Komponist Jon Øivind Ness (Foto: Observatoriet)

Lyden må ha førsteprioritet

INNLEGG: På en festival for musikk og lyd må det være lyden som har førsterang, og ikke sosiologien, skriver komponist Jon Øivind Ness i dette nye innlegget i debatten om partiturmusikkens plass.

Kalender

Flagstad – The Opera VERDENSPREMIERE

11/06/2021 Kl. 18:00

Innlandet

Regimentets Datter av Gaetano Donizetti

11/08/2021 Kl. 19.30

Viken

Judith Hill

15/10/2021 Kl. 19:00

Viken

Teksten er et innlegg i debatten om partiturmusikkens plass i institusjonene, kunstneriske profiler og mangfold. Lenker til innlegg i debatten finner du i teksten under her og i venstre marg, under «Relaterte saker».

Av Jon Øivind Ness, komponist

 

Jeg kan ikke kommentere alt som kommer fram i innlegget til Jennifer Torrence, Elias Schomers, Astrid Solberg og Inga Margrete Aas, eller i innlegget til Borealis-ledelsen selv, Tine Rude og Peter Meanwell.

Det er litt beklagelig at det meste av debatten etter mitt opprinnelige innlegg har foregått på et lukket komponistforum på Facebook, for jeg tror det er mange klassiske musikere som både ville hatt glede av å følge den og å delta selv. Jeg er selv ikke på Facebook, men har fått skjermdumper av diskusjonen på denne lukkede gruppa.

For å gjøre det klart har mitt hovedanliggende vært å tydeliggjøre mitt syn: At partiturmusikk utgjør en stadig mindre andel av repertoaret innenfor sine egne institusjoner.

Jeg pleier å si at heldigvis slipper jeg å stå til rette for noen og gjøre rede for hvorfor jeg liker punk og Mahler samtidig. Noen dager har jeg Ravel eller Mahler på topp, en annen dag Bowie, Kendrick Lamar eller Kate Bush, en tredje dag Siouxsie, Dillinger Escape Plan eller Taraf de Haïdouks. For meg er det en selvfølge å være interessert i musikk i et så vidt utvalg av sjangere som mulig.

Blant sjangerne jeg setter pris på er den vestlige klassiske musikken, ny og gammel, truet fra mange hold.

Men jeg opplever altså nå at blant sjangerne jeg setter pris på er den vestlige klassiske musikken, ny og gammel, truet fra mange hold. Det gjelder omtale i mediene, avspilling på radio/TV, og betydning i utdanningsinstitusjonene (for tiden særlig på videregående nivå og kanskje etter hvert på høyskolenivå).

Så da tillot jeg meg å spørre om beveggrunnene for at man så å si bytter ut partiturmusikk med uttrykk som jeg vil si tilhører helt andre sjangere, i institusjoner som ble grunnlagt for partiturmusikk.

Jeg fikk kjeft for at jeg skrev om Abdu Ali, jeg brukte feil pronomen, og vedkommende er åpenbart av afrikansk opprinnelse, ikke amerikansk. Jeg baserte det jeg skrev om Ali, som jeg jo var svært positiv til, på denne teksten, som er det første treffet som kommer opp når man googler: «Abdu Ali is a black multidisciplinary musician, community activist, poet and artist based in Baltimore. In 2019, Baltimore City Major Jack Young’s Office and the LGBTQ Commission honored Ali with the Artist of the Year Award».

Ut fra denne teksten gjorde jeg den katastrofale feilen å omtale Ali som «svart homse fra Baltimore». Igjen: jeg synes det Abdu Ali gjør er virkelig fint, men jeg vil si at det er ganske trygt definert sjangermessig som hiphop.

Jeg har youtubet flere videoer av Linn de Quebrada, og det meste av det oppfatter jeg som temmelig stereotyp homsepopulærkultur slik man har sett og hørt den siden 1990-tallet. Noen ting er mer trashy med grising med bananer, dildoer og diverse, og er vel da paradoksalt nok mer å regne som «kunst». Jeg ser et stort problem med denne «dårlighetsestetikken» – kvalitetene finnes ikke i verket selv, men i teoretiseringen til kuratoren.

Det Rude og Meanwell skriver om hvite cis-menn i forbindelse med bedømmelsen av de Quebrada er hylende politisk korrekt. Det de implisitt sier er at de eneste som kan ytre noe kritisk om Linn de Quebrada er mørke transpersoner. Vi andre har vær så god å være positive! Representanter for queer-teori og postkolonialisme har lenge vært minst like autoritære som det de beskylder det «mannlige, hvite hegemoniet» for å være.

Jeg har ingen forutsetninger for å uttale meg om Borealis, skriver Rude og Meanwell. Jeg brukte tre eksempler for å underbygge mine påstander.

Men jeg har altså youtubet og googlet komponister og artister fra Borealis-programmet i en årrekke, og har ment å se en tendens. «(…) kvalitet er på toppen av vår agenda», skriver Borealis. Nå har jeg youtubet en konsert fra Bergen Kunsthall i fjor med Raven Chacon («A Concert with Raven Chacon»), som man altså valgte å invitere i år, kanskje basert på dette verket? Det er en 10 minutter lang video med tilgjort amatørmessig fiolinspill over en type «etnisk» tromming. Hvor finnes kvaliteten i dette verket? I hodet til kuratoren?

Borealis beskriver seg selv som «en festival for eksperimentell musikk», framholder Torrence, Schomers, Aas og Solberg. Jeg vil replisere at det er svært lite i dag som jeg vil anerkjenne som «eksperimentelt», om noe i det hele tatt (uansett sjanger).

Det har vært et problem i kunstmusikken, som jeg har sagt flere ganger helt siden 1998, at musikk jeg vil karakterisere som postserialisme har blitt en slags «avantgarde» mainstream. Det betyr ikke at musikken er dårlig – den kan være storslagen! Men postserialismens status som en slags kronisk eksperimentell avantgarde har stått i veien for nyskapning som gir seg helt andre uttrykk. Dette påpekte også Salvatore Sciarrino da han besøkte Oslo tidlig på 2000-tallet.

Mitt hovedpoeng har vært å påpeke at partiturmusikken ser ut til å miste betydning.

Eksperimentenes storhetstid i kunstmusikken varte kanskje et stykke ut på 70-tallet. Folk har funnet på nye ting også i tiårene etterpå, men jeg vil i overveiende grad heller omtale disse nyvinningene som innovasjon framfor eksperiment. Dersom man prøver å legitimere verket til Chacon med at det er «eksperimentelt», bygger dette ut fra mitt syn på historieløshet. Da må verket bedømmes som rent uttrykk, ikke som utforskning av ukjent territorium, og da er jeg ikke så sikker på at det holder vann. Og hvis det er sånn at man må ha en kurator for å fortelle hvorfor dette verket holder så høy kvalitet, har man ikke da et problem?

Avslutningsvis vil jeg si at selvfølgelig må alle institusjoner være åpne for forskjellige uttrykk og sjangre; mitt hovedpoeng har vært å påpeke at partiturmusikken ser ut til å miste betydning. Noen vil kanskje si at jeg er en erkekonservativ dust, men jeg vil faktisk hevde at det jeg sier er radikalt, i hvert fall i denne litt oppløste sammenhengen. På en festival for musikk og lyd må det være lyden som har førsterang, og ikke sosiologien.

Jeg tenker det også er viktig for å lage en felles diskurs, for hvordan diskuterer man hvis noen kan bedømmes på kvaliteten av lyden man frambringer mens andre er uangripelige på grunn av sin bakgrunn?

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.
Digitale festivaler og konserter

Stillinger

Videoprodusent

Den Norske Opera & Ballett

Solo SLAGVERK m/pl.til pauker

Arktisk Filharmoni

Prosjektleder

Kulturkollektiv Bodø

Programmedarbeider

Safemuse – Safe Havens for Artists

Hovedinstrumentlærer trompet

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Hovedinstrumentlærer tuba

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Samspill/ interpretasjon klaver

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Leder for strykeorkester aldersgruppen 8-12

Musikk på Majorstuen skole/ Musikkskolen Barratt Due

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev