Monstrøst vakkert

I dag åpner den store jazzmessen og -festivalen Jazzahead i Bremen, med Norge som partnerland. Hedvig Mollestad Trio er blant de om lag 120 norske musikerne som skal reise til Tyskland for å representere. Med tingingsverket sitt befester Mollestad sin stilling som en av de mest interessante komponistene og utøverne i norsk jazz.

Uvanlig besetning – uvanlig vellykket resultat
På Vossa Jazz har hun imidlertid valgt å eksperimentere med en helt annen besetning enn sin kjente trio. Kveldens ensemble består i tillegg til Mollestad selv på gitar og Susana Santos Silva på trompet av en rytmeseksjon på to, og dessuten to på tangenter.

Tingingsverket Ekhidna: Uvanlig besetning – uvanlig vellykket resultat, skriver Ballades anmelder (Foto: Vossajazz/Runhild Heggem)

Samspillet til Torstein Lofthus på trommer og Ole Mofjell på perkusjon utgjør en nydelig symbiose, mens pianistene Jon Balke og Marte Eberson spiller ganske ulike roller i sekstetten. Eberson er den mest fremtredende av de to, og synes å ha en nærmest telepatisk forståelse med Mollestad når det skal skapes fremdrift i verket.

Innledningsvis legger Mollestad enkle akkorder over mystisk gongklang. En trompetsolo etablerer en melodi, og uventet raskt øker intensiteten. Mens gitar og trompet finner hverandre i underskjønn unison, går tangentene i dialog med hverandre og klangen av dobbel rhodes glir naturlig inn i helheten. Rytmeseksjonen gjør lydbildet fullkomment.

Mollestad sparer ikke på kruttet, og vi skjønner at vi har mange kraftige riff i vente.

Hedvig Mollestad under Vossa Jazz 2019 (Foto: Vossajazz/Runhild Heggem)

I de mer melodiøse delene møtes ofte gitar og trompet – klangene til Mollestad og Santos Silva utfyller hverandre overraskende bra og er en nytelse å lytte til. Jeg savner aldri bassen som Mollestad har valgt ikke å ha med, og som har så fremtredende rolle i trioen hennes ellers. Iblant forsvinner Balke litt i lydbildet, ellers fungerer instrumenteringen i det utypiske ensemblet godt.

Gjennomprofesjonell tøysing
Låten «Voztinat» skiller seg ut blant de ulike delene verket er sammensatt av. Her liksom tøysespiller hele bandet forsiktig, leker seg med små lyder, erter hverandre og prøver ut utypiske måter å bruke instrumentene på. Sakte men sikkert danner de et tydelig ostinat som går og går hos de forskjellige musikerne mens de bytter på å ha små soloer.

Spesielt den kombinerte tromme- og perkusjonssoloen tar helt av, og igjen får jeg hakeslepp av samspillet mellom Lofthus og Mofjell. Idet jeg tror det hele skal falle til ro, bygger ostinatet seg opp igjen før en ny trommesolo gjør endelig slutt på det.

Leketøysorkesteret gjenoppstår, og spesielt Santos Silva imponerer gjennom alt det morsomme hun finner på med trompeten sin. Med dyp, rislende perkusjon som bakteppe leker hun med ventilene, skaper sugende, susende lyder. Etter hvert eksperimenterer hun med muten og mikrofonen og danner stadig mer lyd.

Plutselig kommer Mollestads gitar trompeten i møte, og de to bygger opp et nytt, mørkt riff i samspill. At disse to utøverne opptrer sammen for første gang noensinne denne kvelden er knapt til å fatte, så god er kommunikasjonen.

Suveren samklang
Hele tiden veksles det bemerkelsesverdig fint mellom lyriske partier og tunge riff, alt like suggererende. Temaene er heftige og spillet til tider nervepirrende energisk.

Innimellom de lange, intense strekkene får publikum iblant hvile i brede, åpne klanger der rytme og melodi løses opp og vi kan flyte med en kort stund før det braker løs igjen. Det er underlig meditativt og overveldende helt samtidig.

Både Mollestad og de andre jobber en del i det dype registeret, men den mørke stemningen dette ofte skaper føles ikke dyster, snarere livsglad og inkluderende i den dynamiske måten temaene utvikles på. Når nye temaer, rytmiske strukturer eller feite riff etableres, viser publikum tydelig begeistring.

I Vossasalen er det sjelden dårlig stemning i palmehelgen, men denne kvelden opplever jeg at det hoies og spontanklappes ekstra ivrig.

Mollestad viser seg som en utmerket bandleder, og er en mester i å holde en forventningsfull fermate før hun lar gjengen sin ta av. Akkurat som det er en fryd å høre henne i unison med Santos Silva, bærer de musikalske samtalene med Eberson gjennom hele verket preg av en unik kjemi.

Et av kveldens høydepunkt er en futuristisk orgelimprovisasjon der Eberson truer med å rive ned huset. Ebersons og Mollestads samspill aleine er en av mange grunner til at jeg allerede lengter etter å se dette ensemblet på scenen sammen igjen.

Forhåpentligvis vil mange flere gripe sjansen til å høre årets tingingsverk når det om en drøy måned fremføres på nytt under Nattjazz i Bergen.

Suveren samklang og monstrøst vakkert fra Mollestad og ensemblet under Vossa Jazz 2019 (Foto: Vossajazz/Runhild Heggem)