Han synes samfunnet går i en ekstrem, maksimalistisk retning. Debutalbumet slippes 9. mai, og er en form for subtilt svar på omverdenen vi lever i – og en personlig form for aktivisme.
Øystein Skar er best kjent som tidligere keyboardist i Highasakite, men har de siste årene bevisst vendt fokuset innover. Ikke av arroganse (snarere tvert imot), men for å skape det mentale rommet som trengs for å utforske noe dypere og mer personlig.
Skar har allerede fått massiv oppmerksomhet i utlandet, før debutalbumet Hem i det hele tatt er ute: radiospilling på KEXP (USA), Radio Canada, samt nasjonale kanaler i Tyskland, Frankrike og Hellas – for å nevne noe. Det har overrasket ham.
– Jeg har jo svevd høyt med Highasakite, men dette er et debutalbum, og jeg har ikke så mye å vise til under eget navn, sier Skar.
– Selvfølgelig spiller erfaringen fra Highasakite inn – men det er jo piano, og solo. Likevel resonnerer det tydeligvis veldig bra i utlandet!
– Hva tror du resonnerer? Elsker tyskerne den nordiske jazzen, dine tilløp til folkemusikk – eller har du en såkalt stemme de mener er verdt å følge?
– Jeg opplever at det er stemmen. Jeg vil ikke påstå noe som helst, for det finnes utrolig mange flinke folk der ute, men jeg føler i økende grad at det jeg driver med nå, er en slags stille form for personlig aktivisme, forteller Skar og utdyper:
– Jeg synes samfunnet går i en veldig maksimalistisk retning. Jeg er skeptisk til utviklingen i både den fysiske og digitale verdenen. Dette albumet handler 100 prosent om å kutte bort all støyen. Det har vært en forferdelig prosess, egentlig – men også givende, naturligvis.
– Hvordan da?
– Bare det å tørre å si nei! Jeg har sagt nei til alt i fem år: alle band, alle oppdrag, alle kompiser som vil spille. Jeg har ikke gjort noe annet enn å sitte alene på et rom og utforske.
– Overgangen fra turnerende popmusiker må ha vært ekstrem?
– Ja, det er en ekstrem overgang i livet. Jeg sier fortsatt nei til alt, og det er tøft, egentlig. Jeg reiser rundt alene. Det er veldig rart når du er vant til å ha fem andre rundt deg. Nå står alt på meg. Men det var akkurat det jeg ville.
Les også: Å drive bookingbyrå i 2023
Skar sa til seg selv at han aldri skulle spille solo-piano igjen. – Det var mer behagelig å gjøre det som funket – der man fikk applaus med én gang. Det er rart, men jeg har aldri hatt det så bra som nå. (Foto: Julia Marie Naglestad)
Hem er forankret i en reise innover. Det handler om å åpne opp, observere og søke forståelse. Albumet utforsker grunnleggende spørsmål: Hvem er man som menneske – innerst inne, når man skreller bort alt?
Skar er påvirket av både den nordiske elektroniske scenen, moderne klassisk musikk og nordisk jazz og improvisasjonsmusikk. Forbindelsen til folkemusikken og kulturen rundt den er også høyst personlig, ettersom han kommer fra Gudbrandsdalen, der den står sterkt.
– Det var ikke sånn at jeg tenkte jeg var ingenting uten Highasakite, men når du har levd et helt liv i popbransjen og opplevd stor suksess, så begynner du å lure. Du kan ikke unngå å bli påvirket i ekstremt stor grad av det trøkket. Vi var konstant på turné, og jeg hadde 330 reisedøgn på det meste.
– Uansett hvor selvbevisst man er som menneske – man klarer ikke å tenke?
– Nei. Jeg følte at jeg ikke hadde helt kapasitet til å tenke. Det er så mye fysiologisk og psykologisk som opptar hjernen. Jeg følte meg, på en måte, ikke helt tilregnelig.
Han forteller om spørsmålet som gnagde i ham etter alle årene:
– Når du skreller bort alt med høvel – er det noe jazz igjen da? Er det noe klassisk igjen? Er det noe teknikk igjen? Fikser jeg dette? Var det bare flaks at jeg ble med i et popband og at det gikk bra? Hva – eller hvem – er igjen? Hva har overlevd livet igjennom? Jeg begynte å spille da jeg var seks år. Pianoet har fulgt meg hele livet. Og pianoet var helt og holdent borte i poppen.
– Savnet du ikke pianoet i periodene med Highasakite?
– Jeg savnet det, og sa samtidig at jeg aldri skulle spille jazz igjen. Aldri solo-piano igjen! Men i etterpåklokskapens navn skjønner jeg at jeg sa de tingene fordi jeg kanskje ikke var klar for å gå inn den døren. Det var mer behagelig å gjøre det som funket – der man fikk applaus med én gang. Det er rart, men jeg har aldri hatt det så bra som nå.
Les også: Et av eks-medlemmene i Highasakite ønsker forslaget om opphavsrettråd og åpenhet om jus velkommen
Hem er resultatet av en fem år lang prosess. Skar ga faktisk ut tre album under et alias på Grappa før det. Han kaller det en slags pre-forskning.
– Jeg merket at jeg fremdeles hadde en fot i poppen. Etter å ha hørt de tre albumene, satt jeg igjen med følelsen: Jeg må gå dypere, ass. Dette er ikke dypt nok. Vi er ikke litt dypt engang, liksom. Vi snakker barnebassenget. Etter den trilogien visste jeg: Dette funker ikke.
– Haha! Var det lurt å gi ut album som ikke funka, da?
– Jeg er ikke sikker. Det er utvilsomt kvalitet i arbeidet. Men jeg vet ikke om jeg ville gitt dem ut i dag. Men uten de platene hadde jeg sannsynligvis aldri funnet frem til denne prosessen. Det var ingen naturlig bro til det jeg driver med nå. Jeg hadde tydeligvis behov for en enorm psykologitime med meg selv.
På fem år har Skar produsert ufattelig mye musikk – nærmere bestemt over 90 låter. Tre nye album står allerede på trappene etter debuten. (Foto: Julia Marie Naglestad)
– Du later til å være en svært tenkende musiker. Har du alltid vært det?
– Ja. Jeg tenker altfor mye, haha. Men det er en interessant situasjon å være i. Som solomusiker skal du skru opp mikrofonene selv, og du har ingen som gir deg feedback. Jeg har vært veldig bevisst på egen psykologi i denne prosessen. Jeg spiller inn ting, og så må jeg aktivt oppsøke et annet state of mind for å kunne gi meg selv konstruktiv feedback, sier Skar.
Hvilket humør må du være i? Hvilken situasjon? Det har vært en interessant forskningsprosess med eget sinn, forklarer pianisten. For hvis du gjør dette ofte, klarer du lettere å gjenkjenne hvor følelsesstyrt du er.
– Det er kult å være følelsesstyrt i noen settinger. Men når du er den eneste som skal kvalitetssikre arbeidet, må du også kunne vurdere det nøytralt. Og hvordan klarer du det, når du sitter alene med deg selv dag ut og dag inn, måned etter måned? Hvordan klarer du å stay zen, haha?
– Har det vært vondt å gå inn i seg selv?
– Det var en periode jeg lurte på om det hadde klikka helt for meg. Jeg hadde gått fra popbransjen til å sitte her og gnikke på mikrofoner og preamper i dagevis, og til og med bygget en mekanisme inn i pianoet så jeg kunne leke med teksturer jeg kjøpte fra det norske forsvaret. Ganske heftig overgang, ikke sant?
– Er dette en del av aktivismen din? At du har forberedt deg på det som nå skal komme? At du gjør jobben som trengs for å komme ut i verden på ny?
– Hele poenget er å ta den jobben som trengs, i den tida som trengs, med det fokuset som trengs. Det var tøft å si nei til venner som ville spille. Jeg har hatt tom kalender, og sagt til folk at nei, jeg kan ikke, for jeg skal gnikke på denne mikrofonen i et par–tre dager til og kjøre den gjennom en effektboks.
Pianisten måtte ha ro. Det er første gang han virkelig har sagt nei. Og nå er vi tilbake til før han begynte på musikklinja – til Øystein, seks år gammel, som satt alene ved pianoet. Før han fikk venner, før bandene, før alt begynte å gå i ett.
– Fra jeg startet på musikklinja, har det vært «tut og kjør» – venner, band, prosjekter – helt fram til 2020.
Å stoppe opp anbefaler han virkelig alle. Han har spilt i utallige band og elsket det. Men han medgir at det ikke er en komplett opplevelse å bare spille i band.
– Ikke at noe er bedre eller dårligere – men du har ikke prøvd alt før du har vært både solo og i band, sier han. – Det er i hvert fall min opplevelse.
Fem år senere har Skar produsert ufattelig mye musikk – nærmere bestemt over 90 låter. Tre nye album står allerede på trappene etter debuten.
– Jeg ligger alltid tre år foran teamet mitt, så jeg kan se røde tråder og sånt. Men jeg prøver å ikke springe for mye fra meg selv, sier Skar og smiler.
– Føler du at du er i ferd med å etablere en ny tradisjon med dette albumet? Ser du på Hem som et uttrykk for noe tida trenger? Har du en beskjed du ønsker å formidle?
– Jeg er veldig opptatt av hva samfunnet og mennesker har behov for, svarer Skar. – Og nåtida… hva skal man si om den? Jeg er egentlig veldig redd. Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg ser dessverre ikke det positive i mye av det som skjer nå. For eksempel AI. Ja, det er kjempebra for noen ting: til å løse kreftgåten – eller klimakrisen … Men menneskeheten har ingen tradisjon for å bruke noe bare riktig. Jeg har ikke stor tro på at vi klarer det nå heller. Men jeg håper jeg tar feil, naturligvis.
Albumet reflekterer prosesser som mister verdi i samfunnet. Skar skjønner ikke poenget med å være menneske hvis vi skal hoppe over de menneskelige prosessene.
– Hva er vitsen? Jeg kjenner få som mener at det å sitte og skrive inn prompts i ChatGPT er selve høydepunktet i livet – med mindre det er det du faktisk brenner for, da. Da er det noe annet naturligvis, men det er ikke det jeg snakker om her.
– Jeg synes det virker som at artister og kunstnere må ha drøyere og drøyere skyts for å nå gjennom informasjonsmengden, sier Øystein Skar. (Foto: Julia Marie Naglestad)
Som kunstnere må man være bevisst på alle snarveiene, mener Skar.
– Jeg bruker digitale verktøy selv – synther, AI – jeg er ikke kategorisk imot. Men du må være bevisst. Hvor lenge skal produktivitet være vårt eneste mål? Hvor viktig var det å få den rapporten ferdig fortest mulig? For hvem? Hvorfor?
Han rister på hodet. Skar vil ikke kalle seg aktivist, men ser at albumet representerer en marginalisert måte å tenke på.
– Vi utsettes for enormt mange inntrykk. Du må stå støtt som person for å navigere i alt det. Hjernen vår er ikke laget for det. Og dopaminavhengigheten … den er helt vill. Jeg leste at dopaminsenteret vårt fyres av ca. 300 ganger om dagen utelukkende på grunn av mobilen. Og at dette er noe av grunnen til at mange sitter med dobbelt skjerm – både mobil og Netflix samtidig – for å trigge dopaminsenteret. Jeg tror ikke dette er bra for vår mentale helse.
Han ser de samme tendensene i musikkbransjen.
– Jeg synes det virker som at artister og kunstnere må ha drøyere og drøyere skyts for å nå gjennom informasjonsmengden. Det er så mye støy rundt oss at mange går rundt med noise cancelling på hele tida – for å være inne i sin egen verden.
Hvorfor skal alt gå raskere? spør Skar. Når var «raskt» egentlig det beste?
– Ja, det er kult at maten kommer raskt hos en fastfoodkjede. Men ellers? Er det alltid bra at ting går raskt, egentlig?
Kanskje har tiden behov for noen av de uansvarlige, foreslår jeg. De som bevisst velger å melde seg ut av optimaliseringens tidsalder og sier at de ikke vil være med på dette lenger. Det var for eksempel rart for meg å sitte i Frankrike og drive dank og bare være.
– Men det å drive dank sier noe essensielt om å leve. Hvorfor må alt defineres, merkes, måles? spør Skar, og fortsetter:
– Jeg synes det er skremmende at mange ikke kjeder seg lenger. Vi får ting dyttet på oss hele tida, noe som medfører at det kreative senteret i hjernen trengs mindre og mindre. Det er kjempedårlig for kreativitet, kunst og samfunnet for øvrig, spør du meg. Jeg skulle ønske at de langsiktige virkningene av dette ble enda mer belyst.
Han sukker.
– Jeg tror at mange ikke vet at kreativitet handler om langt mer enn kunst. Det kreative senteret i hjernen bruker vi blant annet også til å kommunisere med hverandre. Det du og jeg gjør nå, er en form for improvisasjon. Gjennom dialog må vi tolke hverandre og svare – hvilket naturligvis innebærer kreativitet! Noen sier at de ikke bryr seg siden de ikke er kunstnere og ikke trenger sitt kreative senter. Men når du skal lage middag, da? Hva er du da? Du må tenke for å finne på noe, og da må du være kreativ.
Jørgen Karlstrøm til svenske Bonus Copyright Access
Karlstrøm blir administrerende direktør i svensk opphavsrettsorganisasjon.
Salt i Oslo kan bli nødt til å stenge dørene
Myndighetene varsler full stopp av aktivitet innen 1. juli.
Derfor bør vi lære norsk folkemusikk og folkedans på voksenopplæringen
Det burde være flere arenaer for formidling av norsk folkemusikk og -dans i voksenopplæringen. Det er en super inngang til å lære språk, historie, kroppsspråk og sosiale koder – samtidig som det bygger fellesskap, skriver Ely Navarro i Stiftinga Hilmar Alexandersen.
Ballade video: Pyramider på Månen
Vi har det greit med Beharie, BLKSTD, Mayflower Madame, Din Våte Drøm, Vidar Furholt, Paulin Voss, Roar Dons og Naeon Teardrops.
Hvordan løfte kunstnerisk forskning fra marginalisering til vitenskapsdiskurs?
Er kunstnerisk forskning moden og klar for å tre inn i en vitenskapelig diskurs? Hvis ikke, er jeg redd den er på vei inn i en (muligens noe selvforskyldt) marginaliseringsprosess, skriver Henrik Holm.
Storsatsing på kultur i hele Norge: – Har du en god idé, vil vi høre fra deg, sier daglig leder i Kulturrom
Regjeringen styrker Kulturrom med hele 21 millioner kroner – det største tilskuddet siden oppstarten.
