Kontrabassist og komponist Håkon Thelin gir ut albumet «echoes and traces, together» fredag 24. april, på selskapet Peninsula Audio Records.(Foto: Jenny Rydhagen)
Musikk fra dypet
"Håkon graver seg ned i dypet av basskassen, men den er ikke er en kiste for de døde. Den er snarere en Noas ark, med yrende liv i sitt skrog. Kontrabassen er også komponist i Håkons univers."
Denne teksten er skrevet av musiker og komponist Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, og er en av flere tekster fra ulike skribenter i booklet’en som følger Håkon Thelins album echoes and traces, together. Albumet er ute i dag, fredag 24. april.
Man sier at Håkon Thelin behersker kontrabassens irrganger til det fulle, rent teknisk. Alt du trodde ikke var mulig er det likevel i hendene på Håkon. Hadde Håkon vært en historisk felespiller, hadde han temmelig sikkert vært høyt oppe på lista over kandidater til musikere med mørke, mystiske pakter, sånn på folkemunne.
Likevel har instrumentet åpenbare begrensninger. Den store trekroppen, de tykke strengene, grove hestehår. En kasse med en umiskjennelig klang, seig og mørk bare du banker forsiktig på den.
Men ‘begrensninger’ er et umusikalsk ord. Det som Håkon gir oss med kontrabassen sin handler mindre om begrensningene eller eventuelt ‘mulighetene som instrumentet gir’ enn om helt uavhengige kvaliteter som setningsdannelse, form og inderlighet.
På den annen side er det også åpenbart at det er det fysiske instrumentet som inspirerer, som gir rammene for hva som sies. Kontrabassen er også komponist i Håkons univers.
Coverdesign ved Lasse Marhaug. (Foto: Design/artwork ved Lasse Marhaug)
Håkon graver seg ned i dypet av basskassen, men den er ikke er en kiste for de døde. Den er snarere en Noas ark, med yrende liv i sitt skrog. Fra dypet toner det musikalske buer, formfullendte formuleringer og klanglige tilstander, det er skjørt og kraftfullt på samme tid.
Den levende, medskapende kontrabassen er som et stort dyr, vemodig stemt, i slekt med drager, Hufsa, Tussi eller andre fabeldyr. Romantisk som oksen Ferdinand. Det triste blir det vakre, og det dype blir et annet slags lys i Håkons musikk.
Håkon lar kontrabassen snakke til oss som lytter i hele setninger. Som i første og siste tema i Two alone (echoes) eller i hele verket Together. En setning er en musikalsk velformulert frase som er svært pregnant, tydelig og elegant, aldri med unødvendige ord eller innskutte ledd som ødelegger for formuleringen. Det er gjerne det samme som sies i et verk av Håkon, om og om igjen, men på stadig nye måter, og med et språk som har uendelig mange synonymer, bilder og nyanser. Hver setning har en egen formfullhet. Det som Håkon og bassen presenterer er utsøkt musikalsk poesi. Det blir aldri statisk, som i ‘kjølig’, ‘kynisk’, maskinelt repeterende.
Som verselinjer i et lengre dikt, skapes også form på et makronivå. Tempo i bevegelsene og det modale tonespråket minner om vokal tradisjon fra den klassiske musikkens vugge, gregoriansk sang – ettertenksomt, dvelende, melankolsk. Musikk som peker utover seg selv mot en slags intuitivt opplevd åndelighet.
Det andre hovedgrepet som kjennetegner musikken til Håkon er tilstander. I verket Traces for et lite kontrabassensemble er dette hovedmateriale. I Håkons tilstander er det alltid bevegelse. Det går langsomt, noen ganger svært langsomt, øret trekkes mot nyanser inni selve klangen. Det kan også være harmoniske klangtepper med hurtige, fluktuerende bevegelser. Men alltid på vei, det er tilstander som skaper form, ikke bare fascinerende klanger.
Ledige stillinger
I booklet’en til echoes and traces, together er det også kunstkort, laget av kunstner Hilde Grønner Flikke. (Foto: Hilde Grønner Flikke)
I Håkon Thelins musikk for kontrabass er instrumentet alltid der som veiviser. Noen ganger ledsaget av andre lydkilder som plasseres på instrumentkroppen eller strengene. Det er fascinerende hvordan stemmegaflenes egne setninger blandes inn med buestrøkene i Together. Symbiotisk og parasittisk, men på en måte hvor artene hjelper hverandre i sin sameksistens. Eller bruken av cymbal på strenger i Traces. Men disse grepene har aldri en utenomkontrabasslig agenda. Bassens fysiologi utgjør rammen for hva som sies, ofte hvilke fingersetninger som fører til de neste og hvordan både harmonikken og klangvariasjonene oppstår. Håkons lydhørhet og samarbeide med sitt instrument gir komposisjonene preg av å være utført med en blanding av intuisjon og planmessig utnyttelse av de mulighetene som til enhver tid ligger for hånden — og en sterk poetisk sans.
Maja S. K. Ratkje, Svartskog 6. januar 2026
