Askil Holm er førstelektor ved Universitetet i Agder, låtskriver og artist.(Foto: Heida Gudmundsdottir)
Når ble det farlig å si fra?
– Det mest interessante ved saken om Macklemore og Ed Sheeran er kanskje ikke hvem som har rett. Det er spørsmålet om hvorfor dette oppstår i det hele tatt, skriver Askil Holm.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkt og refleksjoner.
Av Askil Holm, førstelektor ved Universitetet i Agder (UiA), og låtskriver og artist
For hva er det egentlig som skjer når en artist går på scenen og sier noe som er politisk ubehagelig, og konsekvensen blir at han ikke lenger får stå på den samme scenen?
Macklemore ble fjernet fra Ed Sheerans USA-turné etter at han under en konsert i New Jersey uttrykte støtte til palestinerne og ropte «Free Palestine». Sheeran har siden understreket at det ikke var hans beslutning å fjerne Macklemore, men at turnéarrangøren gjorde det etter at arenaer skal ha sagt at de ikke ville arrangere konserter med rapperen på plakaten.
Det er en viktig presisering. Men den gjør samtidig saken mer interessant. Ikke mindre. For hvis artisten ikke blir fjernet av artisten som står øverst på plakaten, men av arrangøren, arenaeieren eller andre økonomiske aktører rundt konserten: Hvem er det da egentlig som bestemmer hva som kan sies fra en scene?
Det er her maktspørsmålet begynner
Vi liker å tenke på kunst og musikk som frie rom. Scenen er stedet hvor man kan være høylytt, provoserende, politisk, sentimental, sint eller håpefull. Artisten og låtskriveren kan synge om kjærlighet, krig, religion, politikk og urettferdighet og publikum kan applaudere eller gå hjem.
Men den friheten varer kanskje bare så lenge den ikke kolliderer med interessene til dem som eier infrastrukturen rundt kunsten. For en stor konsert er ikke bare en artist og et publikum. Det er arrangører. Arenaeiere. Sponsorer. Investorer. Lokale myndigheter. Sikkerhet. Forsikring. TV-rettigheter. Billettinntekter. Avtaler. Og plutselig blir spørsmålet om ytringsfrihet også et spørsmål om penger.
Det er nettopp dette som gjør saken vanskelig.
Ed Sheeran sier at han forsøkte å finne en løsning. Han sier at han ikke ønsket å svikte fansen, crewet eller de andre artistene som var avhengige av turneen for arbeid og inntekt. Samtidig sier Macklemore at han ble fjernet som følge av press fra arenaeiere etter sine uttalelser om Palestina.
Robert Kraft, som eier Gillette Stadium, har på sin side begrunnet sin motstand mot Macklemore med det han beskriver som rapperens nyere uttalelser og en bredere historie med det Kraft mener er antisemittisk retorikk og symbolbruk.
Ledige stillinger
Her finnes det altså flere perspektiver. Men ett spørsmål står igjen:
Hvor mye økonomisk makt skal til før en kunstners politiske ytring blir for dyr?
Det er ikke bare Macklemore som berøres
Etter at Macklemore ble fjernet, trakk flere av de andre artistene på Sheerans turné seg. Finneas, Lukas Graham, Aaron Rowe og Beoga har alle uttrykt støtte til Macklemore og palestinerne.
Dermed har saken vokst fra å handle om én rapper til å handle om et større spørsmål om hvor grensen går mellom kommersielle hensyn og kunstnerisk frihet. Det er verdt å merke seg.
For kanskje er dette egentlig ikke en diskusjon om hvorvidt Macklemore burde få lov til å mene det han mener? Selvfølgelig kan han mene det.
Spørsmålet er hva som skjer når han bruker en kommersiell scene til å si det høyt.
Og enda viktigere: Hva skjer neste gang? Hva hvis det ikke handler om Palestina? Hva hvis en artist kritiserer USA eller Israel? Hva hvis en artist kritiserer en sponsor? Hva hvis en artist kritiserer en milliardær som eier arenaen? Hva hvis en artist snakker om klima, abort, rasisme, krig eller en annen konflikt som splitter publikum? Hvor går grensen?
Den farlige nøytraliteten
Ed Sheeran sier at han selv har personlige synspunkter på konflikten, men at han ønsker at musikken og konsertene hans skal være et sted som bringer mennesker sammen.
Han beskriver dette som en bevisst strategi: å holde samtalen åpen fremfor å lukke den. Det er i seg selv et legitimt standpunkt. Men det reiser et paradoks.
For kan man egentlig være nøytral når andre mennesker allerede har bestemt at en bestemt ytring ikke får plass? Hvis en artist blir stående på scenen og en annen artist og låtskriver blir fjernet fra den, er det ikke lenger bare et spørsmål om hvem som «tar side»?
Det er et spørsmål om hvem som har makt til å definere hvilke sider som får eksistere offentlig. Og kanskje er det nettopp derfor denne saken treffer så hardt.
Når pengene får siste ord
Det er lett å tenke at sensur alltid ser ut som en myndighet som kommer inn og forbyr noe. Men i et kommersielt samfunn trenger det ikke se slik ut.
Ingen trenger nødvendigvis å si:
«Du får ikke lov til å mene dette.»
Det kan være nok å si:
«Du får ikke stå på denne scenen.»
Eller:
«Da avlyser vi konserten.»
Eller:
«Da trekker sponsoren seg.»
Eller:
«Da blir dette økonomisk umulig.»
Resultatet kan bli det samme selv om mekanismen er en annen. Det betyr ikke at enhver beslutning om hvem som skal opptre automatisk er sensur. Arrangører og arenaeiere har naturligvis rett til å gjøre vurderinger av hvem de inngår avtaler med. Og i denne saken finnes det også konkrete påstander om tidligere uttalelser fra Macklemore som arenaeiere mener er antisemittiske og sårende for jøder.
Men nettopp derfor må vi klare å holde to tanker i hodet samtidig:
Det skal være lov å reagere på kunstneriske ytringer. Og det skal være lov å stille spørsmål ved hva som skjer når økonomisk makt avgjør hvilke ytringer som får en scene.
Hvorfor oppstår dette?
Kanskje fordi kunsten har fått en enorm kommersiell verdi. De største artistene er ikke lenger bare musikere. De er enorme globale merkevarer. Turneene deres er gigantiske økonomiske maskiner. Når én artist snakker, påvirker det ikke bare artisten selv. Det påvirker arrangører, arenaer, samarbeidspartnere, ansatte og investorer.
Dermed oppstår et press mot artisten: Vær fri, men ikke så fri at det koster oss penger. Si hva du mener, men helst ikke akkurat her. Bruk stemmen din, men husk hvem som eier mikrofonen.
Og kanskje er det den egentlige historien her.
Ikke Macklemore.
Ikke Ed Sheeran.
Ikke engang Palestina.
Men forholdet mellom ytringsfrihet og økonomisk makt.
For hvem bestemmer egentlig over den offentlige samtalen når stadig større deler av den foregår på private scener, i private arenaer og innenfor kommersielle avtaler? Og hvor lenge kan vi fortsette å kalle en samtale fri dersom det finnes en økonomisk grense for hva som kan sies?
Det er spørsmålene denne saken bør få oss til å stille.
Ikke bare om hvem som «vant» konflikten mellom Macklemore og Ed Sheeran. Men om hvem som egentlig har makten når artisten går opp på scenen.
Red.mrk.: Innleggsforfatter opplyser at han har brukt KI som et hjelpemiddel til korrektur og språkvask i arbeidet med teksten, som UiA bruker Copilot til. Innholdet er innleggsforfatterens eget.
