Serien “Kår en klassiker” bekrefter – mot sin vilje? – at kunstmusikk og musikkfortolkning er uten betydning i norsk offentlighet, skriver Erling E. Guldbrandsen

Første oppføring i Amerika (1916), Leopold Stokowski, Philadelphia Orchestra, og koret 1068 musikere), © Wikipedia

Innlegget er en redigert versjon av et Facebook-innlegg på Guldbrandsens vegg datert 21. april.

I dag leser jeg enda en artikkel i Morgenbladets serie “Kår en klassiker”. Enda en gang pludres og småprates det om et kanonisk orkesterverk. Denne gangen gjelder det Mahlers 9. symfoni. Ingenting vesentlig blir sagt, og det lille som blir sagt, er like ofte direkte feil som riktig. Tilfeldige skudd i blinde.

En like sleivete, pussig og omtrentlig omgang med litteratur eller andre fagområder ville vært utenkelig.

Erling E. Guldbrandsen

Men dette gjelder jo bare klassisk musikk, må vite. De 20 beste orkesterverkene i kunstmusikkens historie er blitt kåret av en liten jury. Lovet være den. 20 verker fra barokken til vår tid får hver sin artikkel i løpet av våren.

Det er jo fint. “Vi” som liker klassisk, eller vi som forsker på det, gud bedre, får bare bukke og takke for at denne musikken i det hele tatt omtales, er det sånn det er?

Les Morgenbladets svar her

Disse 20 artiklene skrives konsekvent av journalister uten sakkunnskap på feltet. Gang etter gang får vi biografisk småprat om komponistens liv, anekdoter, gjetninger og avsporinger fra musikken selv. Aldri vinkles det på den musikalske formprosessen, orkesterbruken, klangen, framføringshistorien, på hvorfor denne musikken fortsatt er aktuell i musikkulturer større enn den norske.

Den naive myten om Mahlers 9. som hans “avskjed med livet” er blitt tilbakevist gjennom de siste førti år. Morgenbladet viser i stedet til et Lenny Bernstein-kåseri fra 1973 og Karl Schumanns lille Mahler-bok fra 1972; biografiske lesemåter pinlig utdaterte og uten støtte i musikken selv. Nei, Mahlers 9. er fylt av vitalitet og stormende nytenkning.

Vi får ingenting om de fire satsene, om hva som skjer i den enorme Andanten i D-dur med komplekse symfoniske bølger, de tre orgiastiske klimakser og en tematisk prosess som peker rett inn i modernismen. Ikke et pip om den satiriske andresatsen i C-dur, med kampen mellom Ländler og vals, mellom lav og høy, mellom rustikk bondedans på beksømsko og Wienervals på virvlende silkeføtter i aristokratiets dekadente salonger. Ikke et ord om den kromatiske Rondo-burlesken, tredjesatsen, dens kontrapunkt og hysteriske stretto. Finalens, Dess-dur-adagioens, kulde i mellomspillene, som skjærer inn i de sugende, ku-varme strykerseksjonene i en dobbeltvariasjon av en formprosess, omtales uten å gå inn i orkestrering, tematikk, stilfigurer eller tolkning.

Det er musikalske grunner til at Mahlers Niende er et verk man ikke kan overse i vestlig musikkhistorie. De grunnene og den diskusjonen hører vi ikke noe om. Stakkars Elise Båtnes, konsertmester i Oslo-Filharmonien, som siteres så omtrentlig som her. Stakkars Leif Ove Andsnes som slipper til med følgende setning: “Nier’n går ned i noe grums i det indre.” I journalistens språk.

Å sette ord på musikkerfaring er et metodologisk og filosofisk tema og grunnproblem. Th.W. Adorno foreslo et bevegelig, dialektisk språk for å treffe estetisk erfaring. Andre foreslår poetiske metaforer. Andre foreslår en spleising av vitenskapelig strukturanalyse og “criticism”. Andre igjen vil redegjøre for lyttererfaring, men med feste i partituret. Andre igjen sammenligner framføringer, orkestre, innspillinger, tradisjoner. Andre igjen ser orkestreringen som sentral innfallsport. Andre igjen diskuterer historisk kontekst og resepsjonshistorie, av den jødiske dirigenten Mahlers musikk i et anti-semittisk sentral-Europa og musikkens senere, utrolige ‘revival’ etter LP-ens oppfinnelse.

Morgenbladet har minst to egne musikkanmeldere som er spesialister på orkestermusikk, på vestlig kunstmusikk, på framføring av orkestertradisjonen, og som for tiden leder og driver et forskningsprosjekt på dette. Oslo-Filharmoniens og Morgenbladets jury har ingen slike musikkforskere med. Slik sakkunnskap etterspørres ikke.

Da får vi det vi får, og serien “Kår en klassiker” bekrefter – mot sin vilje? – at kunstmusikk og musikkfortolkning er uten betydning i norsk offentlighet.

Erling E. Guldbrandsen er professor på institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og er tilknyttet Morgenbladet som anmelder.

Publisert:

Del: