Griegs Holbergsuite, eller ”Fra Holbergs tid. Suite i gammel stil” som er dens egentlige og fulle navn, ble skrevet til den store dikterens 200-årsjubileum, altså 1884. Komponistens forebild var den franske suiten, slik den ble brukt og komponert bokstavelig talt på Holbergs tid. Å i dag se tilbake på hvordan Grieg – en norsk nasjonalromantiker – så tilbake på barokken, er å få er herlig perspektiv på historien.
Grieg kopierte imidlertid ikke hemningsløst, han skrev ikke en pastisj, men han så å si oversatte barokken til hans egen tid og til hans eget harmoniske språk. De store formene er imidlertid sterkt inspirerte av den franske barokken. Nettopp i Griegs lån fra fjerne tider ligger nøkkelen til hvorfor verket er blant de minst typiske av Griegs verk, samtidig som harmonikken er umisskjennelig griegsk.
Men det utypiske, at han ser barokken gjennom sin tids briller, gjør at orkestersatsen stiller uvanlige krav på eleganse og tydelig stemmeføring i interpretasjonen, og Ruuds innspilling må sies å begynne litt forsiktig, fordi han ikke får med seg Harmonien på det planet. Dessuten er det en del tekniske ting som burde vært bedre, særlig i første satsen, hvor fremdriften stopper litt opp når instrumentene skal overta en figur fra hverandre i rask rekkefølge, og i siste sats hvor akkompagnementet blir litt for upresist.
Til tross for den innledende kritikken er helhetsinntrykket av innspillingen aldeles glimrende. Utgivelsen viser ”nordisk” spill på sitt beste. Mange har sikkert hørt fordommene om at mange asiater spiller kjedelig, at tyskere er intellektuelt og strukturelt orienterte i sitt spill, at franskmennene er mestere på klang, og i en slik fordomsrekke (som undertegnede mener at det ligger ganske mye i, selv om man ikke får forhåndsdøme en musiker eller et ensemble på grunnlag av dens eller dets herkomst) plasserer det nordiske ensemblet seg i kategorien svakt teknisk, men du verden så musikalsk og interessant!
Når Harmonien spiller musikk som i de tekniske kravene ikke er så krevende fremstår innspillingen som fremragende. Ruud former orkesteret slik som om det var et lite og selvstendig kammerensemble. Han trosser grensen mot stillheten i de svake nyansene, men orkesteret kan også trykke til med det litt grove og folkelige. Fremfor alt forfører Ruud sitt publikum med varmen i klangen, og hvordan han får orkesteret til å spille fleksibelt i tempo. Orkesteret puster med musikken, og de kan dvele til det ytterste ved vesentlige harmoniske eller melodiske steder i musikken.
Utgivelsen har undertittelen ”Music for strings”, og mange tror visstnok at Holbergsuiten er skrevet originalt for strykeorkester. Det stemmer ikke. Originalen er for soloklaver. Imidlertid er det Grieg selv som har stått for transkripsjonen, og dermed har den fått litt av en status som originalversjon. Han har ikke bare blindt oversatt musikken fra klaver til strykeorkester, men han har tatt hensyn til strykernes egen idiomatikk, og dermed har han forandret noen små detaljer i musikken.
Resten av verkene på utgivelsen er enten basert på sanger med klaverakkompagnement eller på verk for klaversolo. Å spekulere i hva som er bedre, originalen eller transkripsjonen, er fruktløst. Særlig når det gjelder verk hvor man har en oversettelse fra komponistens hånd kan man heller betrakte de ulike versjonene som like originale. Deretter, når verket vel er skrevet ned og orkestrert, skal det nok en gang oversettes, og denne gang er det fra note til klang.
Å diskutere de ulike originalenes kvalitet blir i så fall en konkurranse om hvilken versjon som lar seg best oversette til klang, og der kommer det jo til slutt an på musikerne vel så mye som på selve verket.
Uansett viser Ole Kristian Ruud og Bergen Filharmoniske Orkester Grieg fra sin aller beste side. Varmen og intensiteten i klangen og interpretasjonen som helhet gjør utgivelsen til et av årets norske høydepunkt av klassiske plater.
På utgivelsen Grieg – Holberg Suite: Music for Strings spiller Bergenfilharmonikerne følgende verker under Ole Kristian Ruuds ledelse: Holbergsuiten, Op.40; To elegiske melidier, Op.34;To melodier, Op.53; To nordiske melodier, Op.63; To lyriske stykker, Op.68. Platen er gitt ut på det svenske plateselskapet BIS Records, som distribueres i Norge av av Naxos.
Mitt hittil ærligste forsøk på å være et ansvarsbevisst menneske
I en tid der demokratiet står på spill får begrepet skyldfølelse renessanse.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
