Simone de Beauvoir i Paris,1962 (Foto: Gisele Freund)

Skriv som ei jente

LEDER: Hva skriver vi? Og hvem skriver? Språk, kritikk og handling henger nøye sammen. Pandemien er en risiko mot mangfoldet i redaksjonene, rekruttering til musikkjournalistikken og den gode kritikken.

Kalender

Krantz // La bohème

01/12/2021 Kl. 19.30

Oslo

Operapub på Røverstaden

01/12/2021 Kl. 19:00

Oslo

Da Ray Charles stod på scenen i Njårdhallen i september 1968 hadde han ifølge Aftenpostens utsendte med seg et «’englekor’, The Raelettes, bestående av fire sjokoladebrune nam-nam-piker i gylne blondekjoler».

Da 10 år gamle Britney Spears i 1991 ble intervjuet av den kjente programlederen for et talentshow på TV, noen og 60 år gamle Ed McMahon, spør han:
«You have the most adorable pretty eyes – you have a boyfriend?»
Britney Spears svarer spøkefullt «No sir…they’re mean», som gjør at programlederen svarer tilbake: «I’m not mean, how about me?»

Da Dagbladets Anders Grønneberg anmeldte Aserbajdsjans bidrag i Melodi Grand Prix i 2016 var dette den essensielle vurderingen:
Mine vellystige hormoner løper løpsk, men ser man forbi en veldreid lekkerbisken, er dette nok en uhyre solid MGP-låt fra langtvekkistanlandet.

Faksimile fra Aftenposten 26. september 1968 (Foto: Faksimile)

I dagens BT skriver kritiker og feminist Charlotte Myrbråten om hvordan feminismen går i bølger og om at ingenting kommer av seg selv. Hun innleder med debatten som gikk helt til Dagsnytt 18 på NRK om artisten Annie og fokuset på at hun var en 43 år gammel tobarnsmor, noe som Myrbråten presist poengterer ikke ville ha skjedd for ti år siden.

«I utgangspunktet er det kanskje ikke en stor sak, for hun er jo strengt tatt en tobarnsmor på 43 år», skriver Myrbråten. «Men måten artister som også tilfeldigvis er kvinner blir omtalt i mediene, har nådd et kritisk punkt.»

Språket vi bruker, ordene vi velger og hva vi vektlegger i det vi skal formidle er helt sentralt i hvordan vi oppfatter det som blir sagt, hvordan holdninger preges og bygges, og hvordan vi velger å handle. Å tenke er å handle. Å uttale seg er å handle.

Vi vet at en måte å sørge for at vi formidler godt er å sørge for at ulike stemmer er med på å definere og forme det som formidles. Media har naturligvis et særskilt ansvar, som forvalter formidlingskanaler for hele offentligheten. Og de som sitter i lederstolene i mediene, de som disponerer ressursene og bygger redaksjonene har et særskilt ansvar for å sørge for at ulike stemmer høres i offentligheten og bidrar med bredde i synspunkter, i beskrivelser og vurderinger, i analyser og kommentarer. Det betyr noe hvem som anmelder konserten eller plata. Det betyr noe hva slags bakgrunn, bagasje, tankegods og dimensjoner vedkommende tar med seg inn i vurderingen.

I desember 2020 publiserte Dagsavisen en oversikt over de «40 beste albumene» i året som var i ferd med å ebbe ut. Oversikten ble satt sammen av lister fra 54 musikkjournalister og -anmeldere fra et bredt spekter av medier og ulike felt innen musikken, men i hovedsak fra populærmusikk, jazz og country/americana. «54 musikkjournalister kan neppe ta feil.» Mon det. Det var nemlig bare det at kun fem – 5 – av disse var kvinner, og utvalget ellers så for meg ut til å være preget av relativt godt voksne, hvite og mannlige stemmer.

At det er mange blikk som ser, vurderer og formidler skjerper våre egne perspektiver, betraktninger og synspunkt. Men det gjør også at kunsten og kulturen vår blir utfordret, skjerpet – og rett og slett bedre.

Ballade er et medium og en nettpublikasjon med et sånt ansvar. Vi har et ansvar for å sørge for god balanse i representasjon i både det vi skriver og blant dem som skriver. Men det får vi jammen meg ikke alltid til.

Det har vært mange innlegg og kommentarer i både dagspresse og sosiale medier i løpet av dagen, den internasjonale kvinnedagen, om at pandemien betyr store tilbakeslag for kvinner verden over. Martine Aurdal i Dagbladet skriver 8. mars blant annet at «Pandemien forsterker forskjellene og lukker oss inne i hjemmene våre», og peker på at FN advarer mot at pandemien har økt risikoen for kjønnslemlestelse, antall barneekteskap og for vold i hjemmet.

Jeg skal ikke trekke linja lenger enn nødvendig mellom poenget her og situasjonen for millioner av jenter og kvinner verden over. Men fra de store, globale linjene vi alle lever og dirrer ustø på under pandemien lyder en bassgang fra Simone de Beauvoir: «Glem aldri at det bare kreves en politisk, en økonomisk eller en religiøs krise, før kvinners rettigheter brått står på spill».

Pandemien har gjort det vanskeligere for nye skribenter og formidlere å markere seg. Samtidig er det få, i det hele tatt, som livnærer seg av å skrive om musikk på fulltid. Når den ene parten i et forhold må ta en større skjerv hjemme er det ofte kvinnen, kanskje derfor velges også skribentvirksomheten bort.

Det er krevende å holde skribentvirksomheten ved like når det er andre og mer presserende arbeid som krever ressursene dine. Eller når det er få arrangementer å skrive om, eller du trenger å kjenne på dynamikken og friksjonen i det å diskutere og reflektere sammen med andre. I tillegg er redaksjonene mer (fysisk) lukkede, og lar ofte være å ta sjanser fordi økonomien er trangere.

Så en slags konklusjon er delt – en går til mediene, en går til skribentene: Redaksjonene må tørre å være åpnere, sørge for å være bevisst på hva slags utvalg man setter sammen både i det man skriver om og hvem som får skrive, og alltid huske på at språkbruk i siste instans er handling. Og landets skribenter – ta sjansen. Og ta kontakt.
 

Kilde:
Spriket i språket er en huskeliste for musikkomtale i det 21. århundre, som skaperne kalte den da den ble lansert under Bylarm i mars 2015, på oppdrag fra foreningen Balansekunst.

Lista passer godt inn i alle landets redaksjoner og virksomheter der det skrives om musikk og musikere. Journalistene bak kronikken og huskelisten Spriket i språket var daværende musikkanmelder i Dagsavisen, Oda Faremo Lindholm, musikkjournalister i NRK, Trine Sollie og Trine Jørgensen Aandahl, musikkskribent Audun Vinger og kommentator i Aftenposten, Joacim Lund.

Kjenner du en trang til å kategorisere artister som jenteband, ballerock, eller kvinnelig musiker, forsøk å bytte ut kjønn med hudfarge, seksuell legning eller religiøs tilknytning. Ser det rart ut, er det rart.
(Sitat fra «Spriket i språket»)

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this