Intervjuet er produsert av Norges musikkhøgskole for deres hjemmesider, der det også først ble publisert. Ballade republiserer med tillatelse.
Av Kjersti Juul
I nærmere 50 år har Jon Balke beriket verden med sin musikalske palett. Å se forskjell på rødt og grønt, klarer han derimot ikke. Noe musikkverdenen kan prise seg lykkelig for.
Drømmen var nemlig å bli noe helt annet.
– Jeg skulle bli pilot, men er fargeblind. Ser du ikke forskjell på lanterner og lys som skal guide deg, er du automatisk utelukket i lufta, ler Balke.
Der synet satte en stopper, kom hørselen ham til unnsetning.
Jon Balke fikk musikken inn med morsmelka. Nærmere bestemt av sin far, som riktignok jobbet som lektor, men holdt på med musikk hele livet.
– Han var universalmusiker og spilte like godt klarinett som gitar, piano og kontrabass. Jeg vokste opp i et hjem fylt av musikk, forteller Balke.
For Balke har musikken alltid vært lystbetont. (Foto: Magnus Skrede)
Han har ingen minner av trøttende terping eller forsakelse av andre aktiviteter i barndommen. Musikken har alltid vært lystbetont.
Skulle Jon Balke komme til å kjede seg, gjør han noe med det. Pianolærerinnens Czerny-etyder ble raskt forkastet til fordel for farens Duke Ellington-noter.
– Egen-driven har alltid vært kraftig. I oppveksten brukte jeg mye tid på å forske i musikken, i jazz og blues-orienterte ting, så vel som cello. Jeg hadde en fantastisk lærer, Arne Novang, som var førstecellist i Oslo-filharmonien.
– Det ble ikke det instrumentet jeg utviklet mest, men jeg spiller det fortsatt for meg selv, forteller Balke, som også har jobbet mye med perkusjon, synth og elektronisk musikk ved siden av pianoet.
– Husker du første gang jazzen traff deg?
– Det første minnet jeg har av jazzmusikk er trio-platen Money Jungle med Duke Ellington, Charles Mingus og Max Roach som traff meg hardt i 12-årsalderen. Det var en mørk energi der jeg ble veldig fascinert av, forteller han.
– Jeg fornemmet en eller annen type frihet i det musikalske uttrykket som virket veldig tiltalende.
Røde streker i boka
Det var nettopp mangelen på frihet som satte retningen for Jon Balkes karriere. Etter å ha gått to år på musikklinja ved Hartvig Nissen Gymnasium droppet han ut.
– Det var et regime som var preget av en ekstremt streng klassisk pedagogikk hvor vi skrev firstemmig sats, og tritonus var forbudt. Jeg fikk røde streker i boka hele tiden fordi jeg tok meg masse friheter, og var i opposisjon til hvordan alt var lagt opp.
Jon Balke begynte i stedet å jobbe. I en alder av 19 var han profesjonell musiker, og spilte etter hvert sammen med broren Erik og den ikoniske jazzvokalisten Radka Toneff, som han jobbet med jevnlig frem til hun døde i 1982.
I løpet av 70- og 80-tallet ble det også samarbeid med jazz-navn som Jon Eberson, Karin Krog og Sidsel Endresen, og som et av de opprinnelige medlemmene i supergruppen Masqualero.
28 år gammel mottok Balke norsk jazz’ høyeste utmerkelse, Buddy-prisen. Internasjonale utmerkelser og samarbeid med en lang rekke jazz-størrelser er heller ikke få.
– Hva har du ønsket å formidle gjennom jazzen?
– En type ærlighet. For meg er jazz en søken etter et originalt uttrykk som ikke er i konkurranse med noe annet, men som er en direkte kunstnerisk ytring fra en kreativ sjel til omverdenen. I dette ligger det en etikk. Et budskap om å lytte til seg selv og bidra ut i verden med det du genuint føler for.
Jeg prøver å være forsiktig med å ha noen meninger, men heller frigjøre studentens tankegang rundt tingene.
Balke
Å kunne operere i et fritt landskap har styrt alle valgene Balke har tatt. (Foto: Magnus Skrede)
Å kunne operere i et fritt landskap har styrt alle valgene han har tatt.
– Jeg har et hode hvor det popper opp ideer hele tiden, som jeg vil følge opp. Det virker veldig utilfredsstillende å produsere musikk etter bestemte kriterier. Jeg har smakt på det å være filmkomponist og forholdt meg til mange andres føringer, uten at det ga mersmak, konstaterer Balke.
– Hvor leter du etter kilder?
– Jeg hadde en periode fra midten av 20-årene hvor jeg reiste veldig mye rundt i verden og hørte på det som nå kalles for verdensmusikk. Før internett, og før dette var en sjanger. Jeg var mange ganger i Vest-Afrika, Brasil, India og Kina.
– Det var noen veldig formative år, da jeg skjønte at musikk er utrolig mye mer enn det lille feltet jeg hadde utforsket. Jeg hadde også en lang periode jeg var dypt fascinert av samtidsmusikk fra 60, 70 og 80-tallet.
Inspirasjon og kunnskapshull
Da Jon Balke begynte å bli ambisiøs på komposisjon, innså han at manglende utdannelse hadde ført til noen store kunnskapshull.
– Jeg kontaktet Olav Anton Thommessen, som var professor på Musikkhøgskolen. «Det står ikke noe politi og stenger døra til forelesningene mine,» sa han, så jeg fulgte orkestreringsklassene i noen år, smiler Balke.
Han kom etter hvert i kontakt med sonologi-tankegangen, med fokus på musikk som lyd og energi, og et gryende miljø på Høvikodden for elektro-akustisk musikk.
– Etter hvert begynte jeg også å grave meg bakover i jazzhistorien, forteller Balke om inspirasjonen som har kommet fra mange ulike hold.
Det funker dårlig med kjempestore egoer som er interessert i å promotere seg selv. Alle orkestre jeg har drevet med har vært en type kollektiv.
Balke
På 90-tallet skrudde Jon Balke opp volumet på sin egen fantasi, og lot musikken vandre inn i nye, uventede landskap. (Foto: Magnus Skrede)
Rom for Eureka-opplevelser
Han ser på komposisjonene sine som et rammeverk, med rom for at hver musiker skal ha frihet til å utforske sitt univers.
– Hvorfor trakter du etter et slikt usikkerhetsmoment i musikken?
– Det handler om muligheten til å ha en Eureka-opplevelse på scenen. For det føles så tilfredsstillende når ting oppstår som ikke er planlagt, eller kanskje er det planlagt, men absolutt ikke garantert at skjer. Det er en type forløsning av musikalsk energi, som jeg ikke har funnet noen annen måte å få til på.
Å ha en grunnstruktur; et akkordskjema eller en basslinje som går på repeat, kanskje med en solist på toppen, men legge inn mange åpne strekk, er en fruktbar «mal» ifølge Balke.
– Varigheten av musikalsk intensitet vil alltid variere avhengig av akustikk, lydforhold på scenen, dagsformen til de enkelte osv. Å kunne forlenge eller avslutte sånne prosesser ut fra om ting er døende eller om det er en energi som bare vokser og vokser – det er den fleksibiliteten jeg er ute etter, og som styrer mine kompositoriske valg, forklarer han. Sentralt står musikalske krumspring i trioen Jøkleba. Han etablerte også Magnetic North Orchestra, som hentet inspirasjon fra nordisk musikkultur og folkemusikk. På 2000-tallet etablerte han prosjektet Siwan. En musikalsk mosaikk av arabisk musikk, renessanse og barokk. – Hva ligger til grunn for et vellykket samspill? – Tilstedeværelse og konsentrasjon fra alle medvirkende – hele tiden. Når ingen forløp er 100 prosent fastlagt, må alle være på alerten. Lytte til prosessene som foregår og reagere på direksjonen fra meg. I dette ligger et krav om åpenhet og samarbeidsvilje fra alle involverte, forteller han. SE OGSÅ mini-dokumentar om Jon Balke og Siwan i Ballade video – Det funker dårlig med kjempestore egoer som er interessert i å promotere seg selv. Alle orkestre jeg har drevet med har vært en type kollektiv. Samtidig er hele jazzhistorien full av kjempestore egoer som tenkte helt annerledes. Selv ble en ung og usikker Jon Balke feid ned av pianokrakken av den legendariske tenorsaksofonisten Archie Shepp. – Han syntes arpeggioen min til Karin Krog var altfor forsiktig, og hamret i stedet selv løs på pianoet. Det var egentlig en fin lærepenge; å tørre og være tydelig, ler Balke. Berikende møte med studentene Å få være i kontakt med studenter føles som en personlig og mental berikelse, ifølge Balke. – Siden jeg begynte å jobbe på Musikkhøgskolen i 2021 har jeg blitt tvunget til å verbalisere masse ting som jeg har utviklet helt intuitivt. Min utdannelse har vært å sitte i turnébussen og høre på eldre musikere snakke om musikk, fiske opp noen tips her og der og utvikle det jeg synes fungerer. Jeg har ikke vært tvunget til å sette ord på det før. – Kan du sette ord på hva et jazztalent er? – Jazzbegrepet har etter hvert blitt veldig problematisk fordi det er så åpent og har så mange lag. Men jeg blir glad når jeg hører noen som har et originalt uttrykk, og som forsker på noe som ikke er stiløvelser. Det kan godt være på et veldig fomlete stadium. – Jeg er uansett mye mer interessert i det enn det blendende virtuose i et etablert stiluttrykk.
På 90-tallet skrudde Jon Balke opp volumet på sin egen fantasi, og lot musikken vandre inn i nye, uventede landskap.
Lørdag 3. mai er det duket for konserten «Magnetic Works» på Musikkhøgskolen, der han skal by på musikk fra hele karrieren sammen med noen av Norges fremste musikere på samspill, så vel som studenter.
Vossa Jazz-sjefen slutter
Daglig leder i Vossa Jazz, Roger Urhaug, har sagt opp etter knapt et år.
Hvor brenner det, Egon Holstad og Sigurd Elgenes?
Hvor er musikkjournalistikken på vei? Hvordan imøtekommer vi en stadig mer uforutsigbar fremtid? Hva kjennetegner god anmelderkunst? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
Fest i klangfargerike med forstyrrande ubehag og lågfrekvent stille
Ballade jazz: Superspreder har naila det på si andre plate, Geir Sundstøl feirer ti år som soloartist, vi får klangleg skulptur frå Sofa, og orkestrert stille frå Bristol.
Norsk premiere på "Elja" med Kronos Quartet og Benedicte Maurseth
Verdenskjente Kronos Quartet inntar Oslo for norsk premiere på verket "Elja" under årets Ultima.
Jazzfest Trondheim: Festivalens høydepunkt og alltid overraskende
– Det som særpreger Trondheim Jazzorkester, er at du aldri vet hva du får. Og det er jo det jazz handler om, å bli overrasket, skriver Trygve Lundemo etter siste ukes Jazzfest i Trondheim.
Færre søkere til estetiske linjer på videregående: – Det oppleves for usikkert å velge den retningen
Flere fylker og kommuner legger ned estetiske linjer på videregående, og i takt med dette går søkertallene til disse linjene ned. Periskop og Ballade har forsøkt å finne ut av årsaken til hvorfor færre ungdommer søker seg til estetiske fag.
