– Jeg er ingen opera-rasist!

– Operaformen har aldri vært ren, og jeg er ihvertfall ingen forsvarer av en ren operarase. Jeg fører mitt eget arbeid inn musikkdramatikken som bevismateriale i sakens anledning, og ber om å ikke bli trukket inn i en eventuell Nürnberg-prosess i Bjørvika om 10 år, skriver Glenn Erik Haugland i dette svaret til Hild Borchgrevink.

Av Glenn Erik Haugland

Men det skal sies; jeg tror på den musikalske fortellingen, der operaformen er en av flere varianter. Ikke at den skal være hellig på noe vis, intet er jo hellig for et moderne individ. Men den musikalske fortellingen appellerer til meg som lytter. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at den non-hierarkiske forestillingsformen som «No title» er et eksempel på, undervurderer sitt publikum blant annet ved å alt for tydelig spille ut, og dermed mase istykker, potensielle tvetydigheter og latent mystikk. Kort sagt blir lite overlatt til iaktageren/lytterens egen fantasi. Det er selvsagt paradoksalt at en form som i utgangspunktet er «åpnere» virker «snevrere», men dette er den innvirkningen dette har på meg.

Kategorisering er selvfølgelig dumt, og heller ikke mitt hovedpoeng! Tvert imot, hele grunnlaget for at jeg i hele tatt entret arenaen på jakt etter den røde kluten. Jeg reagerte slik også Borchgrevink gjør på all hypen rundt «No title» om opera/anti-opera/ihvertfall-ikke-opera/ eller Kvinner og Klær-varianten av «en uvanlig opera». Poenget mitt er, igjen, at kritikeres bruk av konvensjoner som positive eller negative mål på en forestilling, er et maktgrep som unndrar kritikeren å ta reell stilling til verket det kritiserer.

Hovedproblemet er selvsagt at forestillingen i seg selv er problematisk. Noe jeg ikke ønsker å gå videre inn på her, men sparer til en eventuell senere anledning. Jeg er imidlertid enig i det meste Hild Borchgrevink skriver om forestillingen i ettertenksomhetens lys. Pluss litt til.

Det er mye i Borchgrevinks svar som jeg mer enn gjerne skulle ha brukt tid på. Eksempelvis spørsmål knyttet til det å utfordre formen og bruken av nye sangteknikker, begge deler gir mange mange bonuspoeng i samtidsmusikkens casinohall. Når skal man slutte å belønne flinkeste elev i klassen for grep som strengt talt begynner å bli vel forutsigbare?