Tid og kunstnerliv: Forestilling, fosterstilling

Følg dirigent og skribent Cathrine Winnes i Ballade-spalten «Tid og kunstnerliv».

Cathrine Winnes er universitetslektor i direksjon ved Norges musikkhøgskole, og var inntil nylig sjefdirigent for Blåsarsymfonikerna i Stockholm. I 2019 ble hun tildelt Norsk Komponistforenings likestillingspris. Samme år ble TV-serien hun var programleder for på SVT, «She Composes Like a Man», nominert til gullrosen i den internasjonale fjernsynsunderholdningsprisen Rose d’Or. Serien ble også sendt på NRK. Nylig ble hun også utpekt som mentor i Norges Musikkorps Forbunds Maestro-program. Winnes står bak vår faste månedlige spalte «Tid og kunstnerliv». (Foto: Marie von Krogh)

Første, andre, tredje innkalling til scenen kom og gikk, mens Sopran B satt som limt i garderoben, og lurte på om hun skulle gå med høyre eller venstre ben først. Høyre? Nei, nei, nei, det måtte bli venstre. Og speilet hennes var fullt av gule Post-it lapper med alt hun skulle gjøre, alt hun skulle huske, det fikk bli høyre, hvis det var mulig å unngå alle strekene på gulvet.

Hun hørte orkestret over internsystemet; de var i gang med forspillet, og det var sekunder igjen til hennes entre. Hun satte venstre fot fram, og i salen ventet tusen mennesker på sangprestasjoner av internasjonal standard.

Kunstnersjelens slagside. Er myten om den lidende kunster mer sann enn jeg egentlig har likt å tro? For når jeg sitter og hører Sopran B prate i en ADHD-podkast, er det en helt annen person som trer fram, enn den jeg jobbet med for noen sesonger siden.

Alt jeg husker var en fantastisk solist som var forberedt til tennene, en som sang samtidsmusikk som om det var Mozart, mens hun tok instruksjoner fra regissøren på strak arm og hadde meg, dirigenten, i øyekroken hele tiden. Hun var imponerende i sine vokale prestasjoner, og følsomt rørende i sitt skuespill.

Hva var vel musikklivet vårt uten diagnoser? En av mine venner, med fotografisk minne og absolutt gehør, kunne bare høre på én Wagner-CD som barn. De andre innspillingene var bare så utrolig stressende. Den lille jenta ble også kvalm når morens damekor sang, det var ikke rent, hun kjempet for ikke å spy, og de fant henne i pausen med hodet ristende inni vinterkåpene i garderoben.

Fra fosterstilling til forestilling
Det er en merkverdig manøver å bivåne, idet en plaget og forpint sjel reiser seg fra fosterstilling og går ut på scenen – og høypresterer!

For det må vi, i vær og vind, gjennom skilsmisser og dødsfall, angstattakker og dype depresjoner. Det er så innprentet i oss, og mon om det ikke også iblant redder oss, fra oss selv og våre problemer, fordi det eneste som kan tvinge oss ut i verden er en fullsatt sal foran et enormt apparat der hvert sekund koster tusenvis av kroner. Man kan ikke for sitt bare liv utebli. Det er en forbannelse og det er en redning. Vi trer inn i et annet univers, i et øyeblikk har vi fred og arbeidsro, helt til teppet går ned, og det begynner å murre igjen.

Hvor er smørebussen og psykologteamet?

En sterk og sunn psyke er et gode når vi skal håndtere bransjens umenneskelige krav. Men mange presterer uten den stabiliteten, de presterer «på tross av». I tillegg til det vanskelige de skal gjøre på scenen kjører de med håndbrekket på i sine liv, til og fra konserthus, og det skraper og skurrer, den lyden der er stressende, for nå skraper jeg opp meg selv, og dette blir dyrt. Skurr, skurr, skurr, nå går jeg ut på scenen og presterer.

Hvem er redd som Virginia Woolf?
Kan angst og depresjon skape god kunst? For det er det kunstnermyten forteller om.

Hadde vi hatt Vigelandsparken uten maniske produksjonsperioder, eller Munchs grønnansiktede selvportretter uten intense angstpåslag med sjalusi? Hvilken roman av Sylvia Plath ville vært et kjerneverk i litteraturen om ikke Glassklokken, sprunget ut av et selvmordsforsøk? Det lurer jeg på, mens Virginia Woolf vandrer ut av bokhyllen min og ned i vannet, og lykkes.

Kunst er et tapsprosjekt.

I notebunken min ligger symfonien til Robert Schumann, som sitter på galehuset og mumler vuggende med fantasifigurene Florestan og Eusebius.

Og på skrivebordet mitt ligger «En munter uvertyr» av Bo Linde. Jeg har dirigert den på flere nyttårskonserter denne januar. Jeg googler og ser at «Munter uvertyr» sannsynligvis drakk seg i hjel.

Den britiske romanforfatteren og essayisten Virginia Woolf. Hun tok sitt eget liv i 1941 ved å drukne seg i River Ouse i Sussex, England, 59 år gammel. (Foto: George Charles Beresford/ falt i det fri)

Havner vi i kunsten fordi vi trenger en ventil? Eller er det fordi vi opplever verden sterkere enn de fleste? Er det selvforsterkende å jobbe innenfor kunstfag, der vi tråkker opp stier i vårt eget sinn som skaper snarveier til det dramatiske følelsesregisteret? Er vi født sånn, og/eller blitt sånn?

Og hvor er smørebussen og psykologteamet? Hvor er kostholdsekspertene, karriereveilederne, sponsorene og støtteapparatet? For mens kjernesunne norske kvinner vinner skirenn, sitter det en operasanger i garderoben og lurer på om hun skal gå på scenen med høyre eller venstre fot. Sport er profitt. Kunst er et tapsprosjekt. Det lønner seg å sette penger på en idrettsutøver, kunstneren får sine sårt tiltrengte midler gjennom statlige kanaler som hele tiden trues av innskrenkning.

Det vesentlige er usynlig for øyet
Når man ser hvordan en høytpresterende kunstner med hang til melankoli er overlatt til seg selv, kan man tenke at han hadde fortjent en smørebuss. Men kunst er et tapsprosjekt, det mener alle de som ikke kan lese mellom linjene, de som ikke vet å sette pris på det umålbare, de som vil tjene noe på noen andre, eller se på konkrete måloppnåelser for å forstå om det er bra eller dårlig.

Vi setter ikke ressurser inn på verdier vi ikke kan se. Som Saint-Exupéry skriver i Den lille prinsen: «Det vesentlige er usynlig for øyet».

Vi er ikke alene. Det er kanskje derfor kunsten aldri dør.

Men ut av den forpinte angsten, den sorte depresjonen, ut av den frenetiske manien og det rigide behovet for å fordype seg i merkverdige detaljer, kommer gjerne nettopp dette. Sannheten om det som er mellom linjene i våre liv, kommunisert til oss på en måte som gjør at vi skjønner: Vi er ikke alene. Det er kanskje derfor kunsten aldri dør.

”Musik skall byggas utav glädje.” Slik lyder Lill Lindfors’ ord. Leken i oss er essensiell når vi skal skape og formidle det som vi på forhånd ikke visste om. Man trenger ikke lide for å skape god kunst. Men erfaringen med livet, både sollyset og skyggesidene, er en forutsetning for å kunne kommunisere den.

Er du desperat etter sjelefred blir ikke utrykket mindre sterkt. Og kanskje ligger det noe her. Våre mest hudløse kolleger, ensomme og kjempende, kan være dem som gir oss de sterkeste vitnemålene på hvordan det er å være menneske.