Sylvaine og kampen mot den truende splittelsen

Pedro på YouTube kaller henne gudinne. En fan fra Indonesia skriver om at hun inspirerer. Over et kafebord i Storgata i Oslo får Ballade høre om mye hardt arbeid, men ikke minst om betydningen av musikkens emosjonelle sider.

– Alt jeg gjør er drevet av følelser, sier låtskriver, vokalist og multiinstrumentalist Kathrine Shepard, alias Sylvaine.

Til tross for alt hun har bevist at hun kan mye mer enn mange andre gjennom albumene hun har bak seg, sier hun at arrangering, opptaksteknikk og traktering av diverse instrumenter er verdiløst dersom det ikke ender opp i noe hun kan stå for.

– For meg er det musikken det handler om. Når jeg lager låter, er det for å prøve å uttrykke noe. Alt annet er uinteressant.

Sylvaine (Foto: Daria Endresen)

Hun kaller Sylvaine for sin «musikalske dagbok», og forklarer det med at hennes alter ego er en slags kanal for det hun vil uttrykke.

Og hva er det hun uttrykker? I intervjuerens ører er det episk, signaliserer noe stort og betydningsfullt, lukter historie, frembringer bilder av tykk tåke der fjerne landskap bølger inn og ut av synsfeltet, lukter mose og veksler tidvis over mot ren desperasjon, energi og undergang.

Hør for eksempel på låta «Mørklagt».

Der kunne kanskje en beskrivelse av hva hun vil fremstille stoppet. Men hun byr på mer.

En dyp splittelse
For det siste albumet hennes, som hun selv sendte inn til Spellemann og som hun nå er nominert for, handler om mer.

– Det siste albumet mitt handler på mange måter om samfunnet nå, og hvordan det går med menneskeheten. Jeg føler at det ikke går så bra. Alle er splittet. Vi jobber ikke sammen lenger. Det er alt for mye som skiller folk. Plata handler om en som står utenfor og ser på et samfunn som faller fra hverandre.

Explosions
As worlds collide
Fragile as
You and I
A struggle, a fight
To find sense
Out of control
We stumble on
– fra «Worlds Collide»

Intet mindre.

Hun legger til at det ligger en spiritualitet bak det hele, men at det ikke handler om religion. Hun er ikke på Odin-, Loke- og Valhall-kjøret, som ikke så få andre artister i den brede metalsjangeren.

– Jeg er agnostiker. Det er noe der ute. En energi, men ikke noen mann i skyene med langt, hvitt skjegg. Sylvaine ble skapt av følelsen av å alltid ha et hull inne i seg. Man vet ikke hva det er, og heller ikke hvor det er, sier hun.

Kathrine Shepard, alias Sylvaine (Foto: Tellef Øgrim)

Likevel tror hun at vi eksisterte før vi kom til den menneskelige verden og at vi eksisterer etter at vi har vært her, og at den menneskelige kroppen er et slags verktøy for læring.

– Sjelen er uavhengig av kroppen, men kroppen er det verktøyet vi bruker for å lære mens vi er her. Jeg tror at grunnen til at noen av oss har det hullet i oss, som vi sliter med å fylle, kanskje er at vi har mistet kontakten med noe vi var før, og derfor har en slags spirituell hjemlengsel.

Egenmotor
Den første platen ble innspilt i 2014, i studioet til Institutt for musikkvitenskap på UiO, mens hun studerte til bachelor.

Etter å ha lest seg opp på mikrofonplassering og forforsterkere satte hun i gang. Det ble en del løping mellom mikserommet og innspillingsrommet, for hun hadde jo bare seg selv. Bare når det kom til vokalsporene innkalte hun sin musikerfar.

– Jeg tenkte at det kanskje ikke var så bra for sluttresultatet om jeg stresset sånn fram og tilbake.

Faren hennes har spilt trommer på mye av det hun har spilt inn. Hun beskriver tilfredsstillelsen av å se sin 70 år gamle far spille blast-beats (høytempo-tromming med doble basstrommer, journ. anm.).

Med far på trommekrakk og mor med bakgrunn fra impresario-bransjen har hun nok å slekte på. Resten har hun lært seg selv. Hun har ikke sluttet med å gjøre veldig mye av det musikalske selv, enten det handler om bass, gitar, keyboard, produksjon av bakom-spor til konserter, eller management av seg selv eller konsert- og turneorganisering.

– Jeg innrømmer at jeg nok har en kontrollfreak inne i meg.

I godt selskap
Men plateselskap forsto hun at hun trengte. Da ble det en runde, der flere, også norske, til slutt var aktuelle. Hun endte hos det franske Season of Mist, der man også kan finne band som Gaahls Wyrd, Solstafir og mange andre. Season of Mist har opsjon for hennes album nummer fire.

Selv har hun aldri aktivt brukt merkelappen «metal» om sin egen musikk. «Deathmetal» ligger enda lenger unna.

Her fulgte en ikke uvanlig, men noen ganger nødvendig replikkveksling om sjangerbetegnelsen og stempler, og om hvordan de smerter musikerne, men kan være praktiske for de av oss som må skrive eller snakke om musikk.

Sylvaine (Foto: Daria Endresen)

Helt motvillig er hun likevel ikke til å være med på å trekke noen historiske tråder tilbake til 1970-årenes kosmiske progrockgrupper, med noen avstikkere til klassisk musikk og en liten sti innover mot indieskogen.

– Hva var viktigst for ditt valg av plateselskap? Var det pengene, katalogen, menneskene? Hva avgjør?

– Det viktigste var å få en kontrakt som ikke var helt forferdelig. Den måtte være rettferdig. Jeg trengte et selskap med god, internasjonal distribusjon. Dessuten er entusiasmen hos selskapet veldig viktig.

Brent av booking
På bookingsiden har hun imidlertid brent seg litt. Da Atoms Aligned, Coming Undone ble gitt ut i november i fjor var jo tanken å legge til rette for turnering i 2019. Men hennes franske agent viste seg å ha det mest i kjeften. Det smerter henne at så lite er på plass foran kommende festivalsesong, bortsett fra en headliner på en festival i Belgia og en annen konsert i Tyskland.

Derfor har hun fått seg ny booker, og jobber hardt for å sette en ordentlig turne til høsten.

Hun oppholder seg store deler av året i Paris, og bandet hennes består derfor av tre franskmenn. Bortsett fra en akustisk opptreden på en vernissage har hun ikke spilt i Norge ennå.

– Så få spillejobber kan man vel ikke leve av?

– Nei. Jeg har jobbet for Live Nation Norge siden jeg var 16 år, ved siden av musikken. Siden jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville jobbe med musikk, ville jeg også lære bransjen, så jeg har jobbet både med catering og som garderobeassistent for artister, sier hun.

Nominasjonsmilepæl?
Spellemannominasjonen ble ikke minst lagt merke til hos dem som heier hardt på en bedre kjønnsfordeling i norsk rock. NTB intervjuet i sakens anledning pressesjef Guro Juul Andersen i metalfestivalen Midgardsblot (her publisert i Dagsavisen), som hadde følgende forklaring på kvinneunderskuddet i sjangeren:

– Jeg tror det fremdeles ligger en redsel for ikke å være god nok. At man ikke stoler på egen dyktighet, men sammenligner seg med andre og tenker på hva man ikke kan i stedet for det man kan. Det er nok derfor denne sjangeren ble – og fortsatt er – så herredominert.

Internasjonalt er det flere kvinner i den delen av metaluniverset hvor Sylvaine hører hjemme enn i avdelingen for høyoktan hardcore. Likevel regnes nominasjonen som en mulig milepæl.

Sylvaine (Foto: Tellef Øgrim)

Selv kaller hun seg ikke noen aktivist på feltet, selv om hun har møtt bransjens stereotypier.

– Mange snakker med meg på en annen måte enn til menn, fordi de antar at jeg ikke forstår. Min holdning: jeg vil ikke kalle meg feminist, men jeg vil selvfølgelig at alle kvinner i hele verden skal ha akkurat de samme mulighetene. Jeg er ikke den som står på med det. Men har jo møtt en del fordommer.

– Som for eksempel?

– Ja, for eksempel når jeg snakker med en gitarist-venn om utstyr og han forklarer at «jo, også bruker jeg en vreng-pedal, du vet, det er en sånn pedal som bråker». Dumt eksempel, kanskje, men sant.

Dessuten beskriver hun det hun kaller en seksualisert samtale, som går veldig fort fra skryt om hvordan hun og bandet låter til «du så skikkelig bra ut».

– Men det er ikke noe jeg tenker så mye over til daglig. Jeg føler at jeg har god kunstnerisk kontroll over mitt eget prosjekt.