
Alkohol, rus, trakassering og inkludering i utelivet
Vi har en lang vei å gå når det kommer til konstruktive tiltak og kunnskap om rus og andre sikkerhetsutfordringer i bylivet i Oslo, skriver Miranda Moen
Jeg har akkurat vært på en tre dagers konferanse om utelivsøkonomi og kultur i Berlin – Stadt nach acht. Jeg ble imponert og begeistret over den inngående diskusjonen om det vi bare ser overflaten av når vi går på byen. Blant annet fikk jeg høre om sikkerhetsvakters vurdering av hvordan klientellet vil eller ikke vil bidra til en god atmosfære, om «30 years of drug checking in Europe», og om tiltak for forbedret samarbeid mellom klubber og politiet i hhv. Berlin og Zürich.
Jeg var på konferansen på grunn av min interesse for problematikken med nettopp politi og næring i utelivet i Oslo, da klubbkonseptet Monument og flere andre klubbaktører i byen har kjent på disse utfordringene i år.

Det er ikke til å komme unna: jeg sitter igjen med følelsen at vi har en lang vei å gå når det kommer til konstruktive tiltak, kunnskap, samt holdning til rus og andre sikkerhetsutfordringer i bylivet i Oslo. Og da jeg på en sliten søndag åpnet laptopen til nyheten om at en artist jeg jobber med, hadde blitt grovt seksuelt antastet og sjikanert på et julebordoppdrag i Oslo samme helg, ble denne følelsen ytterligere forsterket.
Når man får høre at en kollega opplever slikt, blir man temmelig opprørt. Det hjelper ikke at vi hører om at dette skjer hvert eneste år under julebordsesongen. Og det er ikke bare i julebordsesongen, det skjer hele tiden.
Mindre drikkekultur og mer kunnskap om narkotika i Norge
Jeg har derfor et ønske om at vi alle, og ikke bare Ida Maria, tar et skikkelig oppgjør med drikkekulturen vi har i Norge – mer spesifikt det jeg opplever som en «stille aksept» for uakseptabel oppførsel i fylla. Aktører i utelivet tar ikke nok avstand fra dette utad – selv om vi på kammerset er enig om at seksuell trakassering er uakseptabelt. Dessuten: grunn til utkastelse er ikke nok når skaden allerede er skjedd, når vi vet hvilke varige mén seksuelle overtramp kan påføre den fornærmede. I minste fall en usunn, utrygg arbeidsplass for utelivsansatte, og at man kvier seg for å gå på byen når en ikke får være i fred for klåing og trakassering. Arrangører, artister og andre utelivsansatte bør derfor proaktivt signalisere at dette vil vi ikke ha noe av!
Det hjelper ikke at vi hører om at dette skjer hvert eneste år under julebordsesongen. Og det er ikke bare i julebordsesongen, det skjer hele tiden.
Samtidig som europeisk utelivsbransje markerer «30 years of drug checking», stiftet enkelte klubber i Oslo i år initiativet «UTEN – utesteder mot Narkotika». Dette gjør utestedene for å bedre dialog og samarbeid med politiet, samt for å imøtegå årsfersk forskning fra Folkehelseinstituttet som viste at ¼ i utelivet i Oslo tar dop.
Det er vel neppe noe uenighet om at bedre dialog og samarbeid med politiet er sårt tiltrengt, basert på tilbaketrekning av sjenkebevilninger og politiets kommunikasjon rundt visse utsteder og musikksjangre rullet opp i media i år. Det er bra at man signaliserer et ønske om samarbeid. Selv om jeg trodde problematikken handlet om mer enn narkotika. Bråk og kriminalitet skjer også som følge av alkohol, og uønsket atferd i seg selv er et problem.
Men man må jo starte et sted. hvis man først skal snakke om narkotika, bør vi komme til en situasjon hvor dialogen mellom konsertarrangører og politiet er bedre enn den Anton Solberg forteller om fra Sommerøya. Politiet og utelivsaktører må kunne samarbeide om dette, og samtidig unngå en heksejakt på gjestene.
Mitt forslag er å innarbeide kunnskap både hos politi, bransje og publikum – så vil man forstå hva det er folk putter i seg og hvilke skadevirkninger det gir, som en del av signalet om nulltoleranse.
Dette lærte jeg nemlig også i Berlin: Å informere betyr ikke at man oppfordrer folk til å dope seg. Snarere tvert imot: man vil bli mer kritisk fordi man erverver kunnskap om hvorfor visse stoffer er farlig – ikke bare fordi myndighetene har bestemt at det er ulovlig. Og politiet slutter å dumme seg ut når de rapporterer om at «store pupiller» og «dansing i transe» er ensbetydende med dopkonsum.
Men samtidig må jeg spørre meg: når Folkehelseinstituttet tidligere har publisert forskning om «binge drinking», overskjenking og kjønnsperspektivet i dette spesifikt – hva var reaksjonen fra utestedene da?
Som kvinne og aktør i utelivet er jeg først og fremst plaget av og bekymret for oppførselen til folk på byen – av hensyn til min egen og andres sikkerhet. Fordi noen tror de er fullstendig berettiget til å stå oppå meg, ta på meg og ikke tar nei for et nei når de prøver seg. Fordi noen står utenfor når klubbene stenger og «fisker» etter fulle jenter de kan ta med hjem. Fordi vi har store mørketall av nachspielvoldtekt. Fordi både mannlige og kvinnelige ansatte i utelivet må tåle trakassering, kjeft, trusler og vold som en del av sitt arbeidsmiljø.
Mitt ønske her er at politiet og utelivsbransjen tar like stor avstand til seksuell trakassering, hets og vold fra overstadig berusede, og at de tar på alvor at fulle kvinner i noen tilfeller blir et «lett bytte» på byen – i samme grad som engasjementet fra klubbene mot narkotika, og jakten politiet gjør på narkotikabrukere.

To walk the talk – en balansekunst
Før jeg reiste til Berlin deltok jeg også på Balansekunstkonferansen i Oslo. Jeg gikk ut derfra som en optimist. Vi er så mange engasjerte folk med hjartet på rette staden i musikkbransjen! Balansekunsts mantra er dessuten å handle fremfor å prate – walk the talk. De har publisert en språkvettplakat for musikkjournalistikk. Slikt er effektfullt.
Etter tre intense dager med faglig input i Oslo og Berlin opplever jeg at flere land i Europa er enda flinkere enn oss i Norge – nettopp på konkrete tiltak og virkemidler. En av programpostene på Stadt nach Acht var en presentasjon av ulike holdningskampanjer i Europa mot seksuell trakassering i utelivet. Det gjorde også stort inntrykk når en DJ i Berlin presenterte sitt idealistiske prosjekt «Rollstuhldisko» – altså rullestoldisko – på den nå nedlagte, kjente klubben Kater Holzig i Berlin. En gruppe i samfunnet som stort sett forblir unevnt i den store debatten om inkludering.
Det skal så lite til! Du trenger ikke engang store ressurser selv om du har stort engasjement. Vi har mye å lære av «Just do it»- ånden i land med mindre offentlige ressurser. Et idealistisk prosjekt kan iverksettes uten at det ligger tusenvis av kulturstøtte bak. Det er på tide at vi går inn i «aktivitetsmodus».
Jeg vil med dette oppfordre – organisasjoner for uteliv og arrangører, arrangørene og klubbene selv til å innføre aktive holdningskampanjer og ta avstand fra fysisk/verbal trakassering og annen uakseptabel oppførsel. Jeg blir gjerne med på innsatsen med mine verv.
Nok er nok, jeg er lei av at vi jatter med når folk behandler andre som dritt og unnskylder det med det lovlige eller ulovlige rusmidler. Det er prinsipielt uakseptabelt at en som enten ansatt eller publikum i utelivet skal tåle slik behandling.
Miranda Moen er frilanser, blant annet aktiv i klubbkonseptet Monument og Ladyfest Oslo
Ledige stillinger
Daglig leder
Dokkhuset Scene asSøknadsfrist:15/03/2025
Jobb med musikk i Brasil og Malawi!
JM NorwaySøknadsfrist:02/03/2025
Kunstnerisk plansjef
Trondheim Symfoniorkester & OperaSøknadsfrist:12/03/2025
Orkesterregissør
Oslo-filharmonienSøknadsfrist:23/02/2025
Prosjektkoordinator
Fargespill BodøSøknadsfrist:16/02/2025