Z: Musikken i filmen

Filmtidsskriftet Z har i denne utgaven tatt for seg komponist- og regissør-samarbeidet. Her forteller temaredaktør Thor Joachim Haga litt om sitt mål med å skape mer bevissthet rundt filmmusikk som kunstform, og å gjøre det stuerent å omtale musikk i omtaler og samtaler om film. Under gjengir vi et utdrag fra nummeret.

Hvorfor har dere valgt å sette fokus på komponist-/regissørsamarbeidet i dette nummeret?
– Filmmusikk er generelt i en litt rar, paradoksal situasjon. Filmmusikk-konserter og -arrangementer er stort sett kjempepopulære blant publikum, men allikevel får den ikke den respekten og oppmerksomheten den fortjener som håndverk og kunstform, særlig ikke i filmomtaler og kulturstoff. Kanskje er det på grunn av de mange fordommene der ute, som at filmmusikk er best når den «ikke høres» – en unyansert påstand som reduserer filmmusikk til anonym lydtapet. Og musikken utenfor filmen, på album, blir gjerne sett på som ‘annenrangs’ fordi den ikke er komponert for sin egen skyld. Dette nummeret er et forsøk på å bekjempe slike fordommer. I tillegg ønsker vi å rette fokus mot det spesielle samarbeidet mellom regissør og komponist – det er mange som ikke tenker over at en filmskapers særegne stil ofte er vel så grunnlagt i komponistene de benytter seg av; ofte langvarige forhold som varer over flere filmer.

Hva tenker du om forholdet film og musikk; hvorfor er musikken i film viktig?
Musikk fyller flere viktige funksjoner i filmuttrykket, spesielt i forhold til historiefortellingen. Den skal skape rytme og binde historien sammen (f.eks. gjennom temavariasjoner) og hele tiden speile rollefigurenes valg og sinnstilstander. Men den kan også gjøre mer – noen ganger kan den være så tilstedeværende at det handler mindre om fortelling, og mer om å løfte enkeltsekvenser til frittstående, audiovisuelle kunstverk. Musikk er på mange måter det kraftigste, og mest retoriske, verktøyet man kan benytte i en film fordi den har sitt helt eget sett med assosiasjoner og meninger som tres over et annet meningssystem. Denne kombinasjonen bærer med seg en voldsom kraft, og et ansvar (noen ganger kan nettopp fraværet av musikk være vel så viktig).

Ballade gjengir her i samarbeid med Z et utdrag av temanummeret:

Z-enquête. Filmkomponistenes favorittpar.

Hva er vel mer naturlig enn å spørre dem som faktisk lager filmmusikk om deres favoritter innen komponist/regissør-samarbeid? Z filmtidsskrift har stilt et knippe norske filmkomponister ett spørsmål: «Kan du nevne ett eller flere par i filmmusikk-historien som du setter spesielt høyt?»

Rebekka Karijord
Barndom, Mannen fra Snåsa, Blodssystrar

Rebekka Karijord (Foto: Camilla Caam Rehnstrand)

Beata Gårdeler og Lisa Holmqvist, spesielt med Flocken. Dette er en fantastisk film, men først og fremst er Lisa Holmqvists musikk helt utrolig bra. Jeg valgte denne komboen fordi jeg synes de har et uvanlig mot i bruk av filmmusikk, i skandinavisk sammenheng. De tør å la musikken stikke ut, nesten som en observerende, egen karakter; være ubehagelig og skape motstand. Holmqvist er som tidligere scenograf en mester på romlige klanger. Hun bruker lite reverb – kunstig klang – og kamuflasje, men skaper fysiske frekvenser og klanger. Ofte er musikken ganske klaustrofobisk, slik historien også er for hovedpersonen i filmen. Lisa har evnen til å både være abstrakt og veldig tydelig som komponist.

Steven Soderbergh og Cliff Martinez, særlig med The Knick. Jeg ble helt satt ut, på en bra måte, da jeg hørte musikken til The Knick. Det er et klassisk kostymedrama som utspiller seg på et sykehus i New York, tidlig på 1900-tallet. Musikken er en total anakronisme i forhold til tidsepoken, og det funker som en kule. Cliff Martinez jobber helt elektronisk, og skaper en slags postmoderne rød tråd gjennom serien, ved hjelp av synth-arpeggios og droner. Det driver handlingen framover og skaper en ekstra dimensjon i alle rollefigurene.

Gisle Martens Meyer aka Ugress
Pushwagner, Häxan

Gisle Martens Meyer, aka Ugress (Foto: Pressefoto)

Det mest spennende og interessante samarbeidet er for min del Denis Villeneuve og Jóhann Jóhannsson. Jeg tror de bare rakk gjøre et fåtall filmer, men de få føltes så spesielt, som begynnelsen på noe nytt, eller en slags reboot av filmmusikk. Det kunne blitt så mye mer. Arrival var umåtelig fascinerende. Lurer veldig på Jóhannssons refuserte score til Blade Runner 2049 (samtidig syns jeg scoret til Zimmer og Wallfisch var topp; veldig interessant). Det jeg virkelig syns er trist er at Jóhannsson nå ikke kan gjøre Villeneuves Dune, det ville jo vært helt gyselig fortreffelig! Når jeg først er inne på Zimmer, syns jeg samarbeidet hans med Christopher Nolan er der han endelig har fått til noen nye interessante scores de siste årene, spesielt den mollske, nostalgiske stemningen de nailer så bra.

Et mer tradisjonelt par, og en tidlig påvirkning for min del, er Tim Burton og Danny Elfman, spesielt de tidligere produksjonene som Beetlejuice, Edward Scissorhands og Nightmare Before Christmas. Med de to kosegotherne der syns jeg estetikken passer som hånd i saksehanske nokså perfekt.

Christine Hals
Frozen, Aero: Origins

Christine Hals (Foto: Pressefoto)

Jeg liker veldig godt samarbeidet mellom Danny Elfman og Tim Burton. Jeg kan nesten ikke se for meg den ene uten den andre, og jeg tror ikke at de hadde klart å finne fram til alle disse utrolige verdenene de skaper uten hverandres innvirkning. Jeg er veldig fan av eventyrlige og «quirky» komposisjoner der musikken er en stor del av verdenen rollefigurene befinner seg i.

Drømmescenariet er å finne noen man kan skape slike kreative landskaper med over lang tid. Først da tror jeg man tør å ta den helt ut, samt at man vet hva man kan forvente av selve arbeidsprosessen og den andre. Da vokal er mitt hovedinstrument, slik som hos Danny Elfman, synes jeg også det er veldig kult at han får så mange muligheter til å skrive tekster og bruke stemmen som del av scoret. Dette er forholdsvis uvanlig, men veldig effektfullt. Jeg har vært på noen liveshow og live-filmvisninger der Danny Elfman går inn i sine ulike rollefigurer. Det er en fest for både øyne og ører, og man skjønner hvor stor del av filmene musikken og artisten Elfman har. Ikke sjelden kommer Tim Burton på scenen i sine karakteristiske klær på slutten. Danny Elfman og Tim Burton er kanskje definisjonen på en «match made in heaven»?

Ellers er det vanskelig å komme utenom Sergio Leone og Ennio Morricone. Leone spilte Morricones ferdigkomponerte musikk som inspirasjon for skuespillerne på sett og Morricone fikk leke seg med lyder som fantes i filmens miljø – coyote-ul, plystring og pistolskudd.

John Williams og Steven Spielberg er så selvfølgelige at det nesten er kjedelig å nevne dem. Spielberg hadde så mye respekt for Williams’ talent at han bestemte seg for å klippe om den 15 minutter lange sykkelsekvensen i E.T. til musikken, noe som ikke var like lett med datidens teknologi. Det sier litt om hvorfor jeg beundrer deres samarbeid.

Kjetil Bjerkestrand
Veiviseren, Ti kniver i hjertet, Hodet over vannet

Kjetil Bjerkestrand (Foto: Pressefoto)

Min absolutte favoritt må være Hitchcock/Herrmann-samarbeidet. Det introduserte meg til bruken av et modalt tonespråk i spenningsfilmer, i tillegg til at Herrmann komponerte i moduler. Det var en øyeåpner for mitt komposisjonsvirke også. Det første kicket jeg fikk var Psycho.

En annen favoritt er Gjøkeredet av regissør Miloš Forman og komponist Jack Nitzsche. Det ble riktignok kun med det ene samarbeidet, men der oppdaget jeg at et skrangleorkester med sag, trøorgel og lignende kunne bli like sterkt og emosjonelt som det største episke scoret. Avslutningsscenen der er min gåsehudfavoritt.

I Z filmtidsskrift nummer 2 2019 kan du også lese om favorittparene til disse komponister:

Henrik Skram
Knut Avenstroup Haugen
Johannes Ringen
Gaute Storaas
Kristin Øhrn Dyrdal
Eirik Myhr
Ginge Anvik
Trond Bjerknes
Ragnar Bjerkreim
Geir Bøhren og Bent Åserud
Ola Kvernberg

I nummeret skriver også Nanette Nielsen om samarbeidet mellom Herman og Hitchcock, Peter Larsen om Ry Cooder / Wim Wenders, og Tore Helseth om Arne Skouen/Gunnar Sønstevold. Temaredaktør Thor Joachim Haga skriver om samarbeidet mellom John Williams og Robert Altman, og om «15 andre undervurderte par i filmhistorien».

Du kan lese mer og bestille nummeret her.
Filmtidsskriftet Z har også slippfest på Vega Scene i Oslo 19. juni.

LES OGSÅ BALLADES serie med filmkomponister og om å skape musikk til film og TV, blant annet fra Berlinalen tidligere i år. Lenker i venstre marg!