en for meg sjeldent travel konsertuke er vi nå ved oppløpet til et stortingsvalg som vil ha stor betydning for musikk- og kulturlivets vei videre.

Min post-ferie-konsertuke startet med Ingrid Lovises releasekonsert i en uvant full fiskehesje på Salt i Oslo. Ingrid Lovise er en dyktig nykommer på sangdikterscenen som både rørte og sjarmerte publikum – alle godt plassert på tilviste plasser.

Ingrid Lovises debutalbum, Half of her heart – and the other part. (Foto: Guro Kleveland/Ballade)

Inne på vakre Victoria, Nasjonal jazzscene på Karl Johan, spilte Stian Westerhus og Maja Ratkje materiale fra Ratkjes Sult og fra konserten de gjorde på Moldejazz i fjor.

De to var overveldende gripende i akustisk samspill, og fortalte en musikalsk historie som brakte denne lytteren, godt plassert på tilvist plass, assosiasjoner til the madwoman in the attic og sterke kjærlighetsbånd på de nordengelske heder.

Stian Westerhus og Maja Ratkje på Nasjonal Jazzscene/Victoria torsdag 12. august. (Foto: Guro Kleveland/Ballade)

Festivalklynge i pandemitid
Første kveld på Øyafestivalens «Øya presenterer» var i en rolig og litt uvant festivalstemning, der vi satt ved langbord med tilmålt avstand, som i et kjempestort hageselskap for voksne med stjernene Signe Marie Rustad, Kamara og Jaga Jazzist på scenen, eksklusivt for oss.

Topp stemning med Kamara på Øya presenterer 11. august. (Foto: Erik Valebrokk)

Jeg må slutte meg til alle som den siste tiden har skrevet og snakket om den gode opplevelsen av festival igjen, spesielt når vi får oppleve livemusikk i solskinn, omgitt av glade mennesker – og hvor en til og med kan bruke høye hæler, godt plassert som en er ved bord med servering og alt.

Festivalområdet til miniversjonen av Øya er foran (det som var) Munchmuseet på Tøyen. Området har tidligere vært arenaen for omreisende sirkus, som vi om litt sikkert ser i manesjen igjen, og viser seg nå som et område som fungerer svært godt til festival.

Det er annerledes å være på festivalkonsert i denne nye – kanskje midlertidige, kanskje langvarige – formen. Et hundre prosent sittende publikum modererer festivalstemningen, vi digger behersket på benkene, dirringen i bordet fra felles rytmisk trommende fingre og klappende hender er pandemiens festivalklynge.

Signe Marie Rustad hadde denne gang med seg Njål Uhre Kiese, Sander Eriksen Nordahl, Stine Andreassen (også kjent fra The Northern Belle og Silver Linings), Live Miranda Solberg aka Louien, Bjørge Verbaan og Alexander Lindbäck. (Foto: Erik Valebrokk)

Landets festival- og helårsarrangører har for lengst vist at de er best i klassen når det gjelder å omstille seg etter restriksjoner, reglement og smittevern vi for relativt kort tid siden ikke ante ville gjøre seg gjeldende i det virkelige liv.

Langbord med avstandsmarkering, håndsprit og friske urter under Øya presenter 11. august. På scenen Jaga Jazzist. (Foto: Guro Kleveland/Ballade)

«Øya presenterer» var naturligvis ikke noe unntak: Innganger, utganger, løyper og kohorter er ryddig organisert, håndspriten lett tilgjengelig, besetningen mangetallig. Bunnsolid teknisk gjennomføring, fra scenerigg til lyd og lys. Et morsomt og hyggelig grep at bordpynten var friske urter, ekte økologisk style, og at festivalledelsen var godt og synlig til stede som hyggelig ryddehjelp.

Kleveland jodler, Aasen tar helg
Åse Kleveland i Blås Lagune fredag ettermiddag ga oss gode musikalske historier om jodlingen som kom til Froland med lille Åse ni år gammel og om sangen om den gamle mannen som mot alle odds vant nordmenns og nesten hele Europas hjerter i en takt som aldri kunne tenkes passende i Eurovision Song Contest. Stadig med publikum sittende godt plassert på tilviste plasser.

Åse Kleveland spilte i Lagunen til Blå fredag ettermiddag, i et samarbeid med Øya presenterer. Bandet Kleveland hadde med seg bestod av Tove Kragset (keys og trekkspill), Freddy Holm (gitar), Birger Mistereggen (trommer) og Roger Morland (kontrabass). (Foto: Guro Kleveland/Ballade)

Emile The Duke, aka Aasen, dro både gamle og nye sløye synthpoplåter om arbeidet i kommunen, om fredagsfølelsen og de beste pub-til-pub-skoene på Gamlebyen Gatefest tidlig lørdag ettermiddag, blant barnefamilier, politikere på stands, markedsboder og varebiler, med avstandsregulert publikum og vakthold ved inngangen.

Dødsing
Samtidig, ved Operaen i Bjørvika: Hundrevis av publikummere strømmer til stupe-arrangementet på Operataket, tett i tett står folk samlet på Operastranda, langs hele nordsiden av operabygget, på konteinertak, til og med vannet var tettpakket av båter og folk. Ikke så mye som minte om den innøvde meteren her. Heller ingen som synlig gikk rundt og målte.

Hvordan kan arrangementer i en og samme by, i en og samme uke, ha så ulike rammer for det å arrangere? Er det fordi noe er gratis og noe ikke?

Det multinasjonale selskapet Red Bull, som stod bak Cliff Diving World Series-arrangementet på Operataket, opererte med forhåndsbestilte gratisbilletter, men området rundt det tilmålte publikumsområdet er så stort at det i praksis så ut som, og fungerte som, et frislipp.

Red Bulls Cliff Diving World Series på Operataket lørdag 14. august. (Foto: Skjermdump fra video på Den Norske Opera og Balletts Facebookside.)

Utopi?
På NRKs nyhetssending tirsdag kveld hørte vi om festivalen Utopia i Stavanger som må avlyse sin planlagte festival i september fordi de allikevel ikke kunne få fritak fra avstandsreglene.
– Her er alt i kontrollerte former. Det må jo være bedre det, enn at det ikke er noe kontroll, sa en skuffet festivalsjef Espen Knoph til NRK.

Reglement, reguleringer og restriksjoner er de nye tre R-ene i kulturlivet etter halvannet år under pandemiens åk.

Forskriften om smitteverntiltak ved koronautbruddet, den såkalte Covid-19-forskriften, fikk nylig et eget tillegg dedikert en enkelt produksjon, som både NRK og Aftenposten har skrevet om.

Istedenfor å forme forskriftstillegget på en måte som gjorde det mulig for flere kulturaktører å søke om unntak fra reiserestriksjonene er det kun «Mamma Mia»-produksjonen ved Folketeatret som har fått denne dispensasjonen, i forskrifts form.

Tone Østerdal i Norske Konsertarrangører sa til Aftenposten at forskjellsbehandlingen var direkte konkurransevridende. – Det bør ikke være slik. Det er selvfølgelig urettferdig, sa Marianne Beate Kielland i Oslo kammermusikkfestival til NRK. Direktør i Music Norway, Kathrine Synnes, skriver i et innlegg hos Kulturplot 16. august at myndighetene må imøtekomme musikklivet og legge til rette for reising: «Det burde bare skrives unntak til forskriften som er generelle, og gjelde alle når det først gjøres.»

Å rigge politikk og samarbeid for fremtiden
Ved inngangen til en ny tid for musikk- og kulturlivet er det fortsatt usikkerhet rundt hva som er lov og ikke. Det er stadig uklart hvem som får gjennomført arrangementene sine, hvordan og hvorfor. Denne uroen er uheldig, for ikke å si uverdig, for et musikkliv som skal samle krefter og fokusere på å styrke seg, kunstnerisk, økonomisk, infrastrukturelt.

Desto viktigere blir diskusjonene om hvordan vi best kan løfte musikken og musikerne etter pandemien, se musikklivet i et hele og rigge både politikken og samarbeidet blant aktørene og kunstnerne på kulturfeltet i et langtidsperspektiv, med en viss forutsigbarhet og sikkerhet.

Nå må musikk- og kulturlivet slippe å dødse og risikere lammende magaplask.