Av Trond Reinholdtsen, komponist og førsteamanuensis i komposisjon ved Norges musikkhøgskole
Dette er et innlegg i debatten om partiturmusikkens plass i institusjonene, kunstneriske profiler og mangfold. Lenker til innlegg i debatten finner du i teksten under her og i venstre marg, under «Relaterte saker».
Jon Øivind Ness’ kritiske Ballade-utfall mot en samtidsmusikkscene hvor han mener at «sosiologi og opportunistisk politikk trumfer kunstnerisk innhold» blir, som han selv antyder, repetert i en ganske forutsigbar periodisk rytme, sånn cirka hvert tredje år.
Jeg synes dessverre ikke at argumentasjonen har blitt skarpere med årene, selv ikke med en mildt sagt overflatisk «anti-woke»-schwung denne gang (som ble imøtegått med imponerende grundighet i innlegget til Astrid Solberg, Elias Nurmi Schomers, Inga Margrethe Aas og Jennifer Torrence).
På den annen side: Det er ikke hver dag det er samtidsmusikkdiskusjon i Ballade, og med litt godvilje åpner Ness’ artikkel, og den påfølgende diskusjonen, muligens opp for noen grunnleggende tanker rundt intet mindre enn samtidsmusikkens status som kunstart. Spørsmålet jeg har gnuret på i mange vonde år er: Hvorfor framstår den på så mange måter som så grunnleggende konservativ?
Ness, og flere av hans våpendragere i Ballades kommentarfelt, skisserer en distinksjon mellom en «musikk som får stå på egne ben» opp mot ”konseptualitet, politisk korrekthet og sjokkeffekter” (Embrik Snerte).
Ness skriver at lyden må ha førsterang, ikke sosiologien. Det høres kanskje greit ut, men hva er det egentlig man ser for seg her? Når sto egentlig musikken helt «på egne ben», ubesudlet av sosiologi og verdens banaliteter, av politikk, av ideologi, av funksjon og virkning, av andre kunstarter, av språk, av filosofi, av biografisk sladder, av utopier, av dans, av begjær, av høytravende programtekster og veslevoksne manifester?
Musikkviteren Carl Dahlhaus skriver i «Die Idee der absoluten Musik», at forestillingen om en «absolutt» musikk tilhører en spesifikk epoke (riktignok en ganske så «gyllen» sådan), som estetisk sett springer ut av den tyske romantikken, og at begrepet har en ikke uvesentlig Hegeliansk resonans: ideen om musikk som losgelöst («fristilt»). Og vi minner om at i den dialektiske bevegelsen mot «det absolutte», er den berømte «End of Art» en etappe på veien.
Fungerer en slik absoluttisme i dag? Hva er dette behovet for at samtidsmusikk skal være noe klart avgrenset fra andre kunstarter og sjangre med en ullent formulert manual av tabuer? Og hvorfra kommer denne grunnleggende angsten for «konsept»?
Allerede Adorno skrev om «das Altern der neuen Musik», den nye musikkens aldring; den nye musikken strever stadig hardere for å kunne være ny. Min hypotese er at den nå mer og mer er nødt til å befeste sin posisjon som høykultur ved å være akademisk i ordets verste forstand: Visse kriterier må oppfylles for å vise lauget at man er «innenfor».
Herregud, hva har ikke partituret gitt oss!
Når maktord som «håndverk» brukes uten forklaring, er det grunn til å flekse skepsismuskelen. Jeg mener ordet ofte brukes synonymt med «konservativt» eller «riktig stil». Grundighet, presisjon, effekt, kunnskap og kunstnerisk mot kan komme til uttrykk i et verk på veldig mange forskjellige måter. Når noen debattanter her i Ballade skriver «partiturmusikk», synes jeg det minner om et nytt slikt maktord.
Jeg kunne skrevet lange oder over min kjærlighet til partituret. Herregud, hva har ikke partituret gitt oss! Like selvsagt er det at kunstnere i dag bør innta en kritisk og reflekterende holdning til begrensningene – tendensen til standardisering gjennom de kommersielle notasjonsprogrammene, det impliserte hierarkiet, produksjonsmetoden, og forholdet til klassisk musikk som partituret innebærer.
Å koble «håndverk» og «partitur» sammen for å argumentere for noe som gir musikere en slags «minste motstands vei», kan føre inn i en anti-kunstnerisk pragmatisme. Selvsagt skal musikere i dag også eksperimentere med andre lagringsmedier enn partituret. Å sette som krav at en festival skal bestå av partiturmusikk (og naturligvis mener mange av debattantene her også at det skal være en viss type partiturmusikk, ikke for eksempel Kreidlers, som tematiserer partituret som metode), blir rett og slett for dogmatisk.
I stedet har en slags bekymring hva gjelder «musikalsk materiale» blitt hevdet siden 70-tallet eller der omkring: Tenk om det ikke finnes noen nye lyder? Det som har skjedd, og jeg tror ikke dette er en veldig kontroversiell analyse, er at samtidsmusikken gradvis har åpnet seg mot andre sjangre og medier. Og egentlig er vel dette bare en relativt naturlig parallell til analoge utviklinger i andre kunstarter.
Billedkunstnere begrenser seg ikke bare til oljemaleri, akkurat som komponister ikke bare skriver strykekvartetter. Rosalind Krauss diagnostiserte den samtidige «post-medial condition» i 1973, og Lucy Lippard påsto en «de-materialization of art» allerede i 1968. Krauss skrev at «the project of art will become more general», og at det ikke lenger nødvendigvis er direkte knyttet til ett spesialisert medium.
I dag jobber koreografer ofte med språk og andre ikke-kroppslige aspekter, mens teatermakere lenge har søkt en demokratisering av de forskjellige teatrale elementene, der litteraturen og det tradisjonelle dramaet ikke lenger har en privilegert posisjon. Komponister anvender videoskjermen nærmest som del av et nytt standard instrumentarium. Billedkunstnere gjør arbeider som likner antropologiske studier.
Hvis dette er ulike, men beslektede versjoner av en mer konseptuell inngang til kunst, kan det kanskje være på sin plass å repetere genealogien til Conceptual Art: Bevegelsen er ikke noe annet enn en undergruppe av samtidsmusikken.
Jepps. Ikke bare er John Cage, og hans mange komposisjonsstudenter som inngikk i Fluxus-bevegelsen, direkte foregangsfigurer. Den hyper-konseptuelle komposisjonsstrategien det er å skape struktur i form av permuterte serier (som i 50-talls-serialismen), ble plukket opp av Sol LeWitt og andre billedkunstnere, og den über-hyper-konseptuelle oppfinnelsen «partitur» ble selve katalysatoren for å kunne skape kunst på et slags metanivå, hvor ideen og den materielle utførelsen ikke nødvendigvis måtte være intimt forbundet.
Den vestlige musikken har gjennom historien forvaltet den høyeste kunstekspertisen innen abstraksjon og konseptualisme. Og Yoko Ono er en partiturkomponist! Tunafish Sandwich Piece (1964):
Imagine one thousand suns in the sky at the same time. / Let them shine for one hour. / The, let them gradually melt into the sky. / Make one tunafish sandwich and eat.
For oss Wagnerianere er det store spørsmålet som ble stilt i kjølvannet av den absolutte musikkens fade out, «Hva gjør vi med symfonien etter Beethoven?», egentlig en temmelig enkel sak: Den skal kleises sammen med alle andre kunstarter og bli til «Musikdrama», til «Gesamtkunstwerk».
I stedet preges samtidsmusikken etter min mening av en dyp konservatisme, og dette gjelder ikke bare i Norge. De sentrale ensemblenes struktur (orkester, strykekvartetter, sinfoniettaer) har i liten grad utviklet seg siden romantikken. De er egentlig instrumenter og klangkropper konstruert for en 1800-talls-estetikk.
Også arbeidsdelingen mellom komponist og utøvere blir lite utfordret. Konsertformatet blir sjelden problematisert. Musikere og ensembler er sentrale i næringskjeden som bestillere av nye verk. Som tidligere aktiv utøver har jeg ofte følt behovet for å få noe som «ligger bra for instrumentet», eller noe som funker på turne, og jeg vet hvordan dette kan trumfe mer visjonære og eksperimentelle vyer for kunsten. Musikkfilosofen Harry Lehmann påstår at den sterke institusjonaliseringen som preger samtidsmusikken gjør den tidvis til en «latecomer» i forhold til andre kunstarter. Forhåpentligvis kan festivaler ha en noe friere og mer progressiv kuratorisk posisjon.
Vi trenger ulike typer kunstnere med ulike innganger til musikk.
Ness lar aldri en mulighet gå fra seg til å komme med en liste over popmusikk han liker og bruker mye tid til å høre på («90 prosent av tiden»). Selv er jeg langt mer monoman. Jeg bruker 90 prosent av lyttetiden til å høre på Beethoven, og resten på integral serialisme.
Likevel er jeg ikke i tvil om at samtidsmusikken, og spesielt festivalene, må favne bredere enn som så, estetisk så vel som hvilke typer kunstnere som blir representert. Og da ender jeg kanskje opp med å bli irriterende politisk korrekt og demokratisk her på slutten: Vi trenger en bredde, ja, et mangfold.
Vi trenger ulike typer kunstnere med ulike innganger til musikk. Og jeg tror ikke den vestlige partiturmusikken kan overleve hvis den dyrker sin isolasjon, sin partiturfetisjistiske pragmatisme og akademiske gråhet. Jeg tror den behøver drøye utfordringer fra alskens konseptuell kunst, dekolonialiserende blikk, og kanskje til og med en konfrontasjon med feministen Luce Irigarays (kontroversielle) påstand om at det finnes en unik «écriture féminine», en «kvinnelig skrift», som er vesentlig annerledes enn den tradisjonelle maskuline (tenk om den klassiske musikkhistorien faktisk representerer bare en slags halvpart av potensialet!).
Alt annet er feigt.
Har du noen gang opplevd et verk på Ultima eller Borealis hvor det kunstneriske konseptet føltes svakt, eller hvor det hele framsto som en flau vits? Jeg også. Løsningen er likevel ikke (for meg) å gå fem skritt tilbake og støvsuge musikksjangeren for enhver kontekstuell tilknytning. Jeg har faktisk også hørt en god del intetsigende grå mainstream middelmådighetsmodernisme.
Det vi trenger er et SKARPERE konseptuelt fokus, BEDRE refleksjon, DYPERE kunnskap, RIKERE kontekst og, ikke minst, MER sensitivitet i møte den nye interdisiplinære kunstneriske virkeligheten.
Ballade video: – Det beste vi kan være
Med Anders Buaas med Tanya Wells, Blue River, Nonne, Slug Boys, Highasakite feat. Miriam Bryant, Alan Walker og King, Maja Ratkje, Sigurd Ytre-Arne og Torstein Slåen.
– Vi vant, rett og slett! Sverre Indris Joner og "Clasicos a lo Cubano" til topps i Cubadisco 2025
Joner og orkesteret vant cubansk Grammy for sitt internasjonale samarbeid.
Ny leder ved Dokkhuset Scene i Trondheim
Kulturarbeider, musiker og musikkviter Håkon Hammer starter i jobben 1. august.
Nordisk visefestival vil løfte visa fram i lyset på tvers av grenser
Gjennom fire dager samles hele Norden i Lillestrøm for å feire visemusikken – med allsangmorgener og nordiske nattkonserter på programmet.
Ujevn og uklar "Terminus"
Tekst og musikk trekker i hver sin retning, kryssende agendaer gjør resultatet dels for anmassende, dels for sprikende, midt i den gode viljen, skriver kritiker Erling E. Guldbrandsen om kammeroperaen "Terminus".
Om søyler, sari og svevende skip
Ballade klassisk tar for seg fire nye kunstmusikkplater, og kritikeren gleder seg over det han får oppleve.
