Gjenoppståtte orkesterverk

Baldurs draumar er rekonstruert fra et gammelt lydopptak og fra brannskadet notemateriale som ble levert til Norsk Musikksamling etter brannen i Geirr Tveitts hjem i 1970.

Musikk som bygger på Snorresagaen om Baldur finnes i mange versjoner i Tveitts produksjon. Denne, som er skrevet som ballettmusikk, har blant annet en stor slagverkseksjon med ni spesialkonstruerte pentatont stemte trommer som utgjør en primitivistisk bunn i Tveitts særegne, arkaiske klangverden, av og til med Stravinskylignende rytmiske strukturer. Men det er ikke så mye utvikling å spore i det rytmiske. Som helhet har stykket en slags rekkeform som ikke helt tåler å stå alene, men som kanskje ville trådt mer i bakgrunnen hvis det hadde vært dansere med. Tveitt konstruerer en rytmisk grunnmur som kommer igjen og igjen, mens de virkelige bearbeidelsene skjer i det klanglige. SSOs erfaring med tidligmusikkens klangvokabular merkes når de går løs på de spesielle fargene i Tveitts musikk.

Tre solister og resitatør formidler historien om Baldurs død. En del av orkesteret spiller offstage, og de tre sangerne beveger seg både på og bak scenen. – Et stort apparat å få sydd i hop, men veldig spennende musikk, mente orkestermusikere Ballade snakket med. SSO og dirigent Ole Kristian Ruud er i ferd med å avslutte innspilling av Tveitts orkestermusikk for svenske BIS.

Bak denne gjenoppføringen av Baldurs draumar ligger et betydelig rekonstruksjonsarbeid. Komponisten Aleksej Rybnikov har transkribert musikken fra NRKs opptak av urframføringen i 1938. Dette gehørpartituret har vært utgangspunkt for komponisten Kaare Dyvik Husbys rekonstruksjon av partitur og stemmer. – Min jobb har vært å fylle ut hvite flekker på lydkartet, sier Husby, som tidligere har rekonstruert et annet av Baldur-verkene, Tre stykker av Baldurs draumar fra 1958.

Programmet rundt Arve Tellefsens nyoppførelse av Ole Bulls fiolinkonsert i A-dur var tenkt som en historisk gjenklang både tilbake og frem i tid. På den ene siden stod en Bellini-ouverture, energisk fremført av en kammerbesetning fra Harmonien under Christian Eggen. Tanken om en tidslinje tilbake til virtuos italiensk musikk er god, men Belliniverket veide litt for lite til å stå mot Olav Anton Thommessens nyskrevne «symfoniske innpakning» av Bulls fiolinstemme, i form av verket BULLseye for fiolin og orkester som kom etter pause. BULLseye balanserte på umiskjennelig Thommesensk vis i et skarpskårent tonalt landskap hvor linen med jevne mellomrom plutselig slakkes og musikken slippes ut i et mer flytende, klanglig vibrerende univers, hvor filmmusikkreferanser og Ole Bull lever side om side. Peter Herresthals briljant turnerte fiolinstemme ble regelrett pakket inn, for eksempel i unisone triangeltoner, som en slags
diskretisert vibrato-fortykning av solotonen. Det hele ble teatralt avsluttet i en mørklagt konsertsal hvor solistens siste toner ble forsterket og løftet fra scenen opp i lydanlegget.

Fredag fortsatte Festspillene i kammermusikkens tegn, med Vertavokvartetten og Håvard Gimse. Kvelden tilhørte Leif Ove Andsnes som spiller Griegs lyriske stykker på komponistens eget piano på Troldhaugen.