Jøran Rudi

Støy i musikk, musikk i støy

Dersom samtidsmusikken skulle definert bort støymusikken, ville det vært en latterlig, tilbakeskuende og lukket handling, mener NoTAM-leder Jøran Rudi. Nettopp derfor gleder han seg over opptagelsen av Lasse Marhaug som medlem i Norsk Komponistforening. Samtidig mener han at den siste tidens rykter, kontroverser og diskusjon nå kan bli grunnlag for en interessant debatt om støymusikken.

Kalender

Orgelkonsert på Påskeaften: Kåre Nordstoga

30/03/2024 Kl. Kl,12.oo

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

Den siste ukes oppslag hos NRK, både i eteren og på nettet, om at en støykomponist er opptatt som medlem i Norsk Komponistforening, har avfødt en del reaksjoner, både hos undertegnede og hos andre. Reaksjonene kan muligens bli grunnlag for en interessant debatt om støymusikken. Uten å ha som formål å foreta en uttømmende analyse, så tar jeg meg friheten å presentere mitt perspektiv i kortversjon.

Historisk
At støy brukes som virkemiddel i komposisjon og musikkproduksjon er ingen ny ting. Støy er (enkelt sagt) svært brede og ikke-harmoniske spektra, og forekommer blant annet i nær sagt all orkestermusikk. Bruk av støy har også blitt rendyrket, og futuristene gjorde store ideologiske poenger på at industriell støy bar i seg fremtidens musikk. Dette ble nedtegnet både i form av manifester og klingende musikk, som for eksempel det velkjente Ballet Mechanique av Georg Antheil, hvor en flymotor inngår prominent i ensemblet.

Utviklingen stoppet imidlertid ikke med dette, og i både den tyske og franske retningen i oppstarten av den elektroakustiske musikken på slutten av 1940-tallet hadde støy en prominent plass – i Frankrike som konkret, innspilt lyd fra klingende objekter som tog osv., og i Tyskland som maskingenerert lyd fra elektronisk (måle)apparatur. Arbeidet med ikke-harmoniske spektra har fortsatt, og finnes i dag i nær sagt all computermusikk.

Støymusikk er for samtidsmusikk mye av det samme som pønk var for rockemusikken på slutten av 1970-tallet og fremover en fem-ti års tid. Med de samme krav om å bli forstått og akseptert som «god fisk», og med mange svært kvalifiserte utøvere, både formelt gjennom utdanning og gjennom praksis.

Elektronisk musikk
Spesielt interessant er denne utviklingen sett i forhold til elektroakustisk musikk, all den tid mye av støymusikken er elektronisk, selv om mye (som f. eks. Spunk) er akustisk i mye av sin fremføring.

Innspilt lyd fungerer som råmateriale for manipulasjon, og generert lyd på nøyaktig samme måte. verktøyene som brukes er for eksempel ofte programmene Supercollider og Max/MSP, begge velkjente fra computermusikken, og utviklet i computermusikkinstitusjoner.

Materiale og verktøy er altså kjente og kjære størrelser, og dermed blir kanskje en diskusjon om estetikk interessant. Genren elektroakustisk musikk er etterhvert blitt ganske etablert, egentlig. Et kvalifisert publikum vil straks forbinde en hel del klanglige, strukturelle og rituelle ting med begrepet. Og nettopp der ligger nødvendigheten av å etablere et alternativ (eller opprør – alt ettersom). Utviklingen er nemlig ikke slutt – computermusikken slik vi kjenner den er ikke slutten på veien, den er en utviklingsretning, en genre (eller kanskje en strange attractor, som danner et «kraftfelt» rundt en kjerne med forholdsvis forutsigbar oppførsel for partiklene).

Estetikk
Dermed må vi diskutere en estetikk hvor stygt egentlig er pent, hvor provokasjon er en forutsetning, hvor smertegrense for dB er en borgerlig fordom, og hvor ritualene er nye (hva skulle de ellers være), så må diskusjonen handle om utviklingen av det musikalske materialet, og hvordan musikken er strukturert i forhold til det. (Tro om jeg kjenner igjen mange poenger fra den stadige og grunnløse diskusjon om hvorvidt computermusikk kan regnes som musikk!) Her vil det være mange meninger, og alle bygger ikke på det samme forståelsesgrunnlag. Men den konkrete foranledningen for denne teksten er et NKF-medlemsskap for en komponist, og hans musikk har da blitt vurdert blant annet etter ovennenvte kriterier, og jeg ser ingen grunn til å tvile på at hans musikk kvalifiserer til medlemsskap. Og dette er det faktisk Norsk Komponistforening som bestemmer.

Identitet
En rekke undersøkelser og akademiske studier bekrefter det vi alle vet, at musikk er identitetsskapende. Dette gjelder ikke i mindre grad OFOs abonnementspublikum enn rockerne. Alle subgrupper har egen identitet, som i varierende grad samstemmer med andre identiteter, og i varierende grad er del av den «offentlige pene smak». I alle musikalsk definerte subgrupper utvikles det regelsett for hvordan adferd forbundet med musikken skal være, hvordan fremføringer skal se og høres ut, og for hvordan subgruppen definerer seg selv i forhold til andre subgrupper. Dersom samtidsmusikken definerer støymusikken ut, så er det en latterlig handling – tilbakeskuende og lukket. Men det nettopp det motsatte Norsk Komponistforening har gjort – foreningen har opptatt som medlem en komponist som har basert sin søknad på kun innspilt materiale og med en støymusikk-estetikk. Gratulerer!

I min ungdoms politiske iver brukte vi ofte begrepet «repressiv desublimering», som for oss betød noe slikt som kvelende omfavnelse. Det er grunn til å håpe at støymiljøet i Norge er klokere enn vi var i min ungdom, og at de ikke stiller seg uforstående til at støy er fullt ut akseptabelt som musikalsk uttrykk.

Jøran Rudi, leder NoTAM

Om du selv vil skrive noe rundt dette temaet, kan du sende et innlegg i saken på e-post til ballade@mic.no. Nedenfor finner du som vanlig lenker til flere relevante artikler og innlegg om emnet.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.