– Vi må gjøre musikken fra vår egen tid etterspurt. Det må starte innenfra, med musikere og institusjoner hånd i hånd med komponistene. Publikum må ikke læres til å like samtidsmusikk som om det var tran, skriver direktør i Kammerorkesteret, Per Erik Kise Larsen. Bildet er fra en konsert med orkesteret og kunstnerisk leder Pekka Kuusisto i Universitetets aula. (Foto: Bård Gundersen)
Hvem trenger samtidsmusikken?
"Kunstmusikkfeltet kan ikke løse problemet ved bare å slåss om TONO-penger. Vi må gjenoppbygge etterspørselen etter musikken," skriver Per Erik Kise Larsen i Det Norske Kammerorkester.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkt og refleksjoner. Innleggsforfatter Kise Larsen viser til innlegget «Samtidsmusikkens eksistensielle krise» av Musikknerdene – dette og andre innlegg og artikler i Tono-debatten finner du her.
Av Per Erik Kise Larsen, direktør i Det Norske Kammerorkester
Per Erik Kise Larsen, direktør i Det Norske Kammerorkester. (Foto: Bård Gundersen)
Det er mange nerder i verden. Musikknerdene er noen av dem.
Trenger vi TONO, spør Musikknerdene. Trenger vi samtidsmusikken, spør mange andre. Det har lenge vært et problem at den nye musikken verken har vært særlig etterspurt blant institusjonsorkestrenes publikum eller blant orkestrenes musikere, på og utenfor podiet. For ikke å snakke om dirigentene som flys inn fra ulike kontinenter.
I riktig gamle dager var dirigentene norske og venner med komponistene. Komponistene, musikerne og dirigentene satt rundt samme bord i programkomiteer, råd og utvalg. Slik ble det bestillinger ut av, basert på både (for?) tette bånd og et felles følt ansvar for nasjonens musikalske dannelse.
I dag er det en sjeldenhet å se en komponist i konserthusenes korridorer. Vennskapsbånd er knyttet andre veier, og avstanden mellom de som skriver og de som skal fremføre, er blitt stor.
Dirigenter kjenner ikke norsk musikk, og har heller ikke tid eller lyst til å bli kjent med den. Vi har tatt til oss et system der tilblivelsen av den nye musikken er blitt til sand i et ellers velsmurt maskineri. Skylden for dette får vi fordele ganske så likt mellom alle de involverte partene.
Alt dette har gått langsomt og ganske så upåaktet, men nå er altså TONO det som får oss alle til å stoppe opp. Maktstrukturene endres, og med dem også pengestrømmene. Strømmer som før var små, er mer eller mindre i ferd med å renne tomme.
Det lekker i alle ender, slik at vi risikerer å sende hele komponiststanden ned i det samme sluket. Det vil vi ikke. For vi trenger norske komponister, og vi trenger musikken deres. Vi trenger den i et mangfold av uttrykk, former, stiler og formater.
Fra sidelinjen opplever jeg faktisk at noe er i ferd med å skje med samtidsmusikken som gjør meg optimistisk. Det er en ny åpenhet og vilje til å akseptere mangfoldet etter en lang periode med en mer hegemonisk tilnærming.
Ledige stillinger
Endringene er en del av det store økosystemet hele musikklivet har tatt del i: et mer likestilt syn på verdien av de ulike sjangrene. Akkurat det synes jeg vi skal heie frem, selv om maktforskyvningen vi nå ser i TONO har uante og store konsekvenser for deler av medlemsmassen.
Men TONO-striden synliggjør samtidig et langt større problem. Når den institusjonelle, kulturelle og økonomiske infrastrukturen svekkes samtidig, kan ikke kunstmusikkfeltet løse problemet ved bare å slåss om TONO-penger. Vi må gjenoppbygge etterspørselen etter musikken.
For vi har et stort felles problem innenfor kunstmusikken som ingen av oss alene er i stand til å løse, og som delvis ligger utenfor vår kontroll. Vårt yin og yang heter oppmerksomhet og pengestrøm.
Oppmerksomhetskulturen er et helvete. Alle slåss mot alle, og vi er ikke vinnerne. Jo enklere, spissere og dummere – jo mer oppmerksomhet. Der er ikke vi, og jeg tror heller ikke vi vil være der.
Publikum må ikke læres til å like samtidsmusikk som om det var tran.
Men det forvitrer rundt oss. Maktstrukturer endres, og de gamle heltene er enten døde eller ikke helter lenger. Ledere i offentlig sektor og næringsliv kommer ikke lenger nødvendigvis fra akademia eller fra trygge hjem med en verdikonservativ iver etter å ta vare på våre grunnleggende kulturelle verdier. BI og NHH har overtatt styringen langt inn i musikklivet, og de peker i helt andre retninger enn den klassiske kunstmusikken.
Før gikk jeg på sesongåpningen i Filharmonien og så både politikere og næringslivstopper. Nå ser jeg dem på fotballfest og Karpe-konsert. Det er selvsagt ikke noe galt med verken fotball eller Karpe. Jeg er der jeg også.
Men noe har skjedd når de samme menneskene ikke lenger ser ut til å ha behov for å være til stede i våre rom. I snart 25 år har vi i Kammerorkesteret invitert kulturministre til våre store og små konserter. Det nærmeste vi har kommet, er en utskremt statssekretær, men som regel melder også de forfall i siste liten. Politikere ser ikke lenger etter kulturelle verdier, men mot den røde løperen og sporene av kjendiseri og oppmerksomhet. Selv NRK har forlatt oss – og seg selv? – til fordel for alt som gir klikk.
Vi viskes langsomt ut av den offentlige sfæren, og med det også den anseelsen det ligger i å være en viktig del av vår egen kultur. Det kan vi ikke akseptere. Og bare sammen kan vi bygge oss opp igjen.
Jeg har tro på den nye og unge generasjonen komponister.
Vi må gjøre musikken fra vår egen tid etterspurt. Det må starte innenfra, med musikere og institusjoner hånd i hånd med komponistene. Publikum må ikke læres til å like samtidsmusikk som om det var tran. Det er skaperen som må forstå sitt marked, og det er musikeren som må ivre for formidlingen av den. Populistisk? Ja, kanskje. Men metoden der publikum ikke har vært en del av verdikjeden, er utprøvd, utgått og må forkastes. Vi må ha fremførelser som skaper ekte entusiasme i alle leire, og der publikum er et viktig parameter for suksess.
Jeg har tro på den nye og unge generasjonen komponister. Det spirer med så utrolig mye bra. Det er hele feltets ansvar å hjelpe dem på veien, og den må strøs med – om ikke gull – så i hvert fall en økonomi som er til å leve av for mange nok til at vi kan skape en komponiststand for fremtiden.
Fellesskapet i TONO ser akkurat nå ikke ut til å ville være med på hele den reisen. Da må vi andre snu oss rundt i streben etter å finne nye veier.
For til syvende og sist handler dette om mer enn fordelingen av penger i TONO. Det handler om hvorvidt det finnes et samfunn som etterspør musikken vår. Uten den etterspørselen kan ingen fordelingsmodell redde oss i lengden. Det står derfor ikke bare om komponistenes fremtid, men om hele kunstmusikkfeltets overlevelse i det lange løp.
