Emil Bernhardt (Foto: Kjetil Bjørgan / Norges musikkhøgskole)

Fellesskap, smak og politisk korrekthet

INNLEGG: Hva er det som er så provoserende med at Jon Øivind Ness tilkjennegir sin smak? Smaken er begrenset, men smaksytringen hinter også om et felleskap, skriver musikkritiker Emil Bernhardt i dette innlegget i den pågående debatten om kunstneriske profiler, politisk korrekthet og mangfold.

Kalender

Sommerkonsert

25/06/2021 Kl. 18.30

Viken

Teksten er et innlegg i debatten om partiturmusikkens plass i institusjonene, kunstneriske profiler og mangfold. Lenker til innlegg i debatten finner du i teksten under her og i venstre marg, under «Relaterte saker».

Av Emil Bernhardt, musikkritiker

 

Partiturer på vikende front? Representasjon, interdisiplinaritet, konservatisme og kvalitet? Diskusjonen etter Borealis 2021 reiser en rekke interessante og komplekse spørsmål.

Jeg undrer meg likevel over skarpheten i angrepene på Jon Øivind Ness, sist fra komponist Trond Reinholdtsen, ikke minst gitt at idealet om mangfold, bredde, toleranse, ja «DYPERE kunnskap (…) og MER sensitivitet» (Reinholdtsen) utgjør sakens kjerne. Og vel å merke også for Jon Øivind Ness, i alle fall slik jeg leser ham.

For å være tydelig: Jeg støtter bredde, mangfold, toleranse og åpenhet på alle områder, og jeg tror det er krevende, men meningsfullt å arbeide mot slike mål. Jeg mener også at den moderne partiturmusikken bærer i seg et til dels urealisert potensial for en politisk radikal mangfoldstenkning. Men akkurat den historien skal få ligge i denne omgang, nå tilbake til det smått paradoksale i vrangviljen mot Ness i toleransens navn.

Hva er det som gjør at mange – meg selv inkludert – blir sprø av politisk korrekthet?

Jeg tror motsetningen henger sammen med kompleksiteten i uttrykket «politisk korrekt», som står sentralt i diskusjonen fra starten av. Som lederne i Borealis, Tine Rude og Peter Meanwell påpeker, er det utilfredsstillende å sette «politisk korrekt» opp som motpol til en «samtidsmusikkens storhetstid».

Selvsagt er det også for slapt, nærmest per automatikk, å slenge om seg med uttrykket som en kritikk. Da må man heller spørre seg hva «politisk korrekt» betyr. Nærmere bestemt: Hva er det provokasjonen ved det såkalt politisk korrekte bunner i? Hva er det som gjør at mange – meg selv inkludert – blir sprø av politisk korrekthet?

Svaret er nok omfattende, og umiddelbart er det noe innfløkt ironisk i at en anklage om noe som politisk korrekt, ikke behøver å innebære uenighet om hva som er riktig eller feil. Sett at en reagerer på idealet om mangfold som «politisk korrekt». Da er problemet neppe at vedkommende er imot et slikt ideal. Tvert imot oppfatter vedkommende (eksempelvis) mangfold som korrekt, i betydningen riktig og verdt å strebe etter. Hva er det da som skurrer? Jeg skal gi et mulig perspektiv med utgangspunkt i det aktuelle tilfellet.

Jon Øivind Ness har, slik jeg oppfatter det, interesse for et bredt spekter av musikalske sjangre. Spekteret er riktignok ikke uendelig, men for hvem er det egentlig det? Videre er han opptatt av at ulike uttrykk, musikere, komponister med ulike bakgrunner osv. bør fremmes og møtes, lære av og utfordre hverandre osv. Hvis dette stemmer og vi for et øyeblikk kan se litt stort på beskrivelser og pronomen, hva er det da som er så provoserende ved Ness’ utspill?

Det er lett å påpeke det problematiske i å kritisere en festival man ikke har vært på. Ness kommer videre med begreper som egger til diskusjon – partiturmusikk, håndverk, konsept, samtidsmusikkens historie med eksperimentet, dens dominerende representasjonsformer osv. Spørsmålene er omfattende og Ness’ direkte tone gjør dem ikke mindre brennbare. Det som derimot er interessant, og kanskje egentlig utidsmessig ved Ness’ innlegg slik jeg oppfatter det, er at han så tydelig og direkte tilkjennegir sin smak. Han liker det ene og ikke det andre; han plasserer det ene her, det andre der. Kontekstualiseringen er selektiv, noen vil si for enkel, kanskje grunn. Men Ness er ikke teoretiker, han er praktiker. Smaken er sikker, og han er velsignet fri for noe utvendig ønske om å pakke den inn.

Dette er provoserende, av flere grunner. For det første er jo smaken subjektiv. Ness må gjerne like ditt og datt, men det forblir hans greie. For det andre er smaken både diskriminerende – den skiller mellom det jeg liker og det jeg ikke liker, og ekskluderende – det jeg ikke liker, skyver jeg vekk. For det tredje er smaken kontekstuelt og kulturelt betinget. Den uttrykker det vi mener er personlige preferanser, men disse kan ved nærmere ettersyn ofte relateres til etablerte forestillinger, om ikke matt doxa.

På en slik bakgrunn er det lett å kritisere smaken. Den er ikke noe man kan regne med eller ta hensyn til i en større kollektiv sammenheng, til det er den altfor usikker og uberegnelig, snever og idiosynkratisk. Da vi må heller etablere noen faste verdier å navigere etter, idealer som alle kan enes om, og som ikke uten videre glipper unna. Kan man tenke.

Men smaken er ikke bare subjektiv, ekskluderende og kulturelt betinget. Selv om den alltid vil være begrenset, er den også ærlig, tilgjengelig, uforstilt. Den som tilkjennegir sin smak stiller seg derfor åpen og sårbar – tilsynelatende paradoksalt ettersom smaksytringen er sikker. Men smaksytringen er også avslørende, og den som bruker smaken er ofte ikke engang selv i stand til å begrunne den (hvorfor liker jeg egentlig dette?).

Det viktigste er likevel at den som bruker smaken forutsetter og impliserer et felleskap – alle kan kjenne seg igjen i det å like noe og ikke noe annet. Min eksplisitte ekskludering (jeg liker a og ikke b) impliserer dermed en inkludering av din mulighet til å gjøre det samme. Mens smaken på overflaten kommer til uttrykk som isolerte og begrensede preferanser, er disse samtidig uttrykk for et dypere antropologisk fundament. Sånn sett er smaksytringen uttrykk for en anerkjennelse av at vi alle er i samme båt, i alle fall prinsipielt sett. Det er vesentlig å forstå at min smaksytring også er en artikulasjon, om enn indirekte, av en grunnleggende betingelse for åpenhet, ja, for mangfold og toleranse, og ikke et angrep på slike verdier.

Spørsmålet blir dermed om en avvisning eller reduksjon av smaken – hvor subjektivt begrenset den enn måtte være – ikke samtidig undergraver grunnlaget for et fellesskap, eller basisen for det mangfoldet og den toleransen vi etterstreber. I motinnlegget fra Astrid Solberg, Elias Nurmi Schomers, Inga Margrete Aas og Jennifer Torrence spør forfatterne: «Og hvilken standard bruker egentlig Ness for å bedømme om det Quebrada lager er ‘bra’ eller ‘ikke bra’?» Kunstnerisk kvalitet kan selvsagt diskuteres, men i Ness’ tilfelle er svaret opplagt: Han bruker sin smak. Hva ellers? Forfatterne henviser retorisk til «musikk som ‘appellerer til’ Ness», som om denne appellen bare var en privat, idiosynkratisk tilbøyelighet – forfatterne snakker om «et slags ‘kvalitetskriterium’»?

Selvsagt er Ness’ smak (som alle andres) begrenset og subjektiv, men smaksytringen antyder som vist også noe mer sammensatt. Når Borealis-ledelsen indirekte anklager Ness for «å forminske feltet gjennom trangsyn», mistar de smaksytringen for å være et uttrykk for innsnevring. Smaken er trang og kresen, men smaksytringen impliserer noe langt mer enn trangsyn. Og det er fornemmelsen av at denne nyansen forsvinner som er det provoserende.

Og da er vi tilbake ved det politisk korrekte. Selv blir jeg ikke provosert av snakket om mangfold, bredde, toleranse og så videre fordi jeg er imot slike verdier. Derimot blir jeg provosert – og fortvilet – idet jeg opplever at den komplekse strukturen av tillit og anerkjennelse som utgjør grunnlaget for mangfoldet og toleransen, og som blant annet smaksytringen artikulerer, blir forsøkt erstattet av standarder, idealer og prinsipper som liksom skal gjøre opp for smakens uregjerlige krumspring. Og misforstå ikke: Problemet er ikke at jeg føler meg frarøvet en eller annen frihet til å fremheve andre verdier. Jeg stiller overhodet ikke spørsmål ved verdien av mangfold og toleranse.

Men jeg blir provosert av tendensen til å ville erstatte det omfattende og komplekse feltet som blant annet smaken inngår i med tilsynelatende vanntette prinsipper, ikke minst fordi smaksytringen nettopp impliserer et fellesskap som er mangfoldets og toleransens basis.

Oversatt til moralfilosofiske termer kan man, med den franske filosofen Alain Badiou (her gjengitt etter hukommelsen), snakke om viljen til det gode versus det å gjøre det rette. Muligheten av en vilje til det gode som et premiss for handling forutsetter en tillit (du vil meg vel) og en innlevende fantasi som på en kompleks måte kan føre feilslåtte resultater tilbake til gode intensjoner. Når denne grunnleggende kompleksiteten blir forsøkt erstattet med blinde pålegg om å gjøre det rette, og tilsvarende et mottakerapparat som bare kan vurdere i henhold til regler, står vi overfor en dramatisk og fremmedgjørende innsnevring av handlingsrommet.

Men viktigere enn å insistere på slingringsmonnet, er det å minne om den skjøre kompleksiteten i tilliten, igjen forstått som et implisitt grunnlag og et uttrykk for felleskap. Vi gjør mye dumt, og tilsvarende er smaken uforutsigbar, smal, kresen og ekskluderende. Men å avvise den med henvisning til heller «å bryte brødet sammen som et fellesskap» bærer i seg en dyp motsigelse, uansett hvor viktig og riktig det er å møtes og snakke med hverandre. Og igjen: Det er ingenting jeg heller vil, men møtet kan ikke baseres på en instrumentalisering av smaken.

Å insistere på at økt mangfold nødvendigvis fører til økt kvalitet blir dermed et uttrykk for fremmedgjøring.

Et uttrykk for en slik instrumentalisering ser jeg for eksempel i påstander om at økt mangfold faktisk gir økt kvalitet, som om dette var en nødvendighet. Provokasjonen skyldes ikke at jeg per definisjon utelukker en forbindelse mellom mangfold og nye erfaringer av kvalitet. Den skyldes heller ikke at jeg, dypest sett, helst vil beholde alt som det er eller var, at jeg vil hegne om min smak som bestandig og definitiv eller liknende. (Jeg skyter også inn at jeg tror Trond Reinholdtsen har rett i at det er dype konservative strømninger i samtidsmusikken, en påstand som kanskje kunne utvides til å gjelde hele vår kultur.)

Det som provoserer er derimot det anelsesløse i troen på at kvalitet kan instrumentaliseres, her ved en kobling til prinsippet om økt mangfold. Det er smaken, om enn aldri så dum og uberegnelig, og ikke en eller annen prosedyre, om enn aldri så sikker eller edel, som avgjør hva som har kvalitet og ikke. Og når smaksytringen også er knyttet til en fellesskapets basis, vil det å instrumentalisere denne komplekse implikasjonen innsnevre vårt felles mulighetsrom.

Å insistere på at økt mangfold nødvendigvis fører til økt kvalitet blir dermed et uttrykk for fremmedgjøring. Derav følger også provokasjonen ved det politisk korrekte, tror jeg.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.
Digitale festivaler og konserter

Stillinger

Rådgiver kultur

Agder fylkeskommune

Kirkemusiker

Aurskog-Høland kirkelige fellesråd

Salgs- og markedsansvarlig

Festspillene i Bergen

Daglig leder

Balansekunst

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev