Følg dirigent og skribent Cathrine Winnes i Ballade-spalten «Tid og kunstnerliv».
Cathrine Winnes er universitetslektor i direksjon ved Norges musikkhøgskole, og var inntil nylig sjefdirigent for Blåsarsymfonikerna i Stockholm. I 2019 ble hun tildelt Norsk Komponistforenings likestillingspris. Samme år ble TV-serien hun var programleder for på SVT, «She Composes Like a Man», nominert til gullrosen i den internasjonale fjernsynsunderholdningsprisen Rose d’Or. Serien ble også sendt på NRK. Nylig ble hun også utpekt som mentor i Norges Musikkorps Forbunds Maestro-program. Winnes står bak vår faste månedlige spalte «Tid og kunstnerliv». (Foto: Mauro Lopez)
I sjelen skjer det mye rart når man er alene. For en kunstner kan ensomhet være nødvendig for noe så praktisk som å få tid til å øve. For en kunstner kan ensomhet være nødvendig for noe så upraktisk som å skape.
Er tid til det upraktiske vanskeligere å forsvare? Når vi uteblir fra familiemiddag eller takker nei til å kjøre barna til hockeytrening, må vi ikke da ha en bedre grunn?
Det som er håndgripelig, kan vi lett forsvare. «Jeg må ta en kveldsvakt». Alle forstår jo at man må ta en kveldsvakt. Tjene penger. Jeg kan ikke komme, jeg må ta en kveldsvakt, gjenkjennelsesfaktoren får til å nikke anerkjennende, dette har vi sympati for.
Litt vanskeligere er det å forsvare «jeg må øve».
Men du har jo øvd? Ja, men jeg må øve litt til. Når har man øvd nok? Er man ego når man øver lenger enn man må? Når man øver lenger enn minimum, da nærmer man seg kanskje en grense. Jeg må gjøre noe som ikke står noe sted. Og enda mer uklart: jeg må skape noe.
– Jeg må skape fordi jeg har et oppdrag.
Dette kan forklares for omgivelsene.
– Jeg må skape fordi jeg har lyst, eller fordi det skriker i meg etter noe som en gang var en lek, men som nå er på alvor, og det bobler og må ut, og slipper jeg det ikke ut nå blir det kanskje borte.
Den er vanskelig å forsvare.
– Jeg kommer ikke i bursdagen din, jeg komponerer.
Den er lei. Det går ikke an.
Behov for å beskytte tiden
Det er ikke fordi jeg er så fryktelig eksentrisk/spennende/ sær/interessant. Men jeg må jobbe på en annen måte. Jeg må beskytte tiden.
I utbroderingen av den romantiske kunstnermyten, og spørsmålet om hvorvidt man er fryktelig eksentrisk/spennende/sær/interessant, er tilbakeblikket på Brahms, ekteparet Schumann og fiolinisten Joseph Joachim ganske spennende. Til alle tider har visst dette vært en konflikt: behovet for arbeidsro versus behovet for nærhet til andre mennesker.
Robert og Clara Schumann i 1847, et litografi av Eduard Kaiser. (Foto: Wikimedia Commons)
Skal man ha en relasjon til andre, møter man automatisk forventninger om at man investerer det nødvendige for å være delaktig i en gruppe, en familie, et samfunn. Hvis ikke går det galt. Parterapeuten Sissel Gran sa i et foredrag at den klientgruppen med størst tilknytningsproblematikk er dem som er barn av kunstnere. Da fikk jeg vondt i magen. Det må ikke gå så galt.
Fri men ensom
Johannes Brahms løste dette problemet ved å leve alene.
Da var han fri, og uten forpliktelser, barn og kone. Men sikkert også ensom. Og en kveld dukket det opp et motto. I form av en fiolinsonate kom slagordet «Frei Aber Einsam», FAE, til liv. «Fri men ensom». Filosofien var enkel: En kunster måtte være fri, skulle den kunne utøve og skape. Prisen å betale for dette var å leve i ensomhet.
Helt einsam var han dog ikke. Komponeringen av sonaten, som bygget på de tre tonene F-A-E, var et gruppearbeid mellom ham, Robert Schumann og Schumann-eleven Albert Dietrich. Den ble uroppført av Joseph Joachim, som også var en sentral FAE’er. Ved klaveret satt Clara Schumann.
For en tid! For en kunstnerisk kraft! For en gjeng! Jeg misunner dem litt mens jeg tenker på 1850-tallet, der de spilte sammen istedenfor å se på Netflix. Fri for lidelse var ingen av dem, det var akk så vanskelig å være introvert, men nå komponerte de inn den nye kunstnerkoden i musikken. De kommuniserte med tonene F-A-E som musikalsk poesi. Sonaten ble siden hetende «F-A-E-sonaten».
Tema til «F-A-E-sonaten», 2. sats. Bildet er fra bloggsiden til G. Henle Verlag. (Foto: G. Henle Verlag)
Alter ego
Hvor kom disse impulsene fra? Johannes Brahms’ signering av «F-A-E-sonaten» setter oss på sporet, med pseudonymet Johannes Kreisler jr.
Snedig. Han har skapt et alter ego.
Jeg får faktisk litt hjertebank av dette kunstnermiljøet, som flommer over av symboler, akronymer, musikalske koder og alter egos. Schumann hadde jo sin egen ventil i to alter egos; den ekspressive Florestan og den tankefulle Eusebius. Mon om ikke dette inspirerte den unge Johannes. Florestan og Eusebius tok bolig i musikken til Robert, de skrev tekster i «Neue Zeitschrift für Musik», og de var gift med Clara, like mye som Robert selv. (Tålmodige Clara.)
Da Johannes Brahms omskapte seg selv til Johannes Kreisler jr., var det etter inspirasjon fra forfatteren og multikunstneren ETA Hoffmans fiktive karakter: den geniale, men sosialt utilpassede kapellmesteren Johannes Kreisler. Romanfiguren var allerede et slags portrett av ETA Hoffmann selv. (A’en i ETA kommer forresten fra Amadeus, han døpte seg selv i ren beundring for Mozart. Snakk om å ta identiteten i egne hender.)
Men om Hoffmann beundret Mozart, så beundret vår tyske kunstnerkoloni Hoffmanns humørfylte, overfølsomme og talentfulle Kreisler. Slik kommer Schumanns klaverstykke Kreisleriana til verden, slik kommer FAE-koden til verden.
FAE som syndrom
FAE kan betraktes som en livsstil, men hadde det vært lettere å rettferdiggjøre den om det stod om det i legebøkene?
Nesten alle som har ventet på, og fått, en diagnose sukker lettet ut.
–Nå vet jeg hva det er med meg, det har et navn!
Det går ikke bort, men det blir lettere å håndtere, både for pasienten og de pårørende.
–Du skjønner, jeg har FAE-syndrom.
Alle nikker kjærlighetsfullt, hun har litt FAE akkurat nå. Plutselig får man aksept, like mye som han naboen som heller ikke kommer på gatefest i nabolaget. Han måtte ta en kveldsvakt. Da gjør det ikke noe om lyset står på hjemme hos meg, selv om alle som er på gatefesten ser det. Jeg er jo hjemme på grunn av FAE.
Johan Christian Claussen Dahl, «Morgen etter en stormfull natt», 1819. (Foto: Wikimedia Commons)
Paradokset for alle som er rammet av FAE, er at møtet med andre mennesker kan være den beste katalysatoren for å komme på noe nytt. Som John Cleese sier om kreativitet: «Sørg for å ha gode lekekamerater!
–For mye FAE er en forbannelse, uttrykte en musikerkollega her om dagen, og slang på en N. «FAE’n!»
Historien viser jo også hvordan de mest ihuga FAE’erne på 1800-tallet tross alt ble inspirert av hverandre.
Den kunstneriske røde tråden på Vinterfestspill i Bergstaden i mars er «Frei aber einsam». Nesten som en konferanse for likesinnede, om mottoet til den romantiske kunstneren, om dennes dilemma og om ensomheten.
FAE er formulert for å gi kunstneren arbeidsrom, men utløser også dette store paradokset, nemlig at dype vennskap, familie og romantisk kjærlighet avler inspirasjon og skapertrang.
Behovet for å beskytte tiden vil likevel alltid være til stede i oss, prisen til tross.
Derfor er det nok mange musikere som har det; et visst streif av FAE!
Kunstneropphold på Folkemusikksenteret i Buskerud
Åpent for alle musikere å søke, til øving, låtskriving og fordypning i norsk folkemusikk.
Bevar Musikkbiblioteket ved NTNU!
Et så viktig universitet som NTNU må ha et rikholdig bibliotek for musikkprofesjonsutdanningen, og med kvalifiserte ansatte. Norsk musikkbibliotekforening støtter innspill om musikkbiblioteket ved NTNU, skriver Tone Nøtvik Jakobsen.
Ballade video: I stua, i limbo
Med Marie Sahba, Adam Douglas, Iris Caltwait, Intertwine, Barren Womb og ARV. Samt en fem låters mini-konsert med Sweetheart.
Lyden av Gamle Oslo Gammaldans
Gamle Oslo Gammaldans er sju voksne folk som ikke spiller gammaldans. Opplev dem live på Ballade-arrangement i Gamlebyen i Oslo torsdag 27. mars.
Ballade på Parkteatret: Opera-premiere, musikkvideovisning og minikonsert søndag 23. mars
Solveig Sørbø og Maria Kjos Fonn snakker om operaen "Heroin Chic". Rockemusiker Henning Andersen spiller utvalgte låter. Og vi viser et godt knippe nye musikkvideoer på skjermen.
Selma fra Hønefoss ble publikummer nummer en million i Bærum Kulturhus
Selma Hasund Poole (18) fra Hønefoss ble overrasket med konfetti, gavekort på danseforestilling og jazzfestival som besøkende nr. 1 million i Bærum Kulturhus i helgen.
