Jahn Teigen under en konsert i Langesund i 2011 (Foto: Bamble kommune)

Jahn Teigen: Ikke som alle andre

Tirsdag kom nyheten om at Jahn Teigen har gått ut av tiden. Ballade ser her litt på hvordan hele eventyret startet.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

I etterkant er det lett å se på Jahn Teigen som den selvsagte kongen av norsk pop, som en alltid like populær og folkekjær entertainer. Men det tok ham nærmere 15 år å komme dit, fra han tok sine første skritt som bassist i The Little Stones hjemme i Tønsberg. Det var i 1964, samme år som The Rolling Stones ga ut sin første LP. The Beatles hadde debutert på album året før.

Dette var med andre ord urtiden – og svært formative år for norsk pop og rock. Den instrumentale Shadows-bølgen var begynt å ebbe ut, og ble erstattet av beat-band med vokal. Snart spilte Jahn Teigen bass og sang i The Enemies, som fikk gi ut tre egne singler i 1967-68, i tillegg til at de backet den lokale barnestjernen Anne Mette Pålsrud. De kom også med en hel LP, noe som var uvanlig for norske beat-grupper den gangen.

Platecover, The Enemies (Foto: )

Disse årene er preget av både uro og optimisme. En ny tid var i emning, som Bob Dylan og Jan Erik Vold formulerte det. Internasjonalt er det opptøyer og gatekamper, men også love-ins og blomster-idealer. I Oslo hendte det at gutter med langt hår ble tvangsklippet av gjenger. Mange norske gutter og jenter drømte nok om å reise ut, og legge det nokså konforme hjemlandet bak seg for en stund.

I nøkkelåret 1968 har Jahn Teigen hele livet foran seg. Han har fått jobb i et mindre impressario-byrå i Oslo, og blir kjent med noen engelske musikere i et band som kaller seg Red Squares. Det varer ikke lenge før han har overbevist dem om at han er som skapt for bandet. Snart følger foreldrene ham til danskebåten. Det blir en rekke konserter med Red Squares, som nyter en ikke ubetydelig suksess i Københavnområdet, gjerne med flere spillejobber per kveld.

Unge Jahn Teigen (Foto: Arkiv)

Snart er han i London, går storøyd rundt i gatene i pop-musikkens mekka, og får til og med synge inn singelen ”Five Times I Said Goodbye” med Red Squares. ”Tønsberg-gutt lanseres for pop-verdenens mest kresne publikum”, heter det begeistret hjemme i lokalavisen. Men konkurransen mellom de britiske bandene er knallhard, så de må se seg om etter nye markeder. Sommeren 1969 går turen til Israel, gjennom blant annet Jugoslavia og Hellas.

Mens britene etter hvert ønsker å dra tilbake, velger nordmannen å bli igjen. Han blir bedt om å bli med i en gruppe kalt Araiot, eller The Lions of Juda. De nyter stor popularitet, og spiller over hele Israel – for øvrig i likhet med det helnorske bandet Titanic. Det er ikke ufarlig på denne tiden. Iblant blir konsertene preget av flyalarmer og regelrette bombeangrep. I februar 1970 skriver han hjem til en gammel venninne i norsk musikkbransje, og sier: – Jeg vet ikke hvor lenge jeg vil bli her, alt avhenger av hva Norge med 100 % sikkerhet kan by på.

Arairot, eller The Lions of Juda (Foto: )

Han visste nok godt at livet som norsk popmusiker sjelden bød på 100 % sikkerhet, men sikret seg så godt han kunne, gjennom å tilby sine tjenester for en ny Oslo-gruppe som kalte seg Armand Sumpe Dur Express. De var inspirert av grupper som Chicago og Blood, Sweat And Tears, og ble etter et par år til Popol Vuh, og senere til Popol Ace.

I Popol Ace var Jahn Teigen The Jester, og kanskje også The Hunchback – en inspirert gjøgler og et vokalt midtpunkt som trakk blikkene og ørene til seg. Han hadde en ansiktsmimikk som kunne matche Harpo Marx, og vakte oppsikt med sprell og splitthopp. Men han var også The Soft Shoe Dancer, som kunne ta det hele ned, og la den sterke stemmen tale for seg. Årene i Danmark, England og Israel hadde gitt ham mye selvtillit og rutine.

Jahn Teigen som The Jester i Popol Vuh (Foto: Stillbilde fra konsertopptak)

Det var ikke alltid like lett å leve som musiker på 70-tallet, selv som frontmann for et av landets ledende band. Jahn Teigen er høyt og lavt, som konferansier på konserter, som sanger på reklamesanger og deltaker på diverse plateserier. Han jobber også som studiomusiker, og er med på å produsere andres plater, inkludert avskjedsalbumet til Prudence.

Drømmen om et internasjonalt gjennombrudd preget deler av norsk populærmusikk på denne tiden. Og Popol Ace kom så nær, så nær. Den vest-tyske avdelingen av Polydor ga ut et samlealbum med dem for det europeiske markedet. Frank Zappa ville gi ut nordmennene på sin egen Discreet-label i USA, etter å ha hørt dem spille på Kalvøyafestivalen i 1973. Tredjealbumet, det ambisiøse Stolen From Time, ble spilt inn i et ombygd slott i Frankrike, Honkey Chateau, der Pink Floyd, David Bowie og Elton John nylig hadde spilt inn plater.

Det er fra denne tiden det hardnakkede, men aldri helt bekreftede ryktet om Genesis oppstår, etter at Peter Gabriel hadde forlatt bandet i 1975. Jahn Teigen skal da ha blitt kontaktet av Mike Rutherford, som ønsket at han skulle prøve seg som sanger i bandet. Nordmannen valgte å satse videre på Popol Ace. Bare to år senere trakk han seg ut, for å satse på en karriere som soloartist.

– Jeg har klart å lage så mye dårlig musikk at jeg har solgt to millioner plater.

Det første soloalbumet heter Teigens Tivoli, og blir en moderat suksess i 1977. En av låtene heter ”2 F.Z”, og er en hilsen til Frank Zappa. Den er en pastisj på doo wop-musikk, akkurat som Zappa hadde drevet med på Cruising With Ruben & The Jets fra 1968. For øvrig var Jahn Teigen for lengst blitt et navn de fleste nordmenn kjente til, ikke minst etter den famøse opptredenen i skjelettdrakt i Melodi Grand Prix i 1976, der han sammen med Inger Lise Rypdal fremførte Terje Rypdals ”Voodoo”.

Platecoveret til «Teigens Tivoli» (Foto: )

I dag er det lett å glemme hvor oppriktig opprørte mange norske TV-tittere ble av denne direktesendingen. En seer ville selge fargefjernsynsapparatet sitt i ren protest. Antagelig er dette det nærmeste vi har kommet Sex Pistols’ intervju med Bill Grundy på britisk TV. Og interessant nok gjorde Jahn Teigen, Herodes Falsk og Tom Mathisen ”God save The Queen” på norsk, bare et par måneder etter at originalen kom ut i England. Senere samme år går tidligere biskop Per Lønning rundt i Oslo, og river ned ”pornografiske” plakater av Rocky Horror Show, der Teigen medvirker.

Jahn Teigen framfører «Voodoo» sammen med Inger Lise Rypdal under MGP på NRK i 1976 – Teigen i den legendariske skjelettdrakta:

Den norske musikeren og forfatteren Sverre Knudsen har skrevet en roman som heter Strålende nederlag. Og det er nettopp hva opptredenen i den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix i 1978 ble for Jahn Teigen, med sine nul points til ”Mil etter mil”. Han smir mens jernet er varmt, og gir ut den new wave-inspirerte platen This Year’s Loser, som blir hans siste soloplate på engelsk.

Prima Vera (Foto: Arkiv)

Han var snart 30 år, og hadde sine største suksesser foran seg. Med Prima Vera, med Anita Skorgan – og som folkekjær underholder i alle formater. Og som deltager i hele 14 MGP-konkurranser.

Jahn Teigen drysset rett og slett litt tryllestøv over den hjemlige hverdagen

– Da jeg begynte å spille og vise meg frem, var jeg veldig opptatt av hva andre mente, uttalte Jahn Teigen et par tiår senere. Han har ikke så ofte klagd over dårlige omtaler, men har likevel kommet med sine små stikk til kritikerne: – Jeg har klart å lage så mye dårlig musikk at jeg har solgt to millioner plater, sa han en gang i 2001.

Den aller siste opptredenen til Jahn Teigen i MGP-sammenheng kom i 2016, da NRK feiret at det var 40 år siden furoren rundt ”Voodoo”. Teigen sto selv på scenen, omgitt av dansende skjeletter, i en produksjon som nærmest var en levende vignett. Gårsdagens seerstorm var for lengst transformert til et nostalgisk og trivelig TV-minne.

Aviser, radio og TV har vært sterkt preget av nyheten om Jahn Teigens bortgang denne uken. Men særlig kom sorgen mange følte til uttrykk på sosiale medier. Jahn Teigen var en uvanlig elsket mann, og representerer for mange også de første minnene om musikk. Han blir husket som en karismatisk sanger, som klovn og gjøgler, som en generøs mann med en helt unik posisjon innen norsk pop.

Og som en artist med en låtkatalog som nærmest er en del av mange nordmenns musikalske DNA. Folk kan sangene hans utenat, og har sett ham fremføre dem fra nord til sør. Det er ikke mange voksne nordmenn som ikke har et eller annet forhold til låter som ”Min første kjærlighet”, ”Det vakreste som fins”, ”Adieu”, ”Do-re-mi”, ”En dags pause”, ”Optimist” og ”Bli bra igjen”.

Jahn Teigen mottar Årets hederspris under Spellemann i 2009:

Jahn Teigen drysset rett og slett litt tryllestøv over den hjemlige hverdagen, via plateinnspillinger, fjernsynsopptredener og oppslag i aviser og ukeblader. Men først og fremst fra scenen, der han gjerne var i sitt ess. Om det var på lokale samfunnshus rundt om i Norge og Sverige, på operascenen i Wien eller teaterscenen i London. Eller foran et jublende publikum i hjembyen, som på liveplaten Jahn Teigen fra Tønsberg, spilt inn i Oseberg kulturhus i juli 2011.

De siste årene skrantet helsen. Han ga aldri ut noe nytt studioalbum etter Utkledd som meg selv i 2003. Der hyllet han blant annet Erik Bye, Isak Sellanrå og Dovre, og tok for seg solsiden av Norge, som fellesskap, livsløp og møteplass. I 2014 kom den nye sangen ”Til Kongen”, fire år etter at Teigen selv var utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Og to år etter at han ble hedret med egen plass og statue i Tønsberg. Det endelige farvel kom nok i september i fjor, med den litt overraskende utgivelsen av den digitale singelen ”Ikke som alle andre”. Den kom ut i forbindelse med markeringen av hans 70-årsdag.

Jahn Teigen døde på sykehuset i Ystad i Sverige, der han bodde på Klockaregården de siste årene, omgitt av kaniner, rever og fugler. En epoke i norsk popmusikk er nok på mange måter over, selv om tryllestøvet fremdeles vil virvle rundt, i fotefaret etter et menneske og en entertainer som ikke var som alle andre.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.