Anders Lindstad er regissør og produsent i Peiling Film & TV. "Av og til kan man lure på om enkelte forsøk på å møte behovene for musikk på TV har blitt for «smarte», som resultat av at man ikke har stolt nok på selve musikken og publikums forhold til musikk," skriver han i dette svaret til de siste innleggene i debatten om musikk og TV.(Foto: André Løyning)
– Publikum har aldri skylda
"Erkjennelsen av at man ikke lykkes godt nok med musikk på TV, er ikke ensbetydende med at publikum ikke vil ha det," skriver regissør Anders Lindstad i dette debattinnlegget.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner. Lindstads tekst er en reaksjon på de siste innleggene i debatten om «TikTok-ifisering», dokumentasjon og audiovisuell formidling av musikk.
Av Anders Lindstad, regissør og produsent, Peiling Film & TV
Debatten har rullet videre med tilsvar fra musikksjef Mats Borch Bugge, påstander om tåkeprat og nye runder med konkreter.
For å være ærlig hadde jeg håpet at vi ikke skulle havne her igjen. Å diskutere «alt» som har med NRK og musikk å gjøre, er og blir (heldigvis) veldig stort. Starten av debatten var mer avgrenset, og det første tilsvaret fra Mats Borch Bugge mener jeg gir grunn til optimisme, da temaet fortsatt var TV.
Tallenes tale
Først er det viktig med en oppklaring om noe så kjedelig og viktig som økonomi. Da Knut Skansen (direktør i Oslo-filharmonien, red.mrk.) satte fingeren på verdisettingen av musikkprogrammer NRK ikke lager selv, var det snakk om svært små summer – uansett sjanger. Selv om Mats Borch Bugge ikke går inn i konkrete tall, leser jeg ordet «investere» og ser det som en positiv forpliktelse.
Med full respekt for synspunktene til Martin Torvik Langerød, tror jeg det kan virke mot sin hensikt å sette sjangre opp mot hverandre når NRK TV og musikk diskuteres.
Musikk er udiskutabelt viktig i NRK Radio, og det er helt legitimt å diskutere både musikkprofilen og musikkjournalistikken der, slik det har blitt gjort før. Hvis man imidlertid ser på NRK TV, mener jeg det rett og slett er for lite til alt og alle. Det er ikke slik at noen sjangre får for mye på bekostning av andre. Satsingen må styrkes over hele linja.
Nye seervaner
Overgangen fra sendeskjemaets dominans til dagens TV-spillere har lagt press på kulturinnhold og musikk.
Ingen kan påstå at dette gjør Mats Borch Bugges jobb enkel, og han utdyper alvoret ved å sitere Medietilsynets konklusjon om at «kulturdekningen i det norske medielandskapet er preget av markedssvikt.» Derfor trenger vi NRK nå mer enn noen gang før.
Marginal musikk?
Blant dem som bestemmer prioriteringene i NRK TV, er det ikke alle som er like glade i musikk som det musikksjefen er. Musikkinnhold tar sjelden vesentlig plass når forsiden på NRK TV deskes.
Ledige stillinger
Tvert imot dukket det opp et syn om at musikk og TV fungerte dårlig sammen allerede da reality-TV for alvor begynte å tyte ut av TV-skjermene. Det ble hevdet at man måtte satse på å vise artister som «gjør ting de ikke kan», fordi det angivelig var ingen som ville se artister og musikere gjøre «det de kan» lenger. Navn som forbindes med slike synspunkter fra 20 år tilbake, har fortsatt posisjoner i NRK.
Derfor henger jeg meg opp i denne formuleringen: «I en tid der publikum lenge har vist at de ikke ønsker konserter i langformat på TV, må vi finne nye måter å henvende oss med livemusikken på«. Fornying er selvsagt nødvendig, men er det egentlig dekning for å påstå at det er dette publikum har vist oss? Er det ikke mer edruelig å erkjenne at man ikke har lykkes godt nok med musikk i langformat i takt med endrede seervaner?
Ikke publikums feil
Jeg tror det minst fruktbare er å skylde på publikum. Årsakene er i stedet sammensatte.
Holdningene jeg nevner over, har skapt motbakke for musikk på TV i lang tid. Av og til kan man lure på om enkelte forsøk på å møte behovene for musikk på TV har blitt for «smarte», som resultat av at man ikke har stolt nok på selve musikken og publikums forhold til musikk.
Det er en stund siden jeg sist satt i et evalueringsmøte med Mats Borch Bugge, men den gangen innrømmet han at en av bitene jeg hadde regien på, hadde fått ham til å grine litt. Mens en annen bit jeg hadde en god del av skylda for, fikk Ballades kommentator til å grine. Ikke det at grining er noe mål i seg selv, men alle vi som lager TV vil jo lage noe som betyr noe for publikum.
Poenget med å nevne dette, er at det ikke var noe som helst «smart» idémessig bak hva som virket på musikksjefen og journalisten. Det var bare å begynne med musikken – en bestemt låt fra en artist – og det enkle faktumet at musikkopplevelser er en del av livene våre. Det var idéer som stolte på musikken, i stedet for å lete etter konseptuelt påfyll utenfra. Jeg tror den tilnærmingen kan prøves oftere.
Fremtidens behov
Jeg gir Mats Borch Bugge rett i at rene transmisjoner produsert med en arbeidsflyt som fortsatt er preget av tekniske begrensninger ved 90-tallets produksjonsutstyr ikke møter fremtidens behov. I stedet for en god musikkopplevelse, gir den eldre produksjonslogikken et klinisk preg som kan minne om musikalsk berøringsangst.
Likevel ser man at man tidvis lener seg «bakover», også i enkelte produksjoner fra innsiden av veggene på Marienlyst. Det henger nok sammen med budsjetter, men det kreves også oppdatert faglig kompetanse for at musikalsk nærkontakt og nerve skal kunne binde musikken og seeropplevelsen tettere sammen.
Jeg bor på et sted i Oslo hvor terskelen til live-kulturopplevelser har vært høy for mange. Mats Borch Bugges tilsvar avsluttes positivt med «En invitasjon til fremtiden». Mitt håp er et større fokus på et kulturliv der flere føler seg hjemme. NRK kan ikke løse den oppgaven alene. Men jeg mener likevel at tv-mediet fortsatt har en rolle å spille i lys av Mats Borch Bugges gode tittel: «Hvem tør å satse på musikken du ikke visste du elsket?»
Derfor håper jeg musikksjefen også har med seg resten av huset på en fremtidsrettet satsing på musikk i NRK TV.
