- Misha Alperin var mer opptatt av at man skulle finne sin egen stemme og lage sin egen musikk. Det var så utrolig fint at han ikke var opptatt av sjangere og sånne ting, han var bare opptatt av at musikk var musikk. Det var ikke noen grunn til å forklare det mer enn det. Andreas Ulvo velger seg pianist, komponist og lærer Misha Alperin når han skal snakke om sin største inspirasjonskilde. (Foto: Erik Valebrokk)

Inspirasjoner: Andreas Ulvo velger Misha Alperin – ingen andre musikere eller komponister har hatt større innvirkning

Pianisten Andreas Ulvo trodde han visste noe om musikk, men det var før han møtte Misha Alperin. Ingen andre musikere eller komponister har hatt større innvirkning på Ulvo enn læreren på Musikkhøgskolen.

Kalender

OPUS13: Debutkonsert

25/01/2022 Kl. 19.00

Oslo

Glogerfestspillene: åpningskonsert

26/01/2022 Kl. 19:30

Viken

Glogerfestspillene: jubileumskonsert

27/01/2022 Kl. 20:00

Viken

I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med Andreas Ulvo, som velger seg sin tidligere lærer, avdøde Misha Alperin. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.

  • Andreas Ulvo, pianist og komponist. Platedebuterte med albumet Made This med Eple Trio i 2007, slapp albumet The Sound Of Rain Needs No Translation med Ulvo Ensemble i 2008, og debuterte under eget navn med Light And Loneliness i 2010. Han har siden gitt ut flere plater i forskjellige konstellasjoner, senest hans eget improalbum Trust i 2021. Ulvo har også samarbeidet mye med Thom Hell, og sammen har de gitt ut to juleplater, han utgjør duoen Innlandet sammen med Ingrid Olava, og har spilt på plater med en rekke andre artister, blant annet Solveig Slettahjell, Frida Ånnevik, Frøy Aagre, Karl Seglem, Marit Larsen, Mathias Eick, Ellen Andrea Wang og Christel Alsos. Født 22. juli 1983, Kongsvinger.
  • Misha Alperin, pianist, komponist og professor. Alperin var opprinnelig ukrainsk, men flyttet til Oslo i 1993, etter første gang å ha besøkt Norge da han opptrådte på Vossa Jazz i 1989. Da han ble kastet ut fra musikkutdanningen i Ukraina som 14-åring, flyttet han til Moldova og senere Moskva og var i en årrekke aktiv i forskjellige jazzband som Arsenal og Moscow Art Trio. Han ga ut plater i forskjellige konstellasjoner og under eget navn, tilknyttet plateselskapet ECM. Han var professor ved Norges musikkhøgskole der han har hatt mange av våre mest kjente pianister som elever, og mottok Edvard-prisen i 1999 for bestillingsverket Night. Født Mikhail Jefimowitsch Alperin 7. november 1956, Kamenets-Podolsk, Ukraina, død 11. mai 2018, Oslo.

 

– Hvorfor Misha Alperin?
– Fordi han nok må være den største musikalske inspirasjonen jeg har møtt, lyder det kontante svaret fra Andreas Ulvo.
Når han utdyper svaret, er det lett å forstå hvorfor den ukrainskfødte jazzmusikeren, komponisten og pedagogen som døde for snart fire år siden hadde slik betydning for den musikeren Ulvo selv er blitt.

– Det var et sjokk å møte ham fordi han hadde et så utrolig annerledes syn på musikk enn jeg hadde vært borti før. Han hadde en helt annen innfallsvinkel enn det jeg hadde jobba med før. Han underviste jo på jazzlinja på musikkhøgskolen, men var ikke opptatt av at man skulle lære standardlåter eller sånne typer ting. Han var mer opptatt av at man skulle finne sin egen stemme og lage sin egen musikk. Det var så utrolig fint at han ikke var opptatt av sjangere og sånne ting, han var bare opptatt av at musikk var musikk. Det var ikke noen grunn til å forklare det mer enn det.

– Misha Alperin var mer opptatt av at man skulle finne sin egen stemme og lage sin egen musikk. Det var så utrolig fint at han ikke var opptatt av sjangere og sånne ting, han var bare opptatt av at musikk var musikk. Det var ikke noen grunn til å forklare det mer enn det, forteller Andreas Ulvo i dette intervjuet. (Foto: Anne-Marie de Haas)

– Og det ble en øyeåpner for deg?

– Ja, det ble det. Det var et eller annet med det som traff meg så veldig. Jeg hadde jo spilt mye standardlåter og jobba masse med rein jazz, men jeg har alltid hatt en dragning mot klassisk musikk og folkemusikk. Jeg var veldig glad i de tingene, og han var en sånn type person som viste meg at det går an å samle dem og lage sin egen greie.

– Både din, og Mishas egen musikk, befinner seg som jeg hører det nettopp i et krysningspunkt mellom jazz, klassisk og folkemusikk, noe du da åpenbart også må være helt enig i?

– Ja, det er jeg absolutt. Det hører man i musikken han laget også. Han var en viktig pedagog, men reint musikalsk er det veldig inspirerende hvordan han var helt kompromissløs i å blande sjangere. Han var liksom avantgarde på en annen måte enn andre som er avantgarde. Han var ikke opptatt av å gjemme ting så mye, det var veldig skarpe kontraster på et vis.

– Vil du si at han hadde en nærmest respektløs tilnærming til sjangerinndeling?

– Ja, definitivt. Han var ikke opptatt av det i det hele tatt. Han var jo inspirert av alt, men han var ikke opptatt av å definere seg sjøl som det ene eller det andre eller å tilhøre en sjanger.

– Når du spiller piano sitter alt i anslaget. Tilstedeværelse og fokus er helt essensielt, forteller Andreas Ulvo. (Foto: Barka Fabianova)

Andreas Ulvo møtte Misha Alperin da han startet som elev på Norges musikkhøgskole i 2002. Grunnet sykdom hadde han Alperin som lærer i to perioder, avbrutt av en tid der han ble undervist av en annen Alperin-elev, Helge Lien.

– Hva var det viktigste du lærte av Misha?

– Jeg tror egentlig det var å bare stole på magefølelsen. Etter å ha snakket masse om hvordan jeg skulle løse et eller annet problem med en låt jeg hadde skrivi, husker jeg at han sa til meg at jeg egentlig ikke måtte høre på ham heller: «Jeg sier bare masse ting, men til syvende og sist er det du som bestemmer hvordan det her skal være.» Det var de kontrastene i at han var veldig streng i tilbakemeldingene, men også kunne si «ikke hør på meg», akkurat det spennet mellom å være en pedagog og likevel akseptere at studenten vil gå sin egen vei. Det var så fint, så veldig egoløst.

Jeg husker ikke akkurat hvordan han formulerte det, men det var en kompliment.

– Helge Lien har sagt at Misha snudde opp ned på alt han visste om musikk. Er det noe du kan kjenne deg igjen i?

– Absolutt. Han var veldig opptatt av at man skulle ha en følelsesmessig kobling til det man spilte. Før jeg møtte ham tror jeg at jeg spilte og lagde musikk som refererte mer til annen musikk, men så begynte jeg gradvis å skjønne at det går an å lage musikk som er mer del av en sjøl, at man kunne få den personlige følelsen til det man lager. Fortsatt tenker jeg det iblant når jeg sitter og lager musikk sjøl, hvor jeg kommer til et punkt der jeg opplever at det ikke funker helt eller bare føles feil. Da bare forkaster jeg det. Man må gå noen runder med seg sjøl og spørre «er det her viktig for meg?»

– Man må gå noen runder med seg sjøl og spørre «er det her viktig for meg?», sier pianist og komponist Andreas Ulvo. (Foto: Erik Valebrokk)

– Beholdt dere kontakten?

– Ja, litt sporadisk, men vi gjorde det. Jeg sendte ham musikk som jeg holdt på med iblant, og han sendte meg musikk.

– Hva slags tilbakemeldinger fikk du på dine egne plater da de begynte å komme?

– Han var jo russer, eller født i Ukraina, og syntes nordisk musikk ofte ble for kjølig, at det ble litt for «høflig». Han sa iblant det, og at det ikke ble så lidenskapelig. Det var sånne ting det gikk på.

– Men fant han den lidenskapen i noen av tingene dine?

– Ja, det tror jeg han gjorde. Han ga uttrykk for det.

Misha Alperin var et stort musiker- og komponistnavn ute i verden, kanskje mer enn her hjemme i nord. Alperin syntes nordisk musikk kunne bli for kjølig, forteller Ulvo – at det ble litt for «høflig», og ikke så lidenskapelig. Selv var han opptatt av at en skulle finne sin stil; han var ikke opptatt av å definere seg sjøl som det ene eller det andre, eller å tilhøre en sjanger. (Foto: El Gvojos)

– Er det noen spesielle ting du husker?

– Han var en litt poetisk type. Jeg husker det var en låt jeg tror han likte, men han sa det på den måten at «det her er mennesket alene i naturen» eller noe sånn. Jeg husker ikke akkurat hvordan han formulerte det, men det var en kompliment.

Gjennom 15 år har Ulvo satt sitt eget preg på norsk musikkliv, både på egne soloutgivelser, bandene Ulvo Ensemble og Eple Trio, og forskjellige konstellasjoner med andre musikere. Han har også bidratt til en lang rekke plateutgivelser for andre artister, men er det ting i musikken han selv har skrevet der han hører Mishas avtrykk spesielt godt?

– Ja, jeg hører det iblant, noen ganger tydeligere enn andre. Det er definitivt spor av det, og noen ganger bruker jeg det bevisst. Det er en låt på den siste soloplata mi som er improvisert, «Rebel Heart», som jeg hører er en veldig Misha-aktig låt. Der hører jeg tonespråket hans.

– Hender det også at du bevisst prøver å frigjøre deg fra Misha når du skriver?

– Ja, det gjør jeg, men det tok veldig lang tid etter Musikkhøgskolen fordi han var en så veldig sterk personlighet. Men det som var fint, var at han styrte meg veldig i én retning, som ikke er låst, men der det er én type filosofi eller estetikk. Han hadde sitt eget uttrykk ut ifra den filosofien, og sjøl om jeg vil beholde deler av den så er det ikke slik at jeg vil det skal høres ut som den samme musikken. Så ja, jeg tenker ofte på det. Det skjer ikke så ofte lenger at jeg tenker det er likt, men det har vært en gradvis prosess å frigjøre seg fra det.

Misha er et tema som kommer opp. Han har vært veldig viktig for veldig mange.

– Misha var åpenbart svært betydningsfull for deg, men hvordan har det seg at du ble pianist i utgangspunktet?

– Det var egentlig litt tilfeldig. Jeg begynte å spille gitar. Det var det som fantes hjemme. Faren min hadde masse gitarer, han spilte gitar, så det var naturlig at jeg begynte å spille det, men jeg ble aldri noe god, jeg fikk det aldri helt til, i hvert fall ikke sånn jeg ville. Men så arva vi et piano fra mormor da hun flytta, så det var sånn jeg begynte. Da la jeg gitaren på hylla umiddelbart sånn som jeg husker det.

– Hva begynte du å spille?

– Først satt jeg bare og prøvde å lære meg låter jeg likte og improviserte, men det ble ganske fort jazzstandarder. Jeg hadde en lærer på musikkskolen som pensa meg inn på jazz, så jeg kom veldig fort inn på det og fikk sansen for det.

Andreas Ulvo spiller med mange forskjellige artister, i mange forskjellige sjangere, blant dem Thom Hell, Frida Ånnevik, Mathias Eick, Christel Alsos og Solveig Slettahjell. (Foto: Erik Valebrokk)

Undertegnedes inntrykk er at pianister generelt synes å ha en veldig tydelig tilstedeværelse i musikken. Og fordi tonene kan resonnere så lenge, blir den tilstedeværelsen veldig fysisk. Tror Andreas det har å gjøre med klaverets utforming og iboende resonans, eller er det en del pianister som har en spesiell måte å tilnærme seg instrumentet på?

– Det synes jeg er et veldig interessant spørsmål. Med blåseinstrumenter, for eksempel, så setter man an en tone og former den underveis, og da kan man liksom redde seg inn i løpet av en tone, mens med piano så sitter alt i anslaget. Så jeg tror man må ha den tilstedeværelsen, eller det fokuset.

– Det var kanskje ikke det du fant i gitaren, heller?

– Det kan tenkes at det hadde noe med det å gjøre. I hvert fall synes jeg det var så fint å kunne spille melodier og akkorder samtidig, sånne ting. Men jeg tror det rett og slett er fordi det er så lite å gjøre etter at man har slått an en tone, at man må ha en viss tilstedeværelse eller fokus.

Andreas Ulvo spiller på platene til mange forskjellige artister, i mange forskjellige sjangere. Synes han likevel at han får satt sitt eget tydelige avtrykk, om han for eksempel spiller med Thom Hell, Mathias Eick, Christel Alsos eller Solveig Slettahjell?

– Jeg håper jo det, men jeg tenker ikke så veldig mye på det. Jeg er ikke så opptatt av at det skal høres ut som meg. Jeg har selvsagt mine egne løsninger på ting, og sånn sett håper jeg det skinner igjennom at det er meg, men det er ikke et mål for meg at det skal høres. Jeg føler det er en forskjell på det.

– Arthur Kay Piene, Eyolf Dale, Helge Lien og Morten Qvenild er blant Mishas øvrige studenter, og jeg antar at du kjenner dem og sikkert også mange andre. Snakker dere ofte om ham, om hva han tilførte dere som pianister?

– Ja, når vi møtes så gjør vi det. Misha er et tema som kommer opp. Han har vært veldig viktig for veldig mange. Jeg tror ikke det var alle han hadde like god kjemi med. Han var veldig tydelig, og folk som ville spille standardjazz sleit nok litt fordi det ville ikke han. Det var det eneste han nekta på liksom, at man skulle holde seg til én sjanger, men det kommer jo litt an på hvor man er sjøl og hva man har lyst til å holde på med. Jeg skjønner veldig godt at det ikke var noe for alle, men for meg var det midt i blinken.

– Veldig mye nordisk jazz kan være litt flat og på en måte litt dynamikkløs. Nå føler jeg meg for all del veldig hjemme i den nordiske jazzen, men det er fint å kunne ta i med litt andre typer energi, sier Andreas Ulvo, som mener at Alperin overførte noe av det «unorske» til elevene sine. (Foto: Erik Valebrokk)

Hvilken betydning tror Andreas at Misha har hatt på norsk musikkliv, både gjennom egne innspillinger og Musikkhøgskolen?

– Jeg tror han har hatt veldig stor betydning, særlig indirekte fordi han har hatt så mange pianister som elever. Musikalsk også, tror jeg, men han var nok ikke så stor her i Norge som han var andre steder i Europa. Det er litt synd, men han hadde en veldig unorsk musikalsk stil som kanskje ikke alltid passer.

– Tror du kanskje han har overført noe av det unorske til dere elevene?

– Ja, det tror jeg nok. Litt av det temperamentet i musikken, som gir et større spenn, og det tror jeg er veldig viktig. Veldig mye nordisk jazz kan være litt flat og på en måte litt dynamikkløs. Nå føler jeg meg for all del veldig hjemme i den nordiske jazzen, men det er fint å kunne ta i med litt andre typer energi. Jeg synes også det er veldig spennende å høre på utenlandske musikere og hvordan de angriper musikken annerledes. Det er veldig mye identitet i nasjonalitet og hvor man kommer fra. Det er rart hvor mye det har å si, avslutter Andreas Ulvo.

 

 

Stillinger

Universitetslektor i gehørtrening

Norges musikkhøgskole (NMH)

Country Manager

Musikkundervisning Norge AS

Generalsekretær

Norges Musikkorps Forbund

Generalsekretær

Noregs Ungdomslag

Seksjonssjef for økonomi, personal og arkiv

Norges musikkhøgskole (NMH)

PR & Markedsansvarlig

Rockefeller, John Dee og Sentrum Scene

Solo OBO Bodø

Arktisk Filharmoni

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this