TONO – musikkens innkrevingssentral

Av Anderz Døving, daglig leder Klassisk

Anderz Døving (Foto: John Halvdan Halvorsen)

Nedgangen i platesalg det siste tiåret har ført til at billettinntekter fra konserter har fått vesentlig større betydning for musikkindustrien. Dette har forvaltningsorganet TONO forstått konsekvensen av. De har reforhandlet sine gamle avtaler, og erstattet dem med en ny, hardere avgiftslinje.

Arrangører og festivaler får merke det på kroppen – en større andel av billettinntektene går nå til vederlag for opphavspersoner enn tidligere. Endringen er forståelig og opphavsretten skal beskyttes og gi inntjening til komponistene. Problemet oppstår når TONO er inkonsekvente i sin avgiftspolitikk og tar inn vederlag på musikk de ikke har rett til.

Musikk komponert av komponister som har vært død i mer enn 70 år «faller i det fri», og kan brukes uten vederlag. Dette gjelder i stor utstrekning den klassiske musikken. De fleste klassiske konserter består kun av ikke-rettighetsbelagt musikk, og kan derfor ikke innkreves vederlag.

Uenighetene dukker opp når konsertprogrammet består av både rettighetsbelagt, nyere musikk og musikk som har falt i det fri. Da mener TONO at man som arrangør betaler for et «abonnement», og må betale vederlag for hele konserten.

For å ta et eksempel: Kon-Tiki Kammermusikkfestival hadde i fjor en konsert med Mozart, Debussy og Schubert, samt «utdrag fra det klassiske sangrepertoaret». All musikk fremført var ikke-rettighetsbelagt, bortsett fra «Anthem» fra «Chess» av Andersson/Ulvaeus. Da mener TONO at hele konserten skal være avgiftsbelagt, og krever inn kr. 2375 fra en billettinntekt på kr. 25 123 – altså nesten 10 prosent. «Anthem» varer i fire minutter i en konsert på over 90, og publikum kom for å høre Mozart og Schubert – og utdraget fra «Chess» stod ikke en gang i programmet. Det er klart at Andersson/Ulvaeus bør få betalt for sitt verk, men hvorfor skal de ha betalt for musikk av Mozart?

Norske klassiske konsertarrangører ønsker å ha et variert program, og prøver å flette inn samtidsmusikk i sitt repertoar. Hvis en arrangør arrangerer 10 konserter i løpet av et år og har 10 minutter nyere musikk i hver konsert med kr. 50 000 i billettinntekt, vil TONO kreve inn kr. 4 355 pr. konsert, kr. 43 550 i samlet TONO-vederlag.

Hvis samme arrangør i stedet for samler den nyere musikken i én konsert og lar alle de andre konsertene være uten rettighetsbelagt musikk, vil de betale kr. 4 355 – altså kr. 39 195 kroner mindre for akkurat den samme musikken fremført – og for en arrangør som arrangerer 10 konserter i året utgjør det en vesentlig del av omsetningen.

TONO betegner seg selv som en bank – men opererer mer som et inkassokontor hvor inntjening er overordnet kunstneriske hensyn. Er norske komponister klar over at TONO oppfordrer til å droppe samtidsmusikken i klassiske konserter? Ålesund Kammermusikkfestival droppet i år å ha norsk samtidsmusikk i sin åpningskonsert fordi et kort verk (i en ellers ikke-rettighetsbelagt konsert) utløste fullt TONO-vederlag – hva tenker norske komponister om det?

TONO eies av blant andre Norsk Komponistforening, og det er vanskelig å forstå at de med åpne øyne går inn for å minimere bruken av samtidsmusikk i konsertlokalene. Det burde være omvendt; skap insitament for bruk av samtidsmusikk! Ny musikk er ofte vanskelig tilgjengelig og krever tilvenning for å forstås og settes pris på. Det spilles forsvinnende lite samtidsmusikk i radio og på TV.

Korte drypp i klassiske konserter er et av de beste «utstillingsvinduene» for ny musikk – ta den i bruk, istedenfor å legge den død!