Baldurs draumar er rekonstruert fra et gammelt lydopptak og fra brannskadet notemateriale som ble levert til Norsk Musikksamling etter brannen i Geirr Tveitts hjem i 1970.
Musikk som bygger på Snorresagaen om Baldur finnes i mange versjoner i Tveitts produksjon. Denne, som er skrevet som ballettmusikk, har blant annet en stor slagverkseksjon med ni spesialkonstruerte pentatont stemte trommer som utgjør en primitivistisk bunn i Tveitts særegne, arkaiske klangverden, av og til med Stravinskylignende rytmiske strukturer. Men det er ikke så mye utvikling å spore i det rytmiske. Som helhet har stykket en slags rekkeform som ikke helt tåler å stå alene, men som kanskje ville trådt mer i bakgrunnen hvis det hadde vært dansere med. Tveitt konstruerer en rytmisk grunnmur som kommer igjen og igjen, mens de virkelige bearbeidelsene skjer i det klanglige. SSOs erfaring med tidligmusikkens klangvokabular merkes når de går løs på de spesielle fargene i Tveitts musikk.
Tre solister og resitatør formidler historien om Baldurs død. En del av orkesteret spiller offstage, og de tre sangerne beveger seg både på og bak scenen. – Et stort apparat å få sydd i hop, men veldig spennende musikk, mente orkestermusikere Ballade snakket med. SSO og dirigent Ole Kristian Ruud er i ferd med å avslutte innspilling av Tveitts orkestermusikk for svenske BIS.
Bak denne gjenoppføringen av Baldurs draumar ligger et betydelig rekonstruksjonsarbeid. Komponisten Aleksej Rybnikov har transkribert musikken fra NRKs opptak av urframføringen i 1938. Dette gehørpartituret har vært utgangspunkt for komponisten Kaare Dyvik Husbys rekonstruksjon av partitur og stemmer. – Min jobb har vært å fylle ut hvite flekker på lydkartet, sier Husby, som tidligere har rekonstruert et annet av Baldur-verkene, Tre stykker av Baldurs draumar fra 1958.
Programmet rundt Arve Tellefsens nyoppførelse av Ole Bulls fiolinkonsert i A-dur var tenkt som en historisk gjenklang både tilbake og frem i tid. På den ene siden stod en Bellini-ouverture, energisk fremført av en kammerbesetning fra Harmonien under Christian Eggen. Tanken om en tidslinje tilbake til virtuos italiensk musikk er god, men Belliniverket veide litt for lite til å stå mot Olav Anton Thommessens nyskrevne «symfoniske innpakning» av Bulls fiolinstemme, i form av verket BULLseye for fiolin og orkester som kom etter pause. BULLseye balanserte på umiskjennelig Thommesensk vis i et skarpskårent tonalt landskap hvor linen med jevne mellomrom plutselig slakkes og musikken slippes ut i et mer flytende, klanglig vibrerende univers, hvor filmmusikkreferanser og Ole Bull lever side om side. Peter Herresthals briljant turnerte fiolinstemme ble regelrett pakket inn, for eksempel i unisone triangeltoner, som en slags
diskretisert vibrato-fortykning av solotonen. Det hele ble teatralt avsluttet i en mørklagt konsertsal hvor solistens siste toner ble forsterket og løftet fra scenen opp i lydanlegget.
Fredag fortsatte Festspillene i kammermusikkens tegn, med Vertavokvartetten og Håvard Gimse. Kvelden tilhørte Leif Ove Andsnes som spiller Griegs lyriske stykker på komponistens eget piano på Troldhaugen.

Terje Boye Hansen er død
Dirigent Terje Boye Hansen sovnet stille inn om morgenen onsdag 5. november etter lengre tids kreftsykdom.

Et sonisk postkort av Oslo
Trikken, måkeskrikene og pulsen fra Oslos gater danner grunnlaget for Sound of the City, som viser hvordan vi kan knytte en relasjon til en by med ørene.

Bugges boikott
Verdens kriger og konflikter setter både offisiell og personlig kulturboikott på agendaen. Ballade møtte den bereiste jazzpianisten Bugge Wesseltoft til en prat om dette – i Tyrkia.

Ballade video: Knask eller knep
Vi banker på dørene med Seigmen, Jørgen Nordeng med Torgeir Waldemar, Nonne x 2, Nothing Personal x 2, MIIA og Gothminister.

Ragnhild Godal ny sjef for Hilmarfestivalen
– Hilmarfestivalen beveger seg i spenningsfeltet mellom arv og fornyelse, kan det bli bedre?

Heim i Oslo World: – Ringverknadane er ganske massive
– Du er avhengig av eit sterkt kulturliv i landet du bur i for å ha eit godt liv. Gjennom 20 år har Alexandra Archetti Stølen gjort sitt for akkurat det – i Oslo World.








































