Tydeliggjøringen av NRKs egne merkevarer fungerer ypperlig i et markedsføringsperspektiv, men i praksis fratar man musikklivet synlighet og redaksjonelle flater – som det allerede finnes altfor få av, skriver Ane Carmen Roggen.(Foto: Privat)
INNLEGG: Tydeligere, skarpere og mer tilgjengelig, sier NRK at de skal bli. Men vi er mange som er bekymret, skriver Ane Roggen, direktør for Riksscenen, i dette innlegget om NRKs varslede endringer i musikkformidlingen.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner. Innlegget ble først publisert på Roggens facebook-profil onsdag kveld, og er et innlegg i debatten om endringer i NRKs musikkformidling.
Av Ane Carmen Roggen, direktør for Riksscenen – den nasjonale scenen for folkemusikk og folkedans
Tydeligere, skarpere og mer tilgjengelig, sier NRK at musikkformidlingen skal bli, men vi er mange som er bekymret.
En første innskytelse er at tydeliggjøringen av NRKs egne merkevarer kanskje fungerer ypperlig i et markedsføringsperspektiv, men det man i praksis gjør er å frata musikklivet synlighet og redaksjonelle flater – som det allerede finnes altfor få av.
Et «splitter nytt livekonsept på tvers av sjangre» kan fort bli nok et underholdningskonsept som TV produserer mange av, og kan ikke erstatte NRKs ansvar for å dekke konsertene og kulturnyhetene som finner sted der ute.
For å parafrasere den nye NOU-en Musikklandet, har NRK en bærende rolle i å aktualisere musikkens samfunnsbetydning, fortolke den og gi den mening innenfor en videre kulturell og politisk kontekst. Det er et lovpålagt samfunnsoppdrag som skiller dem fra kommersielle mediehus, og står sentralt i å ivareta en kritisk og informert musikkoffentlighet.
Det bør være like høy kvalitet på kulturjournalistikken som på nyhetsjournalistikken, men i dekningen opplever vi ofte at musikk forflates og reduseres til underholdning.
Seks gode sjangerprogrammer legges ned for å styrke fire artistdrevne NRK-konsepter (Urørt, P3, Kork og MGP). Grepet bærer preg av den kommersielle musikkbransjens jakt på nye artister, tech og fans (penger).
Det å presentere artister fra samtids- og folkemusikk inne i Urørt-universet er hyggelig, men gir knapt nok mening, det er ikke årets gjennombrudd som står i fokus i disse sjangeruttrykkene. Og det kan ikke erstatte å gi sjangrene journalistisk dekning. Det framstår vel streng tatt som en lettvint løsning for å tikke boksene, og samtidig skvise sjangrene inn i et format som ikke passer dem.
Ledige stillinger
Jeg snakker ikke om et smalt felt her – jeg snakker om hele den uendelige musikkrikdommen som ikke passer inn i tre korder eller P3. Fra storbandjazz og bebop til senromantiske symfoniske dikt, slåttetradisjoner og visekunstnere, raga og kammermusikk, nyskrevet opera, chilenske protestsanger og nordøstbrasilianske trekkspilltradisjoner – som radiolyttere har oppdaget hver uke ved å lytte til «Musikkreisen», «Spillerom» og «Jazzklubben», og som utøves, skapes og formidles over hele landet, og i hele verden. Som de har brukt 10 000 timer på å øve inn og studere, de som har musikken som fag og livsvei.
Forresten spiller 18 prosent av befolkningen et instrument.
Programmene som musikksjefen vil legge ned nå er veldig viktige for oss. Jeg tror mange sitter med den samme følelsen som vi hadde da Spellemannprisen begynte å ligne på P3 Gull og skjøv det meste av den interessante musikken i en slags B-sending etter showet.
Dette er jo vår verden – men vi får ikke plass?
Så vi får håpe at Mats Borch Bugge gjør uroen vår til skamme. Og helt sikkert kommer det også gode ideer ut av et fornyingsarbeid. Men han har et stort ansvar, musikksjefen, og journalistene som brenner for disse sjangerfeltene bør få et ord med i laget når nye planer legges.
Og så håper jeg at vårt kjære NRK ikke ender opp med å grave ut grunnen de står på, for vi trenger dem.
