
Samkopf og Antonsen: Svar på svar
Musikklivet trenger aktører som brenner for å arbeide for vårt felles beste, skriver komponist Kjell Samkopf i sitt siste tilsvar til NOPAs styreleder.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner.
Av Kjell Samkopf, komponist, perkusjonist, pedagog og TONO- og NKF-medlem
Denne brevvekslingen startet med at jeg ikke greide å la være å svare på Ole Henrik Antonsens julebrev til NOPAs medlemmer. Antonsen svarte på mitt brev 22. januar.
Dette innlegget er et svar på hans svar. I mellomtiden har Komponistforeningens styre kommentert Ole Henrik Antonsens svar til meg. Det var jeg ikke klar over da jeg skrev dette innlegget, men jeg setter pris på støtten. Jeg ser at NKFs styre og jeg har flere sammenfallende synspunkter. Jeg tar det som et tegn på at jeg ikke er fullstendig på jordet.
Jeg er selvfølgelig klar over at Ole Henriks brev var et julebrev til NOPAs medlemmer, og hverken adressert til meg eller TONOs medlemmer. At jeg valgte å titulere og vinkle mitt svar til «TONOs styreleder», var det vi kan kalle «et retorisk grep». Mitt poeng er at jeg mener musikkfeltet bør anstrenge seg for å prøve å finne sammen. Når man skal vise til den totale skapende musikalske virksomheten her i landet, så er TONOs samlede medlemsmasse det mest dekkende jeg kan komme på.
Dette «grepet» viste seg imidlertid ikke å være så vellykket likevel, da det resulterte i at jeg endte med å vinkle mitt innlegg litt på siden av det som var beveggrunnen. Jeg vil derfor nå klargjøre hvorfor jeg valgte å svare på et brev som ikke var myntet på meg.
Det var to grunner til dette. Det første var tonen – eller undertonen – i brevet; en undertone som også resonnerer i hans svar.
Jeg opplever at måten Ole Henrik omtaler Norsk Komponistforening på opprettholder og viderefører en gammel og inngrodd oppfatning av NKF som en forening som forvalter og tviholder på egne og ufortjente privilegier, og gjennom dette hindrer og fratar andre – spesielt NOPAs medlemmer – muligheter til å utøve sitt virke.
Det har så lenge jeg kan huske vært et motsetningsforhold mellom NKF og NOPA.
Dette er et gammelt syn som historisk sett nok har hatt noe for seg, men som ikke lenger har noe hold i dagens virkelighet. At det derfor igjen stadig gjentas, og at enkelte føler det påtrengende å holde dette synet i hevd, oppleves derfor som et behov for å fastholde et utdatert fiendebilde for å rettferdiggjøre egne synspunkter. Dette er bakgrunnen for at jeg brukte betegnelsen «skyteskive».
I sitt svar til meg har Ole Henrik en grundig og klargjørende oversikt over TONOs beslutningsstrukturer gjennom tidene. Gjennom denne oversikten bekrefter han at de vedtak som ble gjort med hensyn til fordeling av vederlag var forankret i datidens ordninger. At disse med dagens øyne kan framstå som udemokratiske kan jeg si meg enig i. Men de var et resultat av datidens styreform og musikalske virkelighet. Vi kan også være rimelig sikker på at da de ulike vedtak ble fattet, var det til kritikk fra mange av både NKFs og NOPAs medlemmer. Uansett, at det var lysskye vedtak som ikke tålte dagens lys er en tendensiøs beskrivelse som rett og slett ikke er riktig; ordningene og vedtakene var fullt synlige, noe Ole Henrik altså bekrefter.
Nå har vi imidlertid vedtatt en ny fordelingsmodell i TONO. Jeg overlater til kommende styrer å justere denne modellen, innenfor gjeldende handlingsrom, til alles beste. En modell der et rekordhøyt vederlag bare utbetales til litt over 20 prosent av medlemmene, synes jeg – ved første øyekast – det er grunn til å stille spørsmål ved. Jeg håper ikke dette er en konsekvens av den nye modellen. Jeg tar et stort forbehold her, da jeg ikke kjenner til realitetene bak tallene.
Hovedgrunnen til at jeg følte jeg måtte ta til motmæle mot Ole Henriks julebrev, var imidlertid det jeg opplevde som et åpenbart sprik mellom ord og handling. Ole Henrik ønsker å framstå som en samlende aktør, og betoner sin innsats for «å samle laget». Med bakgrunn i den spente situasjonen vi opplever akkurat nå mellom NKF og NOPA, og hans bidrag til denne spenningen, er hans påståtte anstrengelser i samlende retning ikke så lette å få øye på.
NOPA ønsker å avvikle dagens ordning med Komponistenes Vederlagsfond, trekke brorparten av pengene ut av fondet og opprette et eget Populærkomponistenes Vederlagsfond som NOPA – slik jeg har forstått det – skal være alene om å forvalte. Jeg ser ikke dette som et tegn på å ville samle laget og å inkludere alle. Jeg ser dette som et ønske om oppsplitting.
Å ville avvikle fellesordninger der representanter fra begge foreningene sammen finner fram til vedtak begge kan enes om, til fordel for særordninger spesielt rettet mot populærkomponister, opplever jeg ikke som utspill i samlende retning.
Ole Henrik er tydelig på at NOPA ønsker seg en større del av midlene til musikkfeltet, og er lei av å bli urettferdig behandlet. Dette er helt legitimt. Men det er ikke legitimt å pakke dette inn i en retorikk som sier at dette skyldes et ønske om å være solidarisk. Vi må huske hele tiden å stille spørsmålet: Hvem kommer best ut av de foreslåtte endringene, det samlede skapende musikkfeltet, eller noen av NOPAs medlemmer?
Jeg vokste opp på den tiden da de sentrale aktørene i TONO het Arne.
Jeg kan forstå det kan være vanskelig å kvitte seg med 100 års akkumulert misnøye. Men jeg tviler på at å splitte opp eksisterende støtteordninger i mindre særfond vil gi mer penger til noen, og jeg er uenig i at en oppsplitting vil gagne musikkfeltet som helhet. Organisasjonstilhørighet er uansett ikke et kriterium for å få tildelt støtte hverken i Kulturdirektoratet eller i Statens Stipender. Den nye generasjonen søknadsskrivere sender allerede nå likelydende søknader til alle mulige søknadsinstanser, uavhengig av hvem som forvalter ordningene.
Jeg mener ikke at dagens ordninger er feilfrie. De må hele tiden justeres for å holde tritt med en kunstnerisk virkelighet i konstant endring. Men istedenfor å styrke og forbedre felles ordninger, ønsker Ole Henrik å avvikle og splitte opp. Jeg holder derfor fast på at han gjennom sine ord og handlinger bidrar til splittelse.
Jeg vokste opp på den tiden da de sentrale aktørene i TONO het Arne. Humoristiske – eller ondskapsfulle – tunger hevdet den gangen at forskjellen mellom NKF og NOPA kom tydeligst fram etter møtene; da Arne Nordheim gikk til fots hjem til sin æresbolig i Grotten, mens Arne Bendiksen kjørte hjem til Asker i sin Jaguar. (Det er forresten eneste gang jeg har sittet på i en Jaguar. Arne Bendiksen tilbød meg alltid skyss, siden jeg på den tiden bodde i Bærum.)
Det har så lenge jeg kan huske vært et motsetningsforhold mellom NKF og NOPA. I alle år har det i begge leirer vært «krigshissere» som har framprovosert og dyrket en konfronterende linje, og villet opprettholde et klart skille mellom «oss og dem». Samtidig har det også alltid vært forsonende stemmer som har sett på dette som lite fruktbart for begge parter og for musikklivet som sådan. Ofte har disse forsonende stemmene, i begge leirer, sett det nødvendig å ligge lavt, da de ble sett på som «landssvikere».
Jeg mener det samlede norske musikkliv på lang sikt er best tjent med at vi lar de som ønsker å samarbeide komme til orde. Derfor gjentar jeg at vi burde – i alle fall til den verste stormen har lagt seg – velge inn representanter fra det økende antall dobbeltmedlemmer til sentrale verv, både i NKF og NOPA. Neste styreleder i TONO burde helt klart være et dobbeltmedlem.
Forholdene for ulike former for musikkutøvelse er i dag ganske andre enn for 50 år siden. Veldig mye har endret seg, selv om det virker som om mange av disse endringene har gått hus forbi for noen. Etter å ha lest Ole Henriks julebrev måtte jeg konstatere at mye fortsatt er ved det gamle. Han taler sterkt for å opprettholde skillet mellom NKF og NOPA, samtidig tilkjennegir han at virkeligheten kan se annerledes ut for de impliserte. Det siste har han helt rett i.
I håp om at Ole Henrik faktisk mener alle når han sier «alle», legger jeg nå ned pennen, i visshet om at framtiden vil gi Ole Henrik rikelig med anledninger til å vise – gjennom praktisk handling – at han ikke farer med tomme ord, men mener alvor når han sier han vil jobbe for fellesskapet, det vil si å legge forholdene best mulig til rette for alle som skaper musikk i Norge og er selvstendig næringsdrivende.
Jeg håper jeg ikke blir oppfattet sarkastisk når jeg nå avslutter med å ønske han lykke til. Det er ærlig ment; musikklivet trenger aktører som brenner for å arbeide for vårt felles beste.
Beste hilsener,
Kjell Samkopf (pensjonert skyteskive)
Red. mrk.: Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. NOPA, Norsk Komponistforening og Musikkforleggerne er medlemmer i Foreningen Ballade.
Ledige stillinger
Daglig leder
Dokkhuset Scene asSøknadsfrist:15/03/2025
Jobb med musikk i Brasil og Malawi!
JM NorwaySøknadsfrist:02/03/2025
Kunstnerisk plansjef
Trondheim Symfoniorkester & OperaSøknadsfrist:12/03/2025
Orkesterregissør
Oslo-filharmonienSøknadsfrist:23/02/2025
Prosjektkoordinator
Fargespill BodøSøknadsfrist:16/02/2025