Peter Meanwell er kunstnerisk leder i Borealis.(Foto: Thor Brødreskift/Borealis)
Å samle forurensning
Å være åpen for «forurensning» betyr at en festival som Borealis bør være kanonens fiende – den aksepterte definisjonen av hva kultur er og kan være, skriver kunstnerisk leder Peter Meanwell om jubilanten i eksperimentell musikk.
Av Peter Meanwell, kunstnerisk leder Borealis
Kraften til en festival ligger til syvende og sist i «samlingen». Samlingen av mennesker. Samlingen av forskjellige stiler, ideer og lyder. Samlingen av erfaringer, meninger og forskjeller. Kuratert, programmert, stablet sammen – hvordan du enn beskriver det – det er sammenstillingen av forskjeller i et øyeblikk av solidaritet som skaper kraft og potensiale for kollektiv glede.
Og det er fra denne «samlingen» at en historie dukker opp. Ikke en som er forhåndsbestemt og fast, men en som vokser organisk ved å dele tid og lytting.
Som lydbølger som krysser hverandre og forstyrrer, påvirker hvert møte våre meninger om det vi har hørt før. Hver samtale legger til et lag av mening og påvirkning. Vi vokser. Vi blir «forurenset». Vi lytter dypere, og på mer komplekse måter. Våre referansepunkter blir bredere. Vi ser med andre øyne.
Natacha Diels «Papillon and the Dancing Cranes» under Borealis 2018. (Foto: Thor Brødreskift / Borealis)
Å være åpen for «forurensning» betyr at en festival som Borealis bør være kanonens fiende – den aksepterte definisjonen av hva kultur er og kan være. For at denne kulturen skal trives og vokse, utvikle seg, forgrene seg på nye og uventede måter, trenger vi mer smitte, mer friksjon, mer samling.
Å ta del i Borealis er både å ta inn en mangfoldig definisjon av hva som er fortreffelig, og godta muligheten for at musikken mislykkes
Vi trenger å høre fra de som eksisterer innenfor våre referanserammer, og de som aldri har streifet tankene våre. Du og jeg trenger å finne opp «et nytt «vi»«.
For 20 år siden ble Borealis opprettet gjennom sammenslåingen av to eksisterende festivaler. Som i alle kollisjoner gikk noen biter tapt, men en ny form vokste frem, og det er denne formen som har utviklet seg gjennom årene, og endret seg subtilt, drevet frem av den skiftende naturen til kunstnerisk praksis og musikalsk diskurs. Det har også vært en samling av medlemmer som har bidratt med ideer, konserter, ressurser, til og med motstand, for å gi form til festivalen opp gjennom årene.
Man har hentet inspirasjon fra talentbrønnen i Bergen, samtidig som man har åpnet opp for stemmer utenifra.
Å ta del i Borealis er både å ta inn en mangfoldig definisjon av hva som er fortreffelig, og godta muligheten for at musikken mislykkes; å forkaste påtatte fortellinger om suksess, og å åpne opp for nye kvaliteter. Det er å underkaste seg tidens utfoldelse gjennom lyd, og å nærme seg musikk ikke som en vare, men som erfaring, som et vindu til ideer som er gjort til virkelighet, og til ukjent lydlig territorium.
Og Borealis ser mot fremtiden – til ytterligere tjue år med vekst og utvikling med byen og dens innbyggere, med alle dens blindsoner og kampsaker. Borealis er som kroppen til et lydlig mycelnettverk som sprer seg vidt og bredt, trekker og gir næring, og blomstrer hver mars, også i årene som kommer.
