5. oktober 1984 feiret Musikkhøgskolen den politiske avgjørelsen om at skolen endelig skulle få sitt eget bygg. I front fra venstre: Einar Solbu fra Lindemans Legat og Harald Jørgensen, daværende rektor ved NMH. Her har den glade gjengen champagnefest i bakgården på Nordahl Bruns gate. (Foto: Knut Snare, Aftenposten)

Lindemans Legat: For musikkfaglig utvikling, tradisjon og verdibygging i musikklivet

I hvilken grad har Lindemans Legat maktet å fremme stiftelsens formål? Les utdrag av Einar Solbus bok om stiftelsen, om opprettelsen av et musikkonservatorium i Oslo og senere NMH, og om forvaltning av tradisjoner og verdier i landets musikkliv.

Kalender

Västanå Sessions

02/08/2024 Kl. 18:00

Hopalong AKA i bakgården på Folk

03/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Féile Oslo 2024 åpningskonsert

15/08/2024 Kl. 19:00

Oslo

Red. mrk.: I hvilken grad har Lindemans Legat maktet å fremme stiftelsens formål? Dette er et av spørsmålene forfatter Einar Solbu stiller i boka En levende musikktradisjon. Lindemans legat 1969-2023. Ballade gjengir her etterordet fra boka, som tar opp viktige linjer i legatet; fra arbeidet for opprettelsen av et musikkonservatorium og senere Norges musikkhøgskole (NMH), til legatets praktiske og konkrete formål og dets verdibyggende arbeid for musikklivet i landet. Fredag 20. oktober skjer den formelle utdelingen av Lindemanprisene, som i år gikk til musiker og pedagog Runar Tafjord og musiker og komponist Mira Tiruchelvam. Les også mer om boka i Ballades artikkel om Norges musikkhøgskoles 50-årsjubileum fra august i år, da boka ble lansert.


Av Einar Solbu, styreleder i Lindemans Legat

DET VAR EN ENESTÅENDE gave Trygve og Marie Louise Lindeman gav til det norske samfunn i 1969. En verdifull eiendom – tomt og hus – fylt av instrumenter, undervisningsutstyr, noter og bøker i tillegg til alle de immaterielle verdier som flere generasjoner av musikerslekten Lindeman hadde bygget og utviklet gjennom ledelse og drift av Musikkonservatoriet i Oslo, og gjennom å innta lederposisjoner ellers i landets musikkliv. Man kan bare ane hvilke vurderinger giverne sto overfor før beslutningen om å gi bort tre generasjoners livsverk ble tatt.

Givernes egentlige ønske var at staten skulle motta gaven, men, som det går fram av boken, var ikke staten ‘rede’, som det het, til å takke ja til gaven på det tidspunkt Trygve Lindeman ønsket å trekke seg tilbake som institusjonseier og -leder. Som alternativ ble stiftelsesformen valgt. Ved å opprette stiftelsen Lindemans Legat, Musikkonservatoriet i Oslo i samarbeid og full forståelse med staten og Oslo kommune kom man så nær man da kunne komme, en mottaker som tok imot gaven på vegne av samfunnet.

Einar Solbu med boka om Lindemans Legat, som kom ut i august i år. (Foto: Knut Utler/Lindemans Legat)

Stiftelsens formål var fra opprettelsen av ganske konkret. Stiftelsen skulle drive utdanningsinstitusjonen Musikkonservatoriet i Oslo inntil en statlig høgskole i musikk kunne overta ansvaret for den høyere musikkutdanningen, og en fylkeskommunal skole kunne overta ansvaret for nivået under.

Etter at Musikkhøgskolen ble opprettet og Foss gymnas overtok ansvaret for den videregående opplæringen, fikk legatet et nytt formål, nemlig «å videreføre den tradisjon Lindemanslekten bygget opp gjennom sitt arbeid ved Musik-konservatoriet i Oslo mellom 1883 og 1973». Trygve Lindeman, som i sin tid opprettet Lindemans Legat, var med på denne omdannelsen.

Trygve Lindeman var cellist og musikkpedagog, og i nesten to mannsaldre rektor for Musikkonservatoriet i Oslo. (Foto: Arkiv)

Og da kommer jeg tilbake til det spørsmålet jeg stilte i forordet: I hvilken grad har Lindemans Legat maktet å fremme stiftelsens formål?

Det kan neppe være tvil om at legatets opprinnelige formål ble ivaretatt av styret. I fire år drev legatet to skoler, en som ble grunnlaget for Norges musikkhøgskole, og en som ble videreført som musikklinjen på Foss videregående skole.

Jeg mener det er grunnlag for å hevde at legatet ikke bare drev disse to skolene, men satset målrettet på å utvikle dem faglig og organisatorisk. Det faglige innholdet i avdelingen for høyere musikkutdanning – Konservatorieavdelingen – ble videreutviklet gjennom nye studieplaner, ansettelse av høyt kvalifiserte lærere og innføring av hensiktsmessige undervisningsformer. Det var utdanningsvirksomheten ved denne avdelingen Musikkhøgskolen la til grunn og bygget videre på da den ble opprettet. Ved avdelingen som forberedte til utdanning på gymnasialt nivå som det het den gangen – Fagskoleavdelingen – ble det gjennomført et pionerarbeid for å utforske hvordan kombinasjoner av musikkfag og allmennfag best burde legges til rette i et helhetlig opplæringsprogram. Legatet hadde således en sentral rolle i utviklingen av et nytt skoletilbud for ungdom som ville la musikk inngå i fagkretsen i videregående skole.

Med det nye formålet sto styret overfor et langt mindre konkret formål enn det opprinnelige. Nå skulle legatet videreføre noe så vagt og abstrakt som en tradisjon. Styrets oppgave var derfor i første rekke å ta stilling til hva som særpreger Lindemantradisjonen, hvilke verdier den bærer med seg. Det er for øvrig en oppgave styret stadig har valgt å vende tilbake til gjennom de rundt 50 årene videreføring av Lindemantradisjonen har vært stiftelsens formål.

Styret har lagt til grunn at «den tradisjon Lindemanslekten bygget opp gjennom sitt arbeid ved Musikkonservatoriet i Oslo», er preget særlig av fire forhold eller verdier, om man vil.

For det første la lederne av MKiO alltid vekt på at musikere måtte få en bred utdanning, en utdanning der praksis og teori hører sammen. I den lindemanske tradisjon er musikeren en selvstendig, reflektert kunstner. Derfor forutsetter tradisjonen at utvikling av tekniske ferdigheter følges av tilegnelse av kunnskap som kan underbygge selvstendighet og evne til refleksjon. Faglig bredde og dybde, og utvikling av evne til å ta stilling til musikkfaglige spørsmål, er stikkord som karakteriserer de lindemanske utdanningsprogrammer, programmer som har røtter helt tilbake til Ole Andreas Lindemans allsidige praksis som musiker og musikkpedagog.

For det andre preges Lindemantradisjonen av at den står solid plantet i den europeiske, klassiske musikktradisjonen med klare linjer tilbake blant annet til høybarokken med Johann Sebastian Bach som sentral figur, og de senere konservatoriemiljøene i sentraleuropeiske byer som Leipzig, Berlin og Paris. Samtidig står den norske folkemusikken sentralt i Lindemantradisjonen. Grunnleggeren av Musikkonservatoriet, Ludvig Mathias Lindeman, gjorde svært mye for å ta vare på norske folkemusikktradisjoner gjennom innsamling og ved å arrangere folkemelodier for vokal- og instrumentalgrupper. Hans etterfølgere benyttet folketonemateriale som grunnlag for selvstendig komposisjonsvirksomhet og for utvikling av pedagogisk materiale. Selv om utøvelse av folkemusikk aldri ble eget studieområde på MKiO, var den norske folkemusikken klart til stede, gjerne i symbiose med klassiske musikkformer, først og fremst i undervisningsmateriale og i verker som ble studert av skolens studenter og elever. Lindemantradisjonen står altså på to solide ben: den vestlige klassiske musikkarven og den norske tradisjonsmusikken.

For det tredje sto kirkemusikken sentralt i Lindemantradisjonen. Ludvig Mathias Lindeman var en spesielt dyktig organist, av mange regnet som den fremste i sin samtid. Gjennom hele livet arbeidet han for å bedre sangen i norske menigheter. Han komponerte salmemelodier og annen kirkemusikk, han underviste i liturgisk sang, og han var utgiver av koralboken til den første norske salmeboken – Landstads kirkesalmebog (1869-70). At den skolen han opprettet på slutten av sitt liv, fra starten av var en skole for organister under navnet Organistskolen i Kristiania, sier noe om hva som var hans og sønnen Peters opprinnelige anliggende – å utdanne kirkemusikere. Også Peter Lindeman var aktiv som organist. Ved siden av å lede Musikkonservatoriet i mer enn 40 år var han en av initiativtakerne til opprettelsen av Norges Organistforening i 1907 (senere Norges Organistforbund). Han så behovet for en medlemsorganisasjon som kunne bidra til å styrke organistenes utdanning og deres status som kirkelige medarbeidere. Selv om Organistskolen snart åpnet for andre studentkategorier og tok navnet Musikkonservatorium, sto utdanning av kirkemusikere sentralt gjennom hele MKiOs historie. Mye tyder på at de erfaringer man gjorde med å utvikle en bred kirkemusikerutdanning, kom til å ha innflytelse også på utviklingen av andre studieretninger ved Musikkonservatoriet.

For det fjerde har Lindemantradisjonen alltid lagt vekt på en pedagogisk dimensjon – at kunnskap må formidles videre til nye generasjoner. Også på dette området går røttene tilbake til Ole Andreas Lindeman som gjennom et langt yrkesliv arbeidet med å videreføre den kunnskapen han hadde er-vervet blant annet i studietiden i København. Et stort antall unge, blivende musikere nøt godt av hans pedagogiske virksomhet i de mange årene han var organist og bymusiker i Trondheim. At Ludvig Mathias og Peter Lindeman opprettet en skole for studier av musikk, og maktet å holde den gående til tross for store økonomiske utfordringer, viser også at videreformidling av kunnskap om musikk var svært viktige for dem. Trygve Lindeman ledet skolen i drøyt 40 år og sørget for å utvikle studieprogrammer som kunne møte behov i et musikkliv i rask endring. I likhet med sine forgjengere i lederstolen bidro han også ved selv å undervise og ved å utvikle læremidler innenfor flere musikkdisipliner. Gjennom store deler av MKiOs historie utdannet institusjonen musikkpedagoger, både med tanke på skole og barnehage, og med tanke på instrumental- og vokalundervisning. Forskjellige former for musikkpedagogisk teori og praksis sto alltid på fagprogrammet, til tross for at dette var fagområder som i mange europeiske konservatoriemiljøer ble sett på med skepsis. Maler man med litt bred pensel, kan det hevdes at «den tradisjon Lindemanslekten bygget opp gjennom sitt arbeid ved Musikkonservatoriet i Oslo mellom 1883 og 1973» i seg selv er en pedagogisk tradisjon.

Legatstyret har valgt å legge disse fire verdiene ved Lindemantradisjonen – bredden i utdanningen, forankringen både i europeisk klassisk musikk og norsk folkemusikk, kirkemusikken og viktigheten av å videreformidle kunnskap om musikk – til grunn for sin virksomhet.

Det andre som styret måtte ta stilling til, var hva det innebærer å videreføre en tradisjon. Skal legatet først og fremst holde historien om musikerne i Lindemanslektens innsats levende, eller bør videreføring av en tradisjon som i seg selv preges av initiativer og langsiktig arbeid for å styrke musikklivet i Norge, også preges av proaktivitet for stadig å bidra til videreutvikling?

Legatets styrer har aldri sett noen motsetning mellom å bidra til å synliggjøre historien og være engasjert i samtiden. Tvert imot. Det har vært høyst meningsfylt både å ha blikket vendt bakover i tid for å utvikle en dypere forståelse av hva det lindemanske nybrottsarbeid innebar i sin tid, og å være engasjert i samtidens og framtidens musikkliv, og ønske å bidra til å styrke det. Eller sagt på en annen måte: Lindemans Legat ser det som en oppgave å bidra til videreutvikling i samtidens musikkliv med utgangspunkt i verdiene i Lindemantradisjonen.

Ludvig Mathias, Peter og Trygve Lindeman var utpregede pionerer. De så svakheter og behov i sin tids musikkliv og tok initiativ for å styrke de områdene som trengte styrking – som musikkutdanningen og musikken i landets kirker. Legatstyret forsøker på tilsvarende måte å se hvor legatet med sine ressurser kan bidra til å møte behov i dagens musikkliv – med utgangspunkt i de lindemanske verdiene.

Byste av Ludvig Mathias Lindeman utenfor Oslo domkirke (Vor Frelsers kirke), der Lindeman var organist i årene 1840–1887. Bysten er laget av kunstneren Ludvig Jacobsen, og ble avduket i 1906. Les også musikkskribent Maren Ørstaviks «Seks ting du ikke visste om LM Lindeman» i Ballades sak fra Lindeman-jubileet i 2012! (Foto: Knut Utler/Lindemans Legat)

Arbeidet med denne boken har i stor utstrekning handlet om å finne fram til og systematisere detaljinformasjon om legatets virksomhet. Når jeg nå, etter at detaljarbeidet er gjort, løfter blikket og søker å overskue det legatet har bidratt med de siste drøyt 50 årene, tør jeg hevde at legatet svært langt på vei har lykkes i å virkeliggjøre sitt formål – sine formål.

La meg forsøke å underbygge denne vurderingen.

Jeg har allerede hevdet at legatet ivaretok det opprinnelige formålet – å drive MKiO. Om vi også ser denne fasen i lys av verdigrunnlaget i Lindemantradisjonen, vil jeg trekke fram to forhold som legatet la særlig vekt på i sin ledelse: utdanningens bredde og sikring av pedagogisk kompetanse.

Begge disse verdiene ble utfordret i den mangeårige debatten om opprettelse av en norsk musikkhøgskole. Det var til dels stor uenighet i musikklivet om hva en norsk musikkhøgskole skulle være. Ikke minst dreide debatten seg om utdanningens bredde, både om den faglige bredden i det enkelte musikkstudium, og om hvilke studier som burde få status som musikkhøgskolestudier. Flere sentrale debattanter mente for eksempel at utdanning av musikkpedagoger ikke hører hjemme i en høgskole for musikk.

Lindemans Legat tok klart stilling i spørsmålet om bredde og demonstrerte sitt ståsted de årene det var ansvarlig for driften av Musikkonservatoriet i Oslo. Som ledd i sin måte å forberede opprettelse av en norsk musikkhøgskole på, utviklet MKiO en studieplan som skulle sikre at alle studenter fikk en utdanning med solid faglig bredde. Studiet skulle legge grunnlag både for teknisk beherskelse og kunnskap om og forståelse av musikalsk materiale, og for å utvikle et selvstendig og reflektert forhold til kunstneriske spørsmål hos studentene.

Legatet så det også som en stor vinning for hele skolens studieprogram og dermed for alle studentene, at institusjonen hadde en bred vifte av likeverdige studieprogrammer. Ikke minst var det viktig for legatet å sikre den musikkpedagogiske utdanningen en plass i en kommende musikkhøgskole. Det fagmiljøet og den kompetansen som hørte til en slik utdanning, mente legatstyret var av største verdi for hele institusjonen.

I tiden etter at Norges musikkhøgskole og musikkfagskolen på Foss gymnas ble opprettet, har ikke legatet på samme eksplisitte måte hatt som oppgave å påvirke strukturen i landets musikkutdanning. Men gjennom sine initiativer har legatet forsøkt å løfte fram verdiene i Lindemantradisjonen slik at de kunne komme musikkutdanningen og andre sider av musikklivet til gode. La meg utdype det gjennom noen eksempler.

Lindemanprisen ble tidlig et av legatets viktigste tiltak. Den har som formål å fremheve personer som har gjort en spesielt betydningsfull innsats i musikklivet. Valget av prismottakere gir signaler om legatets verdigrunnlag. Faglig og kunstnerisk bredde understrekes ved at prisen vekselvis tildeles en utøver, en komponist og en musikkpedagog. Selv om de fleste prismottakerne har hatt forankring i den klassiske tradisjon, representerer den lange listen over mottakere også sjangermessig bredde.

Prisen er blitt tildelt flere utøvere og pedagoger med røtter i norsk folkemusikk og jazz. I forbindelse med feiringen av 200-årsjubileet for L. M. Lindeman ble prisene tildelt en folkemusiker og en kirkemusiker, områder som har sin sentrale plass i Lindemantradisjonen.

Einar Solbu under utdelingen av Lindemanprisen 2022, som gikk til pianist og professor Håvard Gimse – les om det i Ballades artikkel her. (Foto: Lindemans Legat)

Et annet trekk ved Lindemanprisen viser legatets ønske om å være til stede i nåtidens musikkliv. De første årene ble de fleste pristildelingene begrunnet i prismottakernes innsats gjennom et helt yrkesliv i norsk musikk. I senere år har man svært ofte valgt prismottakere som står midt i sitt yrkesmessige løp, og som man forventer fortsatt vil bidra som viktige aktører i musikklivet. Opprettelsen av De Unges Lindemanpris er også i høy grad et tiltak som har blikket rettet framover.

(…)

Når legatet nå i 2023 er aktivt involvert i feiringen av Norges musikkhøgskoles 50-årsjubileum, særlig gjennom det store forsknings- og dokumentasjonsprosjektet om MKiOs og NMHs historie, er det naturligvis for å bidra til å løfte fram ukjente sider ved Lindemantradisjonen og se denne tradisjonen gjennom dagens briller.

Men det er i enda større grad for å synliggjøre hvordan det som tre generasjoner Lindeman og deres mange medarbeidere utviklet gjennom 90 år, er videreført gjennom faglig ledelse og kunstnerisk, vitenskapelig og pedagogisk innsats av et stort antall fagpersoner og studenter ved den institusjonen legatet bidro sterkt til å kjempe fram – Norges musikkhøgskole. Den store tanken bak historieprosjektet er nettopp å studere fortiden for å ta lærdom av den i utviklingen av morgendagens høyere musikkutdanning.

Legatet har lagt ned vesentlige midler også i andre forskningsprosjekter. Ett av dem, det såkalte Lindeman-forskningsprosjektet, har bidratt til en dypere forståelse av Lindemantradisjonens sterke forankring i den klassiske musikken i Europa, med røtter tilbake til Johann Sebastian og Carl Philip Emanuel Bach, og til den norske folkemusikken.

Andre forskningsprosjekter er framtidsrettet, blant annet Lasse Thoresens prosjekt «Auditiv sonologi», som har gitt helt nye perspektiver på musikalsk analyse. Ingrid Loe Landmarks arbeid med å synliggjøre norske kvinnelige musikeres og musikkpedagogers rolle i sin samtid, har gitt ny kunnskap om kvinners betydning i musikklivet, både som skapere av musikk, musikkutøvere og formidlere av kunnskap om musikk. Ved å initiere og støtte slike prosjekter søker legatet å bidra til å fylle hvite felter på kunnskapskartet.

For Ludvig Mathias Lindeman var styrking av sangen i norske menigheter svært viktig. I tilknytning til Lindemanjubileet i 2012 så legatet det som en naturlig oppgave å bidra til å gjøre det store mangfold av salmer fra tidlige tider og samtiden i dagens salmebok kjent, og til å inspirere diktere og komponister til å skape nytt salmestoff.

Ved å støtte utgivelser av litteratur om musikk har legatet løftet fram og videreutviklet verdier i Lindemantradisjonen. Den omfattende publikasjonslisten inneholder blant annet utgivelser som kaster nytt lys over noen av landets fremste komponister og musikere som Ole Bull og Edvard Grieg.

Listen inneholder bøker som trekker linjer gjennom musikkhistoriske epoker, og publikasjoner som drøfter forskning om høyere musikkutdanning og musikkformidlingsfaget i utdanningen av musikere. Flere utgivelser omhandler sider ved norsk folkemusikk, blant annet praktbøker om hardingfela og langeleiken og bøker om folkemusikalske tradisjoner som det har vært lite tilgjengelig kunnskap om tidligere. Boken om kvinnelige utøvere av folkemusikk er et utpreget nybrottsarbeid.

Legatet har også støttet viktige utgivelser innenfor kirkemusikk. Det fire bind sterke Nytt norsk salmeleksikon er blitt et svært viktig referanseverk for alle som arbeider med salmestoff, enten det er i praktisk arbeid i norske menigheter eller innen undervisnings- og forskningsfeltet hymnologi. Legatet har også bidratt til utgivelse av litteratur om sentrale norske kirkemusikere og om spesielle orgler i norske kirker.

Det har vært naturlig for legatet å støtte fonogramproduksjoner som gjør norsk folkemusikk og klassisk musikk tilgjengelig. Slike innspillingsprosjekter står ofte ikke på egne ben rent økonomisk. Legatet har for det første gitt prioritet til innspillinger av norsk musikk som tidligere er lite innspilt. For det andre har legatet bidratt til å løfte fram norske utøvere – både etablerte og unge – som vil spille inn større verk eller verksykluser, blant annet Bjørn F. Boysen, Sara Aimée Smiseth, Ingfrid Breie Nyhus og Siri Torjesen.

Når legatet har valgt å støtte konsertproduksjoner, seminarer, workshops i regi av musikklivets mange organisasjoner, er det først og fremst for å bidra til å bringe fram og videreformidle nye verk og ny kunnskap.

Man kan spørre seg hvorfor legatet har engasjert seg så sterkt i opprettelsen og den tidlige driften av Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse. Etter legatets vurdering har det vært – og er fortsatt – behov for å bygge bro mellom den institusjonaliserte musikkutdanningen og yrkeslivet.

Legatet har lagt vekt på at konkurransedeltakerne får anledning til å følge seminarer og workshops som forbereder dem for det konkurransepregete og svært krevende yrket som frilans operasangere, i tillegg til at de deltar i en internasjonal sangkonkurranse på svært høyt kunstnerisk nivå. Konkurransen blir på den måten en forlengelse av den utdanningen som gis ved musikkhøgskoler – et pedagogisk prosjekt.

Legatets nære forhold til Norges musikkhøgskole (NMH) er både selvsagt og naturlig ut fra så vel legatets som NMHs tilblivelseshistorie. Legatets vedtekter knytter sterke bånd til NMH, både når det gjelder sammensetningen av legatets styre og ved at legatet skal realisere sitt formål «gjennom et nært samarbeid med Norges musikkhøgskole». Legatet og høgskolen har følgelig samarbeidet om flere prosjekter, blant annet innenfor kirkemusikkområdet. Salmefossprosjektet er et godt eksempel. Et annet eksempel på samarbeid er formalisert i en avtale om den årlige utdeling av Lindemanprisen.

(…)

Jeg har gledet meg over å foreta denne gjennomgåelsen av Lindemans Legats virksomhet i perioden 1969–2023. Riktignok har jeg måttet konstatere at ikke alle planer som gjennom årene har ligget på styrets tegnebrett, er blitt virkeliggjort. Jeg tillater meg da å tenke at det ikke nødvendigvis er et nederlag å måtte erkjenne at ikke alle planer var så gode at de burde realiseres.

Men når jeg ser på det som er gjort, har jeg vanskelig for ikke å bli både glad og stolt over måten styrene i legatet har maktet å fremme stiftelsens formål på. Jeg gleder meg over at vi synes å ha lykkes rimelig godt i å være til stede både i historien og i samtiden. Nettopp av den grunn våger jeg å konkludere med at vi har gitt viktige bidrag til videreføring av Lindemantradisjonen, og vist at den fortsatt er en levende musikktradisjon.

OM BOKA
Einar Solbu: En levende musikktradisjon. Lindemans legat 1969-2023
Ad Notam forlag, 2023

EINAR SOLBU
ble født 1942 på Eidskog, Innlandet. Han er utdannet kirkemusiker, og har hatt flere stillinger som organist. Han var lærer og studiesjef ved Musikkonservatoriet i Oslo 1964-73, førsteamanuensis og studiesjef ved Norges musikkhøgskole 1973-91, direktør for Grieg-jubileet 1993, direktør for Rikskonsertene 1994-2005 og dekan ved Kunsthøgskolen i Oslo 2008-2011.

Han har sittet i en rekke styrer i kulturlivet, blant annet som styreleder ved Den Norske Opera (2005–2007), Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse og Festspillene i Kristiansund. Solbu har vært engasjert i internasjonalt musikksamarbeid, blant annet som president i International Society for Music Education og visepresident i International Music Council. Solbu ble ridder av St. Olavs Orden i 2013.

Einar Solbu har vært styreleder i Lindemans Legat siden 1978.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.