Fosse og Kolstad keep me hanging on

Jon Fosses dikt var kanskje akkurat den utfordringa pop-Sandra trengte? Ballade anmelder: Sandra Kolstad / Jon Fosse «Elv på himmelen»
Med Ingrid Olava, Thea Hjelmeland, Sivert Høyem, Frank Kjosås, Ane Brun, Mimmi Tamba, Bjørn Tomren, Gjertrud Jynge, Morten Myklebust, Tuva Syvertsen og Ragnar Hovland. I tillegg til albumet, har vi vært på diktkonsert (på Det Norske Teatret på slippdagen).

Under den pågående Fossefestivalen slippes et dikt-prosjekt du bør merke deg: Sandra Kolstad, self-made-woman i elektronisk pop, har latt synthene sine gå varme til 12 utvalgte dikt av Jon Fosse. Dikteren og dramatikeren er kanskje vår tids største norske, en slags nynorskens superhelt: Fosse omtales gjerne som helt avgjørende i europeisk scenekunst. Sandra Kolstad har lenge gjort sin egen elektropopgreie, jeg har hatt stor sans for den, men ment hun ikke har vært helt i mål på melodilinjer og trøkk.

Noen nevnt, ingen glemt
Albumet er tolv komprimerte popsanger – og det er samtidig lyrikk omsluttet av elektroniske tepper. Vokalister som Ane Brun, Sivert Høyem og Tuva Syvertsen, i tillegg til Kolstad sjøl, synger hvert sitt tonesatte dikt. Hun topper dessuten laget med kjente skuespillere og forfatter Ragnar Hovland. Farlig å bare nevne noen, for de bringer hver og en noe spesielt til torgs. Og viser hvordan noe kan bli noe mer enn seg sjøl, avhengig av personlighet, innfallsvinkel, med mer. En pluss en er lik tre, om du skjønner – men kan vi få fire, kanskje?

Kolstad slår an hver sang med harmonisk sterke, lekende og dramatiske og av og til nesten «cheasy» uttrykk. Før en av de tolv særs overbevisende stemmene kommer inn med hvert sitt dikt på melodi:

Ingrid Olava leverer presist og lyst på første spor, passende til tittelen «Sky av lys». Ane Brun tar pusten fra meg og jeg må sette «Elv på himmelen» på om igjen. Og om igjen. I ett minutt og førti sekunder får vi lov å være i lag med Anes stemme og Sandras nesten slentrende skypop, som er lydbildet og rytmen valgt til denne sangen. Jeg lukker øynene, og Bruns stemme aleine gjør det uformelle cafélokalet på teatret til stor konsertsal. Det ljomer i meg, men altfor kort, og jeg kan ikke være den eneste som ønsker å være litt lenger i dette store, skimrende de klarer å bygge her, vel?

Sandra Kolstad og Ane Brun leverer med personlighet. Her fra diktkonsert/slippefest på Det Norske Teatret. (Foto: Sandra Kolstad)

Dikt eller sanger eller noe mer?
Det er som sagt flere slående øyeblikk, men sterkest på plata står Tuva Syvertsens (kjent blant annet fra Valkyrien Allstars) ornamentvokal og formidling av fortid og nåtid på «Har vore». Ordene «og så dei gamle hendene / Som stryk meg over håret» svever i Syvertsens vibrato. Kolstad prosesserer vokalen, og fletter den med instruemntene, opp på en tinde av effekter, kanskje med Laurie Andersons metode i tankene? Varmt, organisk, metallisk i en nær perfekt legering: For en forløsning! Er det lov å si at de fosser ut her, følelsene. Diktenes effektive skildring av hvordan vi ofte holder oss sjøl tett på oss, ikke veit hvordan vi skal forvalte, hvordan vi skal få oss ut til de andre forsterkes i Kolstads deilige lydhimmel.

Men det går vel raskt videre. Som lytter blir jeg «groomet», gjort klar for noe stort, men så puster synthen så raskt ut. Klar for nytt spor, allerede? Nei, ikke egentlig.

Les også: Gir slipp på kontrollen

Mer er mer
I festivalprogrammet for festivalen som er ramme for utgivelsen er forfatteren sitert på at «et teaterstykke er som eit utstrekt dikt for meg.» I sceneform/manus er Fosse gjentakende; like, og nesten like, strofer kan gå igjen og igjen og fylle en time med sitt presise, nesten sparsommelige språk. Men i sine sangdiktversjoner lar Sandra Kolstad diktene være korte (slik de er skrevet av Fosse, ser jeg for meg, uten at jeg har sjekker hvert et). Sporene er ofte under to minutter – og lar meg virkelig sitte igjen med lengsel etter mer. For popproduksjonene er uten dødpunkter, og melodilinjene ville holdt til mer enn det vi får utdelt.

Å la lytteren sitte igjen og lengte etter mer er jo ikke nødvendigvis feil, det brukes ofte både i kommers og kunst – i poputgivelser og på scenen. Og på tre av diktene støtter jeg Kolstad når hun lar dem stoppe der de stopper. En gitt kontrast, som i diktet «Kvarandre», bør absolutt få stå, som den bråstopp i kommunikasjon teksten beskriver. Men på overveiende mange låter her kunne hun ha bygget dem mer til nettopp låter. Det er vel ikke anmelderens oppgave å si hvordan Kolstad burde bygget dem videre, men en mulighet er noe så enkelt som å gjenta flere tekstlinjer. Fosse sier jo sjøl at det kan strekkes ut for andre format. (En annen løsning, som så forskjellige artister som Karpe og This Mortal Coil har gjort med hell på konseptalbum, er å sy de korte sporene sammen med innimellom-lyd som skaper rom og nesten umerkelige skifter i mellom.)

Slippkonserten på Det Norske Teatret i helga ga grundig introduksjon av hver enkelt av – og satte virkelig fokus – på vokalistene. Diktene ble først lest opp – så kom de som sanger med enkel løsning på sine backingtracks. Særlig Gjertrud Jynges angripende innfallsvinkel tok meg denne kvelden. Stemmen hennes bærer utropstegn i! hver! Stavelse! Et spesielt punktum settes av forfatter Ragnar Hovland, han står sterkt, uskolert (?) og med masse personlighet på scenen. I det hele viste stjernelaget at Sandra Kolstad her har nok til en liveversjon som flere publikummere nok bør få oppleve.

Albumet er det beste hun har laget, i mine ører. Det ser altså ut til at den kjente metoden med å slå seg løs innafor stramme rammer, svare på en helt spesifikk oppgave*, virkelig bringer fram det beste i musikeren Sandra Kolstad. Da føles det litt sløsete å la oss sitte igjen med slik ei tørste etter mer. Gi oss bittelitt mer, da, Sandra. Litt mer. Remiks, nokon?

Siri Narverud Moen

*Oppgaven med å tonesette dikt av Jon Fosse ble opprinnelig gitt Kolstad som bestillingsverk – da Det Norske Samlaget feiret 150 år i fjor.