Ballade snakker med norske artister, musikere, sangdiktere og komponister om hva som har inspirert dem og deres karrierer. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.
Benedicte Adrian, sanger, pianist og låtskriver, kjent fra Dollie, som hun startet med barndomsvenninnen Ingrid Bjørnov. Duoen debuterte med albumet Første akt i 1980, skiftet navn til Dollie de Luxe i 1984 og er mest kjent for Which Witch, operamusikalen de jobbet med i hele syv år. I 1999 ga de ut sin siste plate sammen, da under artistnavnet Adrian/Bjørnov. Adrian ga ut soloalbumet Desember i 2014, og i januar kom den første Mistra-platen, Waltz Of Death, der hun samarbeider med black metal-musikeren Anders Odden. Ga ut sin første bok, Lær å synge på 21 dager, høsten 2023. Født 22. oktober 1963, Oslo.
KATE BUSH SOMMEREN 78: Benedicte Adrian oppdaget Kate Bush via venninnen Ingrid Bjørnovs nyinnkjøpte singel med «Wuthering Heights». – Det er nok det største musikalske øyeblikket jeg har hatt, forteller Adrian. (Foto: Erik Valebrokk)
– Ingrid hadde vært på sommerferie med familien i England, og da hun kom hjem med «Wuthering Heights» sa hun at «du må låne denne». Jeg skjønner til dags dato ikke at hun gjorde det. Snakk om tillitserklæring å låne bort den singlen. Jeg tok den med hjem, og trodde jeg spilte den på feil hastighet. Det var som om noen fortalte meg at nå gjelder ikke de gamle reglene lenger.
Oppdagelsen av Kate Bush sommeren 1978 (både debutsinglen «Wuthering Heights» og albumet den var hentet fra, The Kick Inside, var utgitt noen måneder tidligere) var helt avgjørende for Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov. Det ble en av de mest vesentlige inspirasjonskildene til prosjektet som få år frem i tid skulle føre dem til suksess som Dollie og senere Dollie de Luxe.
Benedicte Adrian og Dollie de Luxe framfører Beatles’ «Get Back» på Gjøvik i 1984. The Beatles ligger i bunnen for musikkforståelsen hennes, forteller Adrian til Ballade. (Foto: Bente Bjercke)
– Jeg spilte den om igjen og om igjen og om igjen. Da Ingrid ringte og spurte om jeg hadde fått tid til å høre på den, hadde jeg hørt den sikkert 35-40 ganger. Det var som om hele musikkverdenen min ble startet på nytt, og alle regler ble kullkastet. Jeg hadde hørt min Beatles, og tror jeg hadde begynt å høre på Sparks og Suzi Quatro og masse greier, men med Kate Bush ble alt annerledes. Jeg likte egentlig ikke ballader, og har fortsatt et litt anstrengt forhold til dem, men her kom en som sildret som vann og dessuten fortalte en historie fra en helt spesiell vinkel. Det er nok det største musikalske øyeblikket jeg har hatt, forteller Benedicte.
45 år senere spilte hun inn sin egen versjon av «Wuthering Heights» under artistnavnet Mistra, som hun deler med black metal-musikeren Anders Odden, kjent fra blant annet Cadaver, Magenta og Order. Duoen opptrådte noe overraskende i Melodi Grand Prix med sin første single «Waltz Of Death», som også er tittelen på debutalbumet der Kate Bush-klassikeren avslutter kalaset og dessuten er lansert som single.
NORGES MEST USANNSYNLIGE DUO: Mistra er Benedicte Adrian på vokal og piano, Anders Odden på gitar, bass og vokal. Her er de på den røde løperen hos NRK Marienlyst da årets MGP-artister ble annonsert i januar. Anders Odden er kjent fra band som Cadaver, Magenta og Order, og som musikkprodusent. (Foto: Julia Marie Naglestad / NRK)
– Å spille den inn selv var som å lande flyet, sier hun og ler.
Kate Bush er blant de mest essensielle inspirasjonskildene for Benedicte Adrians musikalske liv, men det startet neppe der?
– Nei, det gjorde det ikke. Mitt første konkrete musikalske minne er «Yellow Submarine» som jeg trodde het «Jello-sutte-malin». Dette var i 1968. Jeg var fire og et halvt år gammel, og storebroren min hadde kjøpt Beatles. Jeg var også glad i Mozart og Beethoven, som pappa spilte. Jo større orkestre, tyngre akkorder, tristere og mer voldsomt det var, dess bedre likte jeg det.
Både Adrian og Bjørnov begynte å spille i musikalsk barnehage, fire år gamle.
– De fleste fikk utdelt pinner, og da føler du deg veldig middelmådig. Du kunne til nød få utdelt en tamburin, men det sto et piano der som lærerinnen spilte på. Da vi begynte på trinn to, skulle vi spille et instrument. Ingrid fikk spille piano siden hun hadde det hjemme, og jeg fikk xylofon. Jeg vet ikke hvor mange barn som har drømt om å spille xylofon, men det er nok ikke mange. Det var sang som var min greie, forteller Benedicte.
Faren hennes jobbet som informasjonssjef i Sparebankforeningen, og en helg han skulle på konferanse på Ustaoset fikk han ta med familien. Det forandret alt.
– Det var en duo der, en dame som spilte trommer og sang, og mannen hennes på Hammond-orgel. Jeg spiste så fort jeg kunne og ble stående ved orgelet. Jeg ble sugd inn. Resten av helgen sto jeg der og så på hendene til mannen på hvert sitt keyboard og beina som spilte bass. Og han kunne bytte lyder, ikke sant? Da vi kjørte hjem sa foreldrene mine at vi kunne spørre morfar om litt «finanser», så jeg kunne få et orgel og lære å spille. Og det fikk jeg. Hammond-orgel var for dyrt, men jeg fikk et Ace-orgel med innebygd rytmeboks og tok timer hos en veldig kul lærer. Jeg var ni og han var 35 eller noe sånt, men vi var begge musikere. Han behandlet meg som en voksen og inspirerte meg veldig.
Benedicte tror ballasten barn får med seg i tidlig alder kan ha avgjørende betydning for kreativiteten. Om noe ikke treffer helt, havner det likevel i en verktøykasse som kan komme til nytte på et senere tidspunkt. Husker hun eksempelvis første gang hun ble eksponert for opera?
– Ikke nøyaktig, men jeg ble glad i Maria Callas takket være pappa, så hun var nok en tidlig inspirasjonskilde. Det var noe med klangen i stemmen som jeg både likte og ikke likte. Jeg liker ikke opera når det låter hult, som hun har litt av. Det virker så tillært, men det var selvfølgelig noe som fanget meg. Hun var så in your face, «sånn gjør jeg det, punktum finale». Du diskuterer ikke med Callas.
BARN OG BALLAST: Benedicte Adrian tror ballasten barn får med seg i tidlig alder kan ha avgjørende betydning for kreativiteten. (Foto: Erik Valebrokk)
ABBA var en mer åpenbar inspirasjonskilde. Benedicte var ti år da den svenske kvartetten vant Eurovision Song Contest med «Waterloo» i 1974.
– Det husker jeg veldig godt. Jeg var litt fornærmet på pappa, som kalte popmusikk for dunk-dunk-musikk, men da ABBA fremførte «Waterloo» gløttet han opp fra sofaen og sa at de kom til å vinne. Jeg ble lykkelig da de vant. Det var noe med kostymene også. Da ABBA kom deisende inn kledd som de gjorde, ble jeg bergtatt. De eide rommet og hadde det gøy.
– Hva med deg og Ingrid, hadde dere noen klare norske inspirasjonskilder da dere debuterte med Første akt i 1980, eller følte du at dere pløyde ny mark ved å synge på norsk?
– Vi ble mer eller mindre tvunget til det, med en forventning om at vi ville fikse det. Det var mange på den tiden jeg syntes sang veldig rart norsk, og det synes jeg for så vidt det er nå også. Det er ikke automatisk sånn at det låter naturlig når du synger, selv om det er ditt morsmål. Jeg følte ikke at jeg hadde noen fasit på hvordan det skulle gjøres.
– Ingen inspirerte deg til å synge på norsk?
– Nei, jeg måtte bare åpne munnen og høre hva som kom og ta det derfra. I og med at vi la ting i litt rare tonearter, og det hoppet og spratt og vi gjorde ting jeg aldri hadde hørt skje på norsk før, visste jeg ikke om noen jeg kunne legge meg etter. Jeg hadde ikke noen mal.
Hvis vi likevel ber om én norsk artist eller musiker som har inspirert henne mer enn noen annet, hvem ville det vært?
– Det kunne vært Jahn Teigen, og da er vi tilbake til Popol Ace og progrocken, som er utgangspunktet for min kreativitet innen rocken, men inspirasjonsmessig var det nok aller først Anita Hegerland. Hun var bare to år eldre enn meg og viste vei. Hun hadde en utrolig nydelig, naturlig måte å synge på, og så kom Anita Skorgan da Ingrid og jeg var tenåringer. Hun var fem år eldre enn oss og var dødskul og dødspen, så da vi fikk henne i kombinasjon med Jahn Teigen betydde det mye.
– Hvordan kommer musikken som har inspirert deg i årenes løp til uttrykk i din egen musikk?
– Jeg ser på det som legoklosser og tror jeg lærer noe av alt jeg hører. Da Ingrid og jeg debuterte med Første akt var vi veldig inspirert av Kate Bush, men du lager jo bare det du lager og kan bli overrasket selv over hva som kommer. På «Under snø» avsluttet vi sånn: «Ondskapens frø-øh-øh-øh-øh-øh…», og det var kanskje litt Bee Gees-inspirert. Det var sånne effekter man kunne lage med dyre maskiner, men plateselskapet syntes det var så kult når vi gjorde det selv. Jeg husker skuffelsen, men er glad for det nå. Det hadde vært utrolig teit om vi gjorde det med ekkomaskin!
Mye annen inspirasjon lurte seg også inn. Benedicte nevner Supertramp, Genesis, Electric Light Orchestra og Stevie Wonder, og hun forteller at The Beatles lå i bunnen for musikkforståelsen.
– Og Kate Bush viste oss at det var mange veier fram, så vi følte oss veldig frie.
Plateselskapet dB Records, representert ved Paul Karlsen og Ole A. Sørli (sistnevnte ble Dollies manager), skrev kontrakt med jentene da de var 15 år gamle. Tanken var at de skulle synge norske versjoner av nøye utvalgte internasjonale sanger som Neil Sedakas «Love Will Keep Us Together» (en stor hit med Captain & Tennille) og Procol Harums «Pandora’s Box», men selskapet spurte om Benedicte og Ingrid skrev egne sanger. Da svaret i og for seg var bekreftende (de hadde skrevet én sang på det tidspunktet) endret planene seg, og arbeidet med Første akt tok til for alvor.
PRODUKTIV DUO: De tre første platene Dollie ga ut, tre år på rad, var Første akt (debutalbumet, utgitt 1980 og ga Dollie Spellemannprisen i klassen Pop), Dollies dagbok (1981) og Rampelys (1982). (Foto: Erik Valebrokk)
Debutalbumet solgte pene 50 000 eksemplarer, men det gikk nedover derfra. Etter to oppfølgere som ikke gikk fullt så godt vant jentene Melodi Grand Prix med «Lenge leve livet» i 1984, skiftet navn til Dollie de Luxe, og gikk videre til ESC-finalen i Luxembourg og en svak 17. plass – blant 19 bidrag.
«Redningen» kom i form av en idé Benedicte fikk om å blande rock og opera som må kunne kalles «inspirert». På singlen «Queen Of The Night»/«Satisfaction» senere samme år blandet hun og Ingrid musikk av Wolfgang Amadeus Mozart og Rolling Stones på spydspissen for deres første engelskspråklige plate, kort og godt kalt Dollie de Luxe. Oppfølgeralbumet Rock vs. Opera ble deres største suksess siden debuten.
Økt internasjonal oppmerksomhet ga jentene selvtillit nok til sitt store prosjekt Which Witch, operamusikalen de levde med i hele syv år og som kulminerte i London. Her var teater, historiefortelling, iscenesettelse, kostymer og musikk, så de må ha tatt i bruk alt de hadde av inspirasjon?
– Jeg hadde vært med i teatergruppa på Trasop skole, der jeg sang i koret fra jeg var ni og fikk hovedrollen som Snøhvit da jeg var tolv. Senere var jeg på Peik med masse proffe folk, og å ha vært eksponert for sånt kom til hjelp. Likevel tror jeg ikke det hadde skjedd hvis ikke ABBA hadde skrevet Chess. Vi fulgte dem i alt. Jeg hadde vært redd for å ødelegge popstemmen hvis jeg tok klassisk sangundervisning, men da jeg så at ABBA-jentene gjorde det skjønte jeg at det ville gå bra. Og da gutta skrev Chess, tenkte vi at også vi kunne skrive en musikal.
Deres første idé var å oppføre en musikalversjon av Fay Weldons suksessroman The Life And Loves Of A She-Devil (En hunndjevels bekjennelser). Benedicte og Ingrid var til og med hjemme hos forfatteren i London, men hun hadde akkurat solgt filmrettighetene og måtte nøye seg med å ønske lykke til. Dermed ble det heksebrenning i stedet, der poenget var å skrive en musikal om kvinner, på kvinners premisser.
ROCK, OPERA OG MUSIKAL: Dollie de Luxe i 1985-86, i Rock vs Opera– og Which Witch-perioden. (Foto: Bente Bjercke)
– Men jeg hadde ikke orket å skrive noe sånt nå, sier Benedicte og ler. – Etter at jeg ble mor har jeg forandret meg veldig, så i dag hadde jeg måttet skrive en happy ending. Den gangen lot vi oss til og med inspirere av å lese om torturinstrumenter!
– Hva inspirerer deg i dag, da?
– Jeg lar meg inspirere av kreative mennesker. Det synes jeg kan være vanvittig moro, og inspirasjonen kommer hvis du gir meg en deadline. Uten det lar jeg meg lett distrahere, men hadde jeg måttet sette opp en musikal klokka fire i morgen så hadde jeg hatt den klar til fem.
Det er nærliggende å tro at Benedicte Adrian finner det inspirerende å gå inn i noe hun ikke helt vet hvordan hun skal gjøre. Hun har nylig skrevet bok for første gang, sangboken Lær å synge på 21 dager, og har altså laget en slags black metal-inspirert plate med Anders Odden i Mistra. Which Witch er et eksempel på det samme.
– At noe er skummelt er nettopp det som gjør det inspirerende. Det er bare én måte å finne ut om det går på, og det er å prøve. Med Anders var det alle disse gitarene jeg fikk å forholde meg til, og akkorder og fine overganger som inspirerer meg veldig. Får jeg en oppgave tvinger det meg til å presse meg selv. Noen ganger kan jeg drikke altfor mye kaffe selv om det vil tilte for meg, men samtidig vet jeg at da kan det komme noen veldig fine ideer.
Uoppfordret forteller Benedicte at alkohol derimot ikke funker for det kreative, men at god mat inspirerte henne og Ingrid Bjørnov voldsomt da de skrev Which Witch.
– Det frigjør lykkehormoner eller noe sånt, sier hun, etterfulgt av en trillende latter.
BARE Å PRØVE: – Med Anders var det alle disse gitarene jeg fikk å forholde meg til, og akkorder og fine overganger som inspirerer meg veldig, forteller Adrian om det kunstneriske og kreative samarbeidet med Anders odden i duoen Mistra. «We make the music of our dreams», skriver Mistra om seg selv på Facebook. (Foto: Arash Taheri)
Benedicte liker ikke morgener, men tanken på en god kopp kaffe tvinger henne opp og er inspirerende i seg selv, gjerne i kombinasjon med sol.
– Men når jeg bare får kommet meg opp er jeg veldig bevisst på at hver dag kan være den siste. Jeg tenker på døden hver dag.
Det er kanskje som hun sier i «Waltz Of Death», da: «I’m alive and life is killing me, I’m coming with you willingly, time’s running fast and I lose my breath, in this wonderful waltz of death.»
– Jeg har alltid de perspektivene med meg, avslutter hun.
Slik skal Interpuls åpne klassisk musikk for et større publikum
– Klassisk musikk er ikke kjedelig. Den er ikke døende. Den lever i høyeste grad. Spørsmålet er bare hvordan den formidles, sier festivalsjefen for helgens Interpuls, Daniel Lyngstad.
Musikk som næring må vente: Scener og øvingsrom først
Med over 100 anbefalinger mellom permene, favnet «Musikklandet» bredt. Når kommer resultatene?
Leif Braseth (1932–2026): En pionér for barns musikkopplevelser
MINNEORD: Leif Braseth satte varige spor i norsk musikk- og kulturliv gjennom sitt visjonære, strategiske og målrettede arbeid, skriver tre av Braseths kollegaer i tidligere Rikskonsertene.
Hvordan er pulsen på kulturen i 2026?
INNLEGG: Kultur står sterkt i Norge. Det handler om fellesskap, identitet og opplevelser som setter spor – i hverdagen og i samfunnet.
Musikkens formgiver hedret med pris
Magnus Rakeng har formgitt ikoniske plateutgivelser og turnéplakater for noen av Norges mest kjente artister. Nylig mottok han Jacob-prisen for sitt banebrytende arbeid.
Engegårdkvartetten gir ut samtlige Mozartkvartetter
26 strykekvartetter «locked in». Nå venter Beethovens samlede.
