– «Djevels datter» har på mange måter blitt et alter ego. Det er veldig mye meg, men samtidig en verden og en karakter vi har bygget rundt det. Det er jo fiksjon, heldigvis. Men det har røtter i virkelige følelser, forteller Elise Bygjordet, aka Eliseby.(Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Bearbeider traumer på debut
På sin første EP tar Elise Bygjordet et oppgjør med religion, sin fraværende far og beskyldninger for å være «for mye». – Jeg ble kalt for «djevelens datter», og nå tar jeg eierskap i det.
– Den er fylt med ærlighet og sårbarhet, og låtene handler om religiøst traume, kjærlighet og dysfunksjon, sammenfatter Elise Bygjordet EP-en «Djevels datter» når Ballade møter henne på kafé i vårsolen.
Hun legger ikke skjul på at låtene er hentet fra et privat og sårt sted. Men hun snakker gjerne om det.
Moren måtte forlate faren rett før Elise ble født. Det var han som kalte henne «djevelens datter», som har gitt EP-en sitt navn.
– Jeg vet jo hvem han er, og hvor han er. Men vi har aldri hatt kontakt. Jeg har verken fått noe veldig negativt eller veldig positivt fra ham. Han er mer som et spøkelse for meg, forteller Elise, som innrømmer at det likevel har satt følelsene i sving.
– Det handler om både tomhet og sinne. Man tenker på det som kunne vært, samtidig som man aldri vet hvordan det faktisk hadde vært hvis det var annerledes.
Elise Bygjordet hentet inspirasjon fra eget liv når hun skrev sangene på EP-en «Djevels datter», som gis ut under artistnavnet Eliseby. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Konfronterende
Sangen «Djevels datter» representerer den mest konfronterende siden av følelsene hun har rundt det.
– Den spør min far: «Hvordan kunne du gjøre det? Hvordan kunne du dra før jeg i det hele tatt ble født?» Han mente at jeg var «djevelens datter». Han var veldig kristen, og så gikk det litt over stokk og stein mot slutten, forteller hun.
Låtene «Forræder» og «Djevels datter» er egentlig samme fortelling sett fra to forskjellige emosjonelle sider. Hun forteller at hun har brukt lang tid sammen med sin produsentkollega Ole Kvalvaag på å få låtene til å sitte slik de skal.
– «Forræder» stod vi fast på en stund. Vi testet å bruke bare basen lagt av bassist og produsent Aapo Ilmari Haukioja, men det føltes ikke helt riktig. Så testet vi ulike versjoner med både piano og akustisk gitar. Låten falt på plass i en session hvor vi fikk med Isabel Mjelde Karlsen på el-gitar. Da fikk vi et nytt innblikk på låten og brikkene falt på plass, uten at den var hverken insisterende trist eller triumferende, forklarer hun.
– «Hjem» er et eksempel på hvor vi fikk sounden vi ville ha gjennom å legge gitar-takes oppå hverandre for å få en tett og full sound, men med en litt unaturlig karakter.
Ledige stillinger
Religiøst traume, kjærlighet og dysfunksjon har blitt til elektronisk popmusikk på Elise Bygjordets første utgivelse. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Audiovisuelle mood-boards
– Jeg er skikkelig glad i å jobbe med Ole, fordi jeg kan kaste ut ideer, og så tar han dem veldig kjapt. Ofte sitter han og jobber på produksjonen mens jeg skriver og tenker på hva jeg vil si og synge. Det meste lager vi fra scratch sammen. Vi har funnet ut at det funker best. Vi starter som regel med en session hvor vi prater ganske lenge først, om prosjektet, hva som føles relevant, og hva vi har kjent på i det siste som vi kan skrive om.
– Vi sier ofte: «Kan du si det jeg sa til deg tilbake til meg?» Da får vi alltid en interessant spinn på ting, forklarer hun.
I produksjonsarbeidet er de særlig opptatt av energi og stemning. Og Elise forklarer at de lager audiovisuelle mood-boards.
– Underveis kan Ole plutselig legge inn masse videoer han har funnet på sosiale medier fordi de har den energien vi vil ha i låta. Det kan være noen som skriker i en video, eller bare noen som sier noe som treffer følelsen vi prøver å få fram.
– «Mainstream» var en sånn låt hvor vi hadde masse rare lag underveis, bare for å minne oss selv på hva vi følte da vi startet, og hva vi fortsatt ville beholde i uttrykket.
Må ha mening
For Bygjordet handler prosjektet først og fremst om å lage noe som oppleves meningsfullt.
– Det er veldig viktig at vi føler at det vi skriver betyr noe, og derfor jobber vi så lenge med det. Denne EP-en er jo på en måte min historie, bare litt vridd om her og der for å gjøre det mer interessant. Men det viktigste var at dette måtte ha en betydning – enten at vi selv endret oss gjennom å jobbe med det, eller at noen andre kunne kjenne seg igjen i det.
Hun trodde ikke fraværet av faren egentlig hadde satt så stort preg på henne, noe hun fikk motbevist da hun begynte å bearbeide det som låter. Et annet aspekt ved familien som har påvirket hennes tekster er at de var sterkt troende.
– Jeg er ikke religiøs selv, men jeg var veldig nær farmoren min. Der fikk jeg både mange fine minner, men også den siden med «husk å be for maten» og «ikke la vennene dine gi deg råd, det er det bare Gud som kan gjøre». Jeg husker at jeg lærte meg å si «jeg elsker deg» på russisk til henne. Så sa hun at det ordet forbeholdt man Gud alene. Da måtte jeg finne en annen måte å si at jeg var glad i henne på. Det er sånne ting som har etterlatt seg spor.
Fredag 29. mai kommer Elisebys debut-EP. Torsdag 4. juni spiller hun slippkonsert på Dattera til Hagen i Oslo. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Alter ego
Hun og produsent Ole brukte mye tid på å snakke om religion og egne erfaringer før de begynte å skrive.
– Ole har en mor som er prest, mens jeg har en helt annen inngang til det. Vi hadde mange spennende samtaler om hva det var jeg trengte å si med dette prosjektet.
Etter hvert begynte hun å se tittelen som noe hun kunne ta eierskap til.
– Vi satt litt sånn: «Å kalle noen djevelsdatter er jo egentlig ganske episk». Hvis ikke jeg kan eie det som noe som faktisk høres ganske rått ut, hva skal jeg ellers gjøre? Jeg synes selvfølgelig det er en helt syk ting å si til noen. Men da vi begynte å bruke det selv, ble det også litt sånn: «Ok, whatever. Det var dritt, men nå gjør vi det til noe eget.»
– «Djevels datter» har på mange måter blitt et alter ego. Jeg har nesten malt meg selv som en slags skurk til tider, og blåst ting litt ut av proporsjoner i låttekstene. Det er veldig mye meg, men samtidig en verden og en karakter vi har bygget rundt det. Det er jo fiksjon, heldigvis. Men det har røtter i virkelige følelser.
Internett som religion
Hun trekker også linjer mellom prosjektets religiøse tematikk og det å vokse opp på internett.
– For meg som er født i 2004 og har vokst opp på mobilen og PC-en, med Twitter, Tumblr og bloggposting, så har internett nesten blitt en slags ny form for skriftemål. På TikTok og sosiale medier skal man være så ærlig at man nesten blir overærlig. Det er veldig normalt for meg å flykte ut på nettet. Siden jeg ikke har vokst opp religiøst selv, blir det nesten som at internett har blitt religionen min.
Internett-estetikken har også påvirket det visuelle uttrykket rundt prosjektet.
– Korset er et veldig viktig motiv i prosjektet, men også bitcrush-effekter og bilder i lav oppløsning. Ting som ser dårlig digitalt prosessert ut. Litt tilbake til hvordan internett føltes da man var yngre. Internett er jo også et ganske skummelt sted. Det er mye fælt der, og ting jeg tror mange skulle ønske at de aldri hadde sett. Det er også litt der vi har lyst til å være i musikken. Det skal være litt ukomfortabelt, sier hun.
Elise Bygjordet forteller også hvordan internettet har vært et viktig sted for å få bekreftelse. Hvor man har jaktet likes og kommentarer.
– Har du et stort behov for oppmerksomhet?
– Definitivt, sier hun og ler.
– Men jeg tror kanskje mange artister, og folk som vil bli artister, har det. Man må jo være litt selvopptatt for å få det til.
– Jeg har jobbet mye med å tørre å gjøre ting jeg selv synes er kult, uten å være redd for at andre synes det blir for mye, forteller Eliseby. (Foto: Thomas Kolbein Bjørk Olsen, Berlinkontoret)
Tonet seg ned
Hun trekkes mot det nedbrutte og uperfekte, både visuelt og musikalsk.
– Det er mye fint i ting som er stygt, eller litt ødelagt og nedbrutt. Det er noe med at du ser at det er ekte, at det har vært gjennom noe. Jeg søker ofte etter noe som har forandret seg over tid, som et plagg som er brukt så mye at det begynner å rakne i sømmene.
– Jeg føler det viser at man tør å gjøre noe som kanskje ikke er «pent», eller som folk kan reagere på. Det er en måte å bli mer komfortabel i seg selv på. Jeg har jobbet mye med å tørre å gjøre ting jeg selv synes er kult, uten å være redd for at andre synes det blir for mye.
Hun forteller at hun som ung ofte kunne pynte seg bare for å gå på skolen.
– Jeg fikk kommentarer som «Har du pyntet deg på en tirsdag?» eller «Hvorfor har du på deg glitter?» Det gjorde at jeg tonet meg ned. Men hvorfor skulle jeg egentlig det?
Bygjordet forteller at de bevisst har forsøkt å unngå å sammenligne seg for mye med andre artister.
– Vi har selvfølgelig hentet inspirasjon fra mange artister vi liker, men vi har hele tiden prøvd å komme tilbake til at vi bare må lage det vi selv har lyst til først og fremst, sier hun.
– Det er litt det fine med å være en artist som egentlig ikke eksisterer ennå, og som ingen vet hvem er. Da kan vi velge å gjøre akkurat det vi vil, og se hva som skjer.
EP-en «Djevels datter» slippes 29. mai. Torsdag 4. juni blir det slippkonsert på Dattera til Hagen i Oslo, hvor Eliseby har med seg fullt band bestående av Ole Kvalvaag, Aapo Ilmari Haukioja og Alve Visnes Bonvicini. Flere konserter er planlagt til høsten.
