– Kritikken er litt vrang
Mener Morgenbladets kulturredaktør om Erling Guldbrandsens kritikk av bruk av journalister i ”Kår en klassiker”. Han viser til at det er vanlig praksis at journalister skriver i avis.
I innlegget Musikk med løs jakke kritiser Erling Guldbrandsen Morgenbladets serie ”Kår en klassiker”. Blant annet skriver han:
Disse 20 artiklene skrives konsekvent av journalister uten sakkunnskap på feltet. Gang etter gang får vi biografisk småprat om komponistens liv, anekdoter, gjetninger og avsporinger fra musikken selv. Aldri vinkles det på den musikalske formprosessen, orkesterbruken, klangen, framføringshistorien, på hvorfor denne musikken fortsatt er aktuell i musikkulturer større enn den norske.
Vanlig å bruke journalister
Fungerende kulturredaktør Espen Hauglid i Morgenbladet synes kritikken er litt vrang.
– For det første er det standard praksis i avis å bruke journalister til å skrive om saker. For det andre var det et valg vi tok utfra ønsket om å henvende oss til folk som ikke har sesongbillett i konserthuset, eller professorfaglig kompetanse, sier Hauglid, og fortsetter:
– Jeg synes det er legitimt å drive med journalistikk. Om det ikke holder mastergradsnivå det som formidles, synes jeg at det å ringe noen for å få svar er en grei fremgangsmåte for å lage avis.
Fra leserens ståsted
Målet var ifølge Hauglid å nærme seg verkene som lesernes representanter. Dette mente – og mener – han best løses ved å behandle materialet journalistisk.
– Vi ønsket å henvende oss til dem som ikke har noe forhold til disse verkene fra før. I tillegg er det et praktisk spørsmål. Det er et stort arbeid å skrive tyve artikler. Det må fordeles på mange mennesker. Og i og med at det er journalister vi er og har flest av, var det naturlig å gå til dem.
Han kan fortelle at det vil komme artikler i serien skrevet av anmeldere, om enn ikke nødvendigvis anmeldere som skriver fast om klassisk musikk.
– Mener du at folk med musikkfaglig kompetanse ikke kan formidle musikk godt til de som ikke kjenner musikken?
– Nei. Det kommer du ikke til å få meg til å si, ler Hauglid, og understreker at det er nettopp slik formidling mange gjør i Morgenbladet med stort hell hver uke.
Ledige stillinger
– Erling Guldbrandsen er selv en fremragende musikkformidler som vi er stolte av å ha i spaltene.
Forstår ikke sitat-kritikk
Hauglid vil for øvrig påpeke at han ikke forstår Guldbrandsens kritikk av avisens – og hans egen – sitatpraksis.
– Jeg er ikke enig i at jeg har sitert hverken Andsnes eller Båtnes sleivete. Jeg har skrevet det som var på båndet. Uten å nevne meg ved navn mener han at jeg har skaltet og valtet med det folk har sagt. Det har jeg ikke gjort. Jeg har selvsagt gitt Båtnes sitatsjekk.
– De siteres muntlig. Det synes jeg er en verdi når man lager avis. Og kanskje særlig når man skriver om saker som kan oppleves litt tunge. Når Andsnes sier: «Nier’n går ned i noe grums i det indre» så synes jeg som leser at det er litt deilig.
Samarbeid med Oslo-Filharmonien
”Kår en klassiker” er et samarbeidsprosjekt mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien (OFO) i anledning Morgenbladets forestående 200 års jubileum, og OFOs 100 års jubileum i år.
– De kunne tenke seg å stå for kåringen, og vi ville lage journalistikk om det. Vi tror dette er interessant lesing, og et godt formidlingsprosjekt i vårt felt, og innen det vi har påtatt oss ansvar for å skrive om, sier Hauglid.
Fem kompetente musikere
Kommunikasjonssjef Liv Beate Skavdahl i OFO ser ikke at kritikken hovedsakelig er rettet mot dem.
– Jeg leser dette primært som en kritikk av Morgenbladet og hvordan de har valgt å presentere kåringen. I tillegg til at det er en generell kritikk av hvordan klassisk musikk dekkes generelt.
Juryen som har kåret verkene ble sammensatt av OFO og Morgenbladet i fellesskap. Skavdahl vil ikke gå inn i begrunnelsen for utvelgelsen av hvert av jurymedlemmene. Hun mener det lett kan ende i en diskusjon om hvorfor nettopp disse ble valgt, og ikke andre.
– Jeg synes ikke de som satt i juryen fortjener kritikk. Vi mener at de har gjort en grundig og god jobb med utvelgelsesprosessen. Det var en opplevelse å sitte på møtene og høre fem så kompetente mennesker diskutere musikk de ofte er med på å fremføre.
Juryen møttes tre ganger. Morgenbladet var tilstede med en journalist på alle møtene.
– Hva mener du om presentasjonsformen kåringen har fått?
– Jeg synes det er helt fantastisk at en avis som Morgenbladet er villige til å bruke en side på dette i nesten et halv år. Når det gjelder den redaksjonelle vinklingen må Morgenbladet svare for det.
For lekfolk
Skavdahl roser i motsetning til Guldbrandsen avisens sitatpraksis. Som privatperson og personlig interessert lytter synes hun også at denne journalistiske formen er like hensiktsmessig som forskning for å få folk interesserte i klassisk musikk.
– Om Morgenbladet med dette grepet har hatt som hensikt å øke interessen for klassisk musikk, så kan dette være en relevant presentasjonsform. Min erfaring, også fra Operaen, er at man i størst mulig grad må eksponere folk for det rent kunstneriske. Man må lokke folk til å høre på musikken. Nå nedvurderer jeg ikke betydningen av forskning på klassisk musikk, for den har absolutt sin plass. Men når det kommer til å få lekfolk interessert er det ofte beskrivelsen av musikken som kan få folk til å lytte.
– Noe av tanken her har vært å få folk til å sjekke opp verkene på Youtube, eller andre steder, for å finne ut om inntrykket av musikken samsvarer med det som står i artikkelen, avslutter hun.
