Til forsvar for det urovekkende

Av Tine Rude, daglig leder og Peter Meanwell, kunstnerisk leder for Borealis – en festival for eksperimentell musikk

Daglig leder og kunstnerisk leder for Borealis, Tine Rude og Peter Meanwell (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

Det som har inspirert Ness til å skrive sin artikkel er en anmeldelse i Klassekampen av årets festival skrevet av Magnus Andersson, som baserer seg på 3 av 5 dager av festivalen, og da kun deler av programmet. Slik vi forstår det har Ness ikke vært på årets festival, eller lest seg nevneverdig opp på programmet, sett vår online-festival eller hørt konsertene og samtalene som foreløpig er spilt på BBC og NRK.

Om han hadde det, så var det kanskje mindre grunn til bekymring, og man kunne i stedet reflektert over hvordan komponistene presenterer en rik og variert verden av samtidsmusikk. Ness feier heller bort musikken og kunsten på Borealis ved å bygge opp sine argumenter uten å vite noe om hva programmet faktisk inneholder.

Partiturmusikken har det helt fint på Borealis
For partiturmusikken lever godt på Borealis – på lik linje med andre musikalske uttrykk presentert av musikere, kunstnere og komponister fra Bergen, Norge og hele verden. Alle med ulike utgangspunkt, referanser og personlige erfaringer.

Hvert år bestiller vi nye verk fra norske og utenlandske komponister, både notert musikk for tradisjonelle ensembler og besetninger, og for nye konstellasjoner. Samtidig skaper vi også plass til ulike eksperimentelle uttrykk, som gir oss mulighet til å lytte til og tenke på musikk på nye måter.

Behovet melder seg for å liste opp hva som kunne oppleves av partiturmusikk på årets festival: Ness kunne deltatt på årets åpningskonsert med verk skrevet for Sjøforsvarets musikkorps av Agnes Ida Pettersen, Ruth Bakke, Svein Henrik Giske og David Longa, og senere på kvelden opplevd Sarah Hennies noterte verk Contralto, fremført av det norske ensemblet Aksiom.

I pausen kunne han spasert rundt i utstillingen av komponist Raven Chacons partiturer, sett filmede versjoner av Opera Avgardes helt nyskrevne mikrooperaer fra Vestlands-komponister, eller hørt Åsane Unge Strykere fremføre verk av Nils Henrik Asheim.

Han kunne hørt de ferske verkene fra Borealis Ung Komponist-deltakerne, som er vårt mentorprogram for komponister i starten av sin karriere, hørt Ruth Bakkes urpremiere av eget verk i Storetveit kirke, eller Ricardo Odriozolas solofiolin-konsert som rant over av både ny og eldre partiturmusikk. Den klassisk trente akkordeonisten Andreas Borregaard fremførte bestillingsverk av Marcela Lucatelli og Philip Venables, og Ness kunne ikke minst gått på avslutningskonserten med BIT20 Ensemble, der fire verk av Raven Chacon satte et deilig punktum for årets festival.

Vær grei!
Det som er enda viktigere å belyse er Ness sin måte å omtale artister som har vært på Borealis. Han reduserer disse kunstnerne, og ironisk nok også seg selv, til kun å være representanter for sitt kjønn, legning, hudfarge og alder, uten å vise noen innsikt i hva de har bidratt med kunstnerisk på festivalen.

For selv om man ikke liker Linn da Quebrada eller Abdu Ali sin musikk, så er det essensielt å vite hvilken kontekst musikken og kunsten er presentert i. Quebrada er en brasiliansk musiker som driver med en kroppslig performance-praksis i et land der det føres en høyreorientert politikk som slakter både kroppene og eksistensen til alle mennesker som ikke passer inn.

Quebrada inspirerte komponist Marcela Lucatelli, som har skrevet et notert verk til den klassiske akkordeonisten Andreas Borregaard på årets festival. Dokumentaren om Quebrada ble vist som en naturlig forlengelse av Lucatellis bidrag til festivalen og hennes praksis.

Og om det er vanskelig å forstå hvordan Abdu Ali kan opptre på en festival for samtidsmusikk, så kunne nettopp det å ta del på online-arrangementet Abdu Ali’s as they lay på årets festival økt den forståelsen. Her var nemlig fokuset på stemmene til kunstnere og musikere fra den afrikanske diasporaen, og utforskingen av kreativ solidaritet over Atlanterhavet. I samtalen ble det hentet inspirasjon fra Holberg-prisvinneren Paul Gilroy til Paulo Freire, og folk lyttet til hverandre og brakte på banen nye perspektiver på hva det vil si å eksistere som musiker i dagens samfunn.

Hvis du vil kritisere den kunstneriske profilen til en festival, så ikke trekk ut to tilfeldige stemmer fra helheten for å bygge et vaklende argument. Spesielt ikke når de tilfeldigvis er svarte og skeive – da blir det hele for reaksjonært og urettferdig.

Politisk korrekthet eller reell endring
Borealis skal være en festival som utforsker og feirer samtidsmusikken og den eksperimentelle musikken som skapes NÅ, i all sin kompleksitet, og i alle slags nyanserte versjoner. Partiturmusikken har vært med Borealis siden starten – og er det fremdeles!

Men Borealis har aldri vært en festival som består av partiturmusikk kun for partiturmusikkens skyld. Ness kan godt ønske seg en festival som er det, men det er ikke Borealis, og det er heller ikke det som er vårt mandat eller oppdrag. Ett av våre mål er å representere verden slik den faktisk ser ut, med et stort mangfold av viktige stemmer og ideer, ikke å forminske feltet gjennom trangsyn.

Beklageligvis opprettholder Ness det lite nyanserte og late binæret: “samtidsmusikkens storhetstid» mot “politisk korrekthet”.

Og la det være klinkende klart – kvalitet er på toppen av vår agenda. Spørsmålet er hvor man ser etter kvalitet, og hva man anser som fortreffelig. Det finnes uendelige mange dyktige, spennende og utfordrende musikere og komponister innen feltet, og vi er tydelige på at vi skal finne disse.

Beklageligvis opprettholder Ness det lite nyanserte og late binæret: “samtidsmusikkens storhetstid» mot “politisk korrekthet”. Denne motsetningen er råtten ved roten. Den antar at det som fant sted tidligere bare handlet om kvalitet, og at det eneste som fastsetter kvalitet på nåværende tidspunkt er et slags overivrig identitetspolitisk prinsipp. Det er en klassisk feil å anta at fortiden var fantastisk og apolitisk.

Om en er cis, hvit og mann, har en sluppet å kjenne politikken på kroppen – da har en hatt alle privilegiene på ens egen side opp gjennom historien. Det er vondt å miste privilegier, men løsningen er ikke å rope “politisk korrekt” for å undergrave de naturlige strømningene og nødvendige endringene som må skje nå.

Ville det vært å foretrekke at festivalen var “politisk ukorrekt”? Skulle vi opprettholdt århundrer med gamle tradisjoner der bare én gruppe mennesker blir hørt, og dermed ekskludere alle andre? Er det å ty til “politisk korrekthet”’ som en kritikk blitt en måte å komme unna med noen heller ufine spark i kulturfeltet?

Samtidsmusikken må også kontekstualiseres
Vi mener at hverken mennesker eller musikken, notert eller ikke, eksisterer i et vakuum.

Akkurat som den gang reagerer musikken som skapes i dag på den verden vi lever i

Akkurat som Schubert lot seg inspirere av Goethe, og Grieg av Ibsen, trekker dagens samtidsmusikk-komponister inspirasjon fra ulike sfærer – fra dans, landskap, teknologi og andre musikalske former. Og akkurat som noen komponister utforsker hva musikk kan være ved å bruke orkesteret eller sinfoniettaen som medium, velger andre å bruke sin egen kropp, utrente musikere eller objekter for å få virkeliggjøre sine musikalske ideer.

Traumene og politikken som preget andre verdenskrig gjorde at konsensusen rundt senromantikkens musikalske uttrykk ble brutt, og man så en mangfoldig oppblomstring av nye måter å se verden på gjennom komposisjon (les: Stockhausen, Messiaen, John Cage, Boulez, og ikke minst Richard Strauss og Poulenc). Akkurat som den gang reagerer musikken som skapes i dag på den verden vi lever i – en verden som de seneste årene har sett en endring i folk sin politiske bevissthet rundt store temaer som klimaendringer, strukturell rasisme og nasjonalisme.

Og vi kan heller ikke ignorere at historien har ekskludert kvinner, svarte og urbefolkninger fra å stemme – og at de også har vært utelatt fra musikkonservatorier og konsertscener over hele verden, og er det også den dag i dag. De færreste vil i dag sette spørsmålstegn ved at alle borgere skal ha stemmerett, men i konsertsaler og operahus er det forhistoriske tilstander. Repertoaret som fremføres er fremdeles i enorm ubalanse, og fraværet av mangfoldige stemmer en realitet.

Heldigvis kommer dagens samtidsmusikk både fra krefter innad i utdanningsinstitusjonene, men også utenfor disse sirklene. Musikken lages av mennesker med ulike identiteter, ulike synspunkter, ulike kreative impulser og med ulike erfaringsgrunnlag. Dette fører igjen til nye rollemodeller, og at nye publikummere våger seg inn for å delta i den oppmerksomme lyttingen og kritiske utforskningen.

For Borealis kan ikke det ene eksistere uten det andre, da musikalske sjangre og grensene mellom dem ikke er like tydelige som tidligere, og er i stadig endring. Et eksempel: For å kunne vurdere den musikalske estetikken ved støy – en estetikk som i hvert fall kan dateres tilbake til 1910 og futurismen i Italia – er det utrolig verdifullt å ikke bare utforske verk av en komponist som Peter Ablinger (slik vi gjorde med BIT20 Ensemble i 2018), men også å invitere DIY-støymusikere på scenen som ikke er knyttet til de tradisjonelle utdanningsinstitusjonene (slik vi gjorde i 2019 da B L A C K I E gjestet Borealis).

Vi vil fortsatt sørge for at vi representerer bredden i samfunnet vi lever i.

Å si at samtidsmusikken ikke kan kontekstualiseres er å gjøre denne komplekse og fantastiske kunstformen en bjørnetjeneste. Det er også en fornærmelse mot lytternes kapasitet til å strekke seg og utforske.

Så, heller enn å beskylde oss for å fortrenge partiturmusikken, eller å ha en diffus kunstnerisk agenda preget av politisk korrekthet, kunne kanskje et besøk til Borealis og bredere innsikt i programmet vist at også årets festival utforsker en rekke måter å uttrykke kunsten å komponere på. Akkurat som livet, og verden vi lever i, er heller ikke samtidsmusikken tjent med å lene seg på kun ett narrativ – samtidsmusikken er ikke bare noter skrevet ned på ark, eller erfaringene til «hvite menn som har passert 50».

Å ha ulike musikalske stemmer på samtidsmusikkfestivaler kan bare føre til at vi oppdager mer, at vi gleder oss mer og at vi diskuterer mer. Vi vil kjempe for Jon Øyvind Ness sin rett til ikke å like alt på festivaler han går på, men Borealis vil fortsette å presentere et dynamisk og sterkt program med spennende og utforskende komponister, musikere og artister fra Bergen, Norge og verden. Og vi vil fortsatt sørge for at vi representerer bredden i samfunnet vi lever i. Å gjøre det på noen annen måte ville ikke vært riktig.