Bjørn Simensen: – Det er ikke skrevet en repertoaropera siden 1945
I denne andre delen av vårt intervju med Bjørn Simensen går operasjefen nærmere inn på hva han mener med repertoaropera. – Modernismen har vært altfor opptatt av å bryte med tradisjonen, sier Simensen, og legger til: – Hvis du ser på hvilke produksjoner som går på europeiske operascener i dag, så mener jeg at det ikke er skrevet en repertoaropera etter 1945. Simensen kommmenterer ellers Sponsor Service-saken, og går også nærmere inn på Den Norske Operas fremtidige struktur. Avslutningsvis drømmer Ballades Hild Borchgrevink om hva den nye operabygningen også bør kunne romme.
Av Hild Borchgrevink
Med repertoaropera mener Simensen en opera som går fast i år etter år på europeiske scener, det som blant de innvidde kalles ABC-repertoaret (Aida, Boheme, Carmen). Men strengt tatt er det vel ingen som sier at Den norske Opera MÅ spille dette repertoaret igjen og igjen, selv om alle de andre gjør det?
— Nei da, sier operasjefen, – men en ting er sikkert, og det er at uten ABC-repertoaret hadde det aldri blitt noe nytt operabygg. Det musikkelskende publikum vil høre klassikerne. Det aller meste av det nye som skrives i dag vil ikke overleve, men slik har det alltid vært. Hvis du ser på hvilke produksjoner som går på europeiske operascener i dag, så mener jeg at det ikke er skrevet en repertoaropera etter 1945, etter Benjamin Brittens «Peter Grimes».
Det at en opera er allmennt akseptert som en del av en klassisk kanon er altså et viktig kriterium for deg?
— Ja, vi har en viktig oppgave i å ta vare på klassikerne og presentere dem i nye kontekster. Vi har nå snart en nypremiere på «La Traviata» med regi av Stein Winge, for eksempel. Modernismen har vært altfor opptatt av å bryte med tradisjonen. Men jeg tror dette er i ferd med å forandre seg nå.
Men et brudd med tradisjonen er jo ikke nødvendigvis en fornektelse av den – uttrykk som kaller seg moderne har ofte en klar bevissthet om hva det er de bryter med. Bruddet er også en måte å forholde seg til tradisjonen på. Og hvis ingen nye uttrykk får slippe til, vil man aldri kunne slippe nye verk inn i kanon?
— Det er riktig, og vi skal slippe det nye til. Men jeg tror tanken om at bruddet er helt nødvendig er på vei til å endres. Mange av de unge komponistene i dag har en helt annen oppfatning – de forholder seg til tradisjonen som et reservoar av ideer som de kan bruke av til å skape sitt eget uttrykk. Det er en historie om en moderne filosof som blir kritisert for å tro han er like viktig som sine store greske forgjengere. Han svarer at all vitenskap og kunst står på skuldrene til de store mestrene, til Sokrates og Platon og tankene som er tenkt før.
Men Den norske Opera har en liten avlegger som våger seg ut i mer eksperimentelt terreng. I 1998 ble Operatoriet stiftet som et samarbeid mellom Den norske Opera, Opera Vest i Bergen og Norsk Komponistforening. Operatoriet tilbyr komponister og librettister kunstnerisk og praktisk hjelp til å gjennomføre workshops i utviklingen nye prosjekter og musikkdramatiske verk. Operatoriet ledes av Michael McCarthy, som er regissør fra Storbritannia med lang erfaring innen samtidsopera. Og Operatoriet har et programråd, hvor det sitter mennesker fra forskjellige yrkesgrupper som arbeider med opera. Journalisten ble litt nervøs for tilstanden til avkommet da jeg oppdaget at Operaens websider opplyser at Operatoriet planlegger å samarbeide med operakonferansen NewOp i 2001, noe som umiddelbart kunne virke litt tilbakeskuende. Det var heldigvis ubegrunnet. Simensen kan fortelle at Operatoriet for tiden arbeider med flere produksjoner – operaen «Barabbas» av komponisten Ketil Hvoslef, Den 4. nattevakt av Gisle Kverndokk til Johan Falkbergets tekst og en opera av Glenn Erik Haugland til tekst av Ingvar Ambjørnsen.
– DNO er med i et større samarbeid hvor flere europeiske land i øyeblikket søker midler i EU til å bestille og oppføre nye musikkdramatiske verk fra hvert land, forteller Simensen. – Selv om vi skal ligne på andre operahus, så skal vi også ha en sterk norsk aksent i programmet. Men samtidsopera er utfordrende å arbeide med. Finland blir ofte nevnt som et foregangsland i så måte, men nå nylig måtte den minste scenen i Helsinki legges ned på grunn av økonomien. Vi skal også sende barneforestillingen «Dokkedoktoren» på turne med Rikskonsertene. Den Flyvende Hollender og Peer Gynt skal til Spania, og Olav Tryggvason er invitert til Vikingutstillingen i Minneapolis og til St. Petersburg og Ottawa senere. Men vi må vurdere flere av årets planer på nytt i og med midlene vi har mistet.
Operaen hadde 3 millioner kroner til gode hos Sponsor Service før konkursen i selskapet tidligere denne måneden. Dette var midler som var betalt inn til Sponsor Service av sponsorene, og som derfor nå går inn i konkursboet. – Det er forferdelig synd, og det er nødt til å få konsekvenser for denne sesongens repertoar, sier operasjefen, – og kanskje også for neste. Dagens Næringsliv slo stort opp at Operaens sponsorsjef Terje Baskerød også hadde et deltidsengasjement i Sponsor Service. Verken Terje Baskerød eller Operaens ledelse har sett på denne dobbeltrollen som et problem. Direktør Bernt Bauge understreket overfor Ballade i forrige uke at Baskerød ikke hadde noen funksjon overfor Operaen i Sponsor Service. Men tror operasjefen at det nære forholdet mellom Operaen og Sponsor Service gav Operaen fordeler som de ellers ikke ville fått?
Ledige stillinger
— Ja, svarer Bjørn Simensen, – det kan nok hende. Blant annet fikk vi Operaballetten til London, og det tror jeg ikke vi hadde fått til ellers.
Men kritikken mot ledelsen i Operaen i denne saken har faktisk også gått motsatt vei, på at et nært samarbeidsforhold kanskje har gjort at Operaen har fått mindre penger ut av sponsorene enn de kunne ha fått. Større avstand kan gjøre det lettere å fremme krav.
Både i symfoniorkestre og i teatre i dag pågår det kontinuerlig en diskusjon om hvilke kontrakter som er mest hensiktsmessige mellom kunstnerne og institusjonen. Mange fast ansatte gir mulighet til å planlegge langsiktig og utvikle ensemblet og sparer administrative ressurser når man skal gjøre store produksjoner. Samtidig legger en stor stab også føringer for repertoaret. Man kan ikke betale femti musikere for å gjøre ingenting en måned mens man spiller en liten produksjon.
Vil det bli store forandringer i den kunstneriske staben i Operaen når dere flytter til Bjørvika? Kommer dere til å fortsette som i dag med et hovedsakelig fast ansatt kompani, eller har dere sett på alternative ansettelsesstrukturer?
— Vi har jo allerede forskjellige ansettelseskategorier, vi har faste solister, gjestesolister og sangere som er engasjert i lengre perioder. Vi skal jo nesten doble virksomheten. Fra dagens situasjon hvor en ny produksjon okkuperer Hovedscenen til prøver flere uker får vi nå prøvesaler med riktige scenemål, en stor sal med 1200 plasser, en mindre med 600 og en black box med plass til 200. I de to minste håper vi også å kunne leie ut til eksterne grupper.
Bjørn Simensen tror ikke at interessen for opera som kunstform vil eksplodere på grunn av et nytt operahus alene. – Opera ligger fortsatt ikke i det norske folks DNA, smiler han.
– De fleste medier er fortsatt mest opptatt av om det kommer til å bli underskudd eller problemer med skatere på det flate taket. Men det er da det er vår oppgave å foreta en mutasjon.
På vei ut den offisielle trappegangen til operasjefens kontor, som gir mer følelse av å være i en fotgjengerundergang under motorveien, men hvor jeg denne gangen snytes for herregarderoben, er det likevel umulig å ikke få bilder av Snøhettas rene, lyse byggmodeller på netthinnen. – Denne kaller vi narkogangen, sier sekretæren når hun viser meg ut. – Men det er blitt mye bedre her nå enn det var.
Det er som om det sitter i ryggmargen på personalet å minne om den unntakstilstanden de arbeider under.
Med andre ord, det kan bare gå en vei, oppover, og en skater eller to burde ikke være noe å henge seg opp i. Det nye operahuset blir et kjempeløft for Operaen, som vil bli mye mer synlig og tilgjengelig for oss som bruker den og den vil få sårt tiltrengt bedring av de kunstneriske arbeidsforholdene. Løfter man blikket og ser frem mot 2008 er det fortsatt tid til å tenke.
Samtidig må det være lov å forvente av en institusjon som Den norske Opera, når den endelig får ordentlige arbeidsforhold, at den kunstneriske ledelsen utarbeider en agenda og en profil for det kunstneriske arbeidet på lengre sikt som er grundigere fundert enn én kunstnerisk leders uformelle samtaler med norsk og utenlandsk musikkmiljø, selv om denne er godt orientert og har et stort kontaktnett. Å lage opera vil alltid foregå i dialog med en lang kunstnerisk tradisjon, og et repertoar må balanseres mellom mer kommersielle og mer eksperimentelle hensyn for at driften skal fungere. Men en tradisjon er ikke et imperativ. Den eneste måten å forholde seg til en kunstnerisk tradisjon på, er å våge å gjøre kunstneriske valg, valg som også er med på å bestemme hva som er tradisjonens innhold.
Foreløpig holder både Operaen og Simensen disse kunstneriske valgene ganske tett til brystet, noe som gjør at det er lett å tro at de ikke har noen plan i det hele tatt. Inntil det motsatte er bevist velger jeg å håpe at Operaen setter i gang med å bygge opp en struktur i sin kunstneriske planlegging som ikke er der i dag, en struktur som vil gjøre at de kan trekke veksler på mange forskjellige mennesker med ulik kunstnerisk kompetanse slik at oppsetningene på hovedscenen ikke ligner på hverandre og på det alle de andre gjør, selv om det er klassisk repertoar. Jeg håper også at de ruger på en skarpere plan for det moderne repertoaret og de mindre scenene enn utleie og noen workshops her og der. Simensen har rett i at ikke alle operaer som skrives idag vil overleve. Flink samtidsopera kan også være kjedelig. Jeg skulle ønske biscenene kunne bli rom for opera uten stemmer, stemmer uten operastash, Jenny Holzer eller SMS-chat på oversettelsesdisplayet, musikere uten sangere, kvedeopera, teknoopera, skateboardopera, et rom for en opera som jeg ikke vet hvordan ser ut eller høres ut, jeg vil ikke vite det.
Men inntil det kommer et tydeligere utspill må vi slutte å snakke om senketunneller og skateboard på taket og begynne å plage dem med ideer, sette i gang den brede og fruktbare debatten som Operaens styreformann har varslet. Man kunne være fristet til å vri på spalten i bilaget til Simensens tidligere Dagblad og sende operasjefen til himmelen hvor Gud ville møte ham og si «Du, Simensen, jeg sender deg ned til jorden igjen. Jeg er så forferdelig spent på hva du har tenkt å lage i den black box’en og på hvem du vil samarbeide med. Du får ikke lov til å komme tilbake før du har sagt noe om det.»
